Leonardo Antonelli

italiensk prest

Leonardo Antonelli (født 6. november 1730 i Senigallia i Italia, død 23. januar 1811 Senigallia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse og for Indekskongregasjonen.

Leonardo Antonelli
Født6. nov. 1730[1]Rediger på Wikidata
Senigallia
Død23. jan. 1811[1]Rediger på Wikidata (80 år)
Senigallia
BeskjeftigelseKatolsk prest, katolsk biskop (1794–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Dekan over kardinalkollegiet (1807–1811)
  • Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1784–1785)
  • kardinalbiskop (Roman Catholic Suburbicarian Diocese of Palestrina, 1794–1800)
  • cardinal-bishop of Ostia Rediger på Wikidata
Medlem avAcadémie des inscriptions et belles-lettres (17851811)[2]

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Leonardo Antonelli kom fra adelsfamilien Antonelli; Antonelli-grevene var grever av Pergola og patrisiere av Gubbio og av Ostra. Leonardo var nevø av kardinal Nicolò Maria Antonelli (kreert 1759).

Tidlig virke

rediger

Under den første del av hans lange tjeneste i det pavelige dsiplomati innehadde han en rekke embeder. Han var kannik i Peterskirken, prefekt for arkivene i Engelsborgen, sekretæt for kardinalskollegiet og assessor ved Det hellige officium.

Kardinal

rediger

Han ble kreert til kardinal den 24. april 1775 under pave Pius VIs første konsistorium. Han ble senere dekan for kardinalskollegiet og utnevnt til erkebiskop av Ostia-Velletri.

For at ikke katolske gudstjenester i Frankrike skulle opphøre, støttet han sivilkonstitusjonen for kleresiet i 1790. Han fulgte pave Pius VII til Paris og Napoleons kroning i 1804. I 1809 ble han forvist fra Roma av de franske makthavere, og han tok tilflukt først i Spoleto og deretter i Senigallia.

 

Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VI, og ledsaget denne pave til Paris i 1804 dit han var nødsaget å komme for å keiserkrone Napoleon Bonaparte.

Franskmennene utviste ham fra Roma i 1808, og han dro da til Spoleto og deretter til Senigallia. Der døde ham, og etterlot seg stipendier til Propagandakongregasjonens støtte av tolv armenske prestestudenter ved Collegio Urbano.

Han var en av de første kardinaler som tok til orde for den almene gjenopprettelse av jesuittordenen; det ble imidlertid ikke virkeliggjort før i 1814, etter hans død.

Episkopalgenealogi

rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

rediger
  1. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6r24m26, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ catholic-hierarchy.org antl, lest 2. desember 20210

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger  Dekanus for kardinalkollegiet
18071811
Etterfølger