Norge var fra 1536 til 1660 et lydrike under Danmark. Det hadde vært sterke tendenser til dette før 1536, og som et nådestøt mot norsk selvstyre vedtok Kristian 3. og det danske riksrådet i 1536 at Norge fra da av skulle lyde under den danske kronen «til evig tid». Dermed falt det norske riksrådet bort, og Norge var uten eget styre.
Samstyre
Unionskongen ble slik helt dansk, og han regjerte sammen med det danske riksrådet. Når tronen ble ledig, var det riksrådet som valgte ny konge, for Danmark var et valgkongedømme. I 1523 hadde riksrådet avsatt Kristian 2., og det hadde rett til å tale kongen til rette. Når rådet valgte en ny konge, forhandlet det med ham om en styringskontrakt, en håndfestning, som gav retningslinjer for regjeringen.
Kongen hadde plikt til å rådføre seg med riksrådet i viktige saker, og han måtte gi riksrådene velavlønnete embeter. De viktigste av disse embetene var riksembetene: Kongens kansler var leder for kanselliet (også kalt Danske kanselli), rikshovmesteren for Rentekammeret (forvaltet statsinntektene), riksmarsken for den danske hæren og riksadmiralen for den danske marinen.
Adelsstyret
Det politiske systemet i 1536‒1660 er blitt kalt det danske adelsveldet, og årsaken til det er at alle riksråder var danske adelsmenn – de tilhørte de ledende adelsslektene som er blitt kalt riksrådsadelen. Distriktsforvaltningen i Danmark og Norge var inndelt i len (forløperne til dagens fylker), og i Danmark ble lenene utelukkende gitt til danske adelsmenn, i Norge fikk danske adelsmenn de viktigste lenene, mens norske adelsmenn fikk mindre len.
Kongen og riksrådet var enige om mye. Etter at katolikkene ble rensket ut av rådet i 1536, etablerte de seirende makthaverne en luthersk kirke, som de styrte med stramme tøyler. Det var en tvangskirke som omvendte den katolske befolkningen til lutheranere. Konge og råd var også enige om å utøve en dirigerende myndighet over den øvrige forvaltningen ute i lenene gjennom Danske kanselli og Rentekammeret.
Splid
Men det fantes to felt de to ikke var enige om. For det første ville kongen ha stadig større statsinntekter, og her bremset riksrådet ham. Det ville helst at han skulle klare seg med tradisjonelle inntekter. For det andre ønsket kongen å føre en offensiv utenrikspolitikk med krig som det viktigste virkemidlet. Rådet argumenterte for diplomati og forsiktighet og minnet om krigens farer.
Riksrådet var også på vakt mot skatter som svekket adelsøkonomien: Det ville ikke at bønder på adelens gods skulle betale mer til kongen enn til adelen. I første halvdel av 1600-tallet ble disse bøndene delvis skjermet ved at kongen gjennomførte en kraftig forhøyelse av Øresund-tollen og eksporttollen i Norge, særlig på trelast. Tollen på dansk landbrukseksport ble derimot ikke forhøyet.
Kongen får overtaket
Men riksrådet var på vikende front. Kongen trakk fordel av å være statssjef. Han utnevnte medlemmene av riksrådet, og han knyttet både riksråder og andre til seg som sine menn. Flere ganger trumfet han gjennom kriger som rådet i utgangspunktet var imot, han presset fram stadig større skatter, og han tvang gjennom en sterk utbygging av hær og flåte.
I de siste åra før 1660 skaffet kongen seg full kontroll over hæren, og den ble bemannet av kongetro yrkesoffiserer. Fra 1648 førte Fredrik 3. en kampanje for å innføre arvekongedømme i Danmark, og i 1660 tvang han riksrådet til å godta dette ved å true med hæren. Håndfestningen ble annullert, rådet opphørte å fungere, og kongen erklærte seg som eneveldig. Både Danmark og Norge var nå umyndiggjort som samfunn under enevoldskongen.
