Bybrann: Forskjell mellom sideversjoner

En bybrann er en brann i en by hvor to eller flere hus brenner ned eller blir alvorlig ødelagt av ild. Ellers snakker en om husbrann. Med bybrann vil nok likevel de fleste forstå en brann som ødelegger en hel by, eller iallfall en betydelig del av den eller flere kvartaler. Gjennomgås kildene for forskjellige norske byer, er det store variasjoner i hvor mye som skal brenne før en brann klassifiseres som bybrann. Minimum går ved to hus.

Ofte brukes kvartalsbrann om en storbrann som en klarer å begrense til ett kvartal^{[1][2] [3]}

Bybranner har ofte gjort store sprang, særlig ved at gnister og brennende materialer har blåst langt av gårde (flyvebranner), i noen grad også ved intens varmestråling. Av og til har bybranner utviklet seg til ildstormer som har skapt sin egen vind. Enkelte branner (f.eks. Peshtigo-brannen) har utslettet flere byer på sin vei.

I fredstid er trehusbebyggelse, og særlig hus med torv- eller stråtak eller tak av takspon, mest utsatt for bybranner. Trange gater øker brannfaren ytterligere. Når branntilløp utviklet seg til bybranner, skyldtes det i enkelte tilfeller at de ble sent oppdaget og varslet fordi folk var i kirken.^[4]

Bybranner – og byfolk og myndigheters forsøk på å forebygge dem - har hatt stor betydning for den fysiske utformingen av byene. Tiltakene regulerte byens form og bruk av byggematerialer. Regulerte byer fikk rette, brede gater, og det ble innført murtvang.

Store bybranner (utvalg)

• Roma i 64
• Konstantinopel i 532
• London i 1666
• New York i 1835
• Chicago i 1871
• Thessaloniki 1917

Norge

• Oslo i 1624
• Bergen i 1702
• Ålesund i 1904

Byenes utseende er preget av bybranner

Enkelte steder har bybranner kommet så tett på hverandre at folk ikke rakk å bebygge branntomtene før området ble rammet av en ny brann. Bybrannen i Chicago ble drevet fremover av en sterk sørvestlig vind, men et sted fikk brannmannskapene hjelp ved at fire utbrente kvartaler etter en brann dagen før virket som en branngate. I dag preges byenes utseende likevel i større grad av tiltak for å forebygge bybranner – først og fremst murtvang og rette, brede gater. Men denne utviklingen har vært langsom og ujevn. Christiania fikk murtvang og rette gater da byen ble gjenoppbygget etter brannen i 1624. Men da alle byens eiendommer ble branntaksert i 1766, var fortsatt ca. 50 % av husene av bindingsverk, 30 % av lafteverk, og bare 20 % av massivt murverk, i datiden kalt «Grundmuur». Sentrum av Stockholm fikk murtvang i 1501, men resten av byen var dominert av trehus i flere hundre år – selv en så sentrumsnær bydel som Södermalm bestod mest av trehus til etter Mariabrannen 1759. Da London ble gjenoppbygget etter brannen i 1666, var bebyggelsen mer brannsikker enn før – men gatenettet var stort sett uendret. Og da europeere utvandret til USA, anla de nye og til dels store byer i tre. Ca. 90 % av husene var i tre da brannen i Chicago 1871 ødela ca. 1/3 av byen, krevde ca. 250 menneskeliv og gjorde ca. 90 000 husville. Selv mange gater og fortau var av tre. Ved gjenoppbyggingen gjennomførte byen en delvis murtvang (bl.a. ble ikke vannverket gjenoppbygget med tretak). Da en lignende brann brøt ut i 1874, spredte den seg fort i gammel trehusbebyggelse – og fortærte også en del murhus. Men nettopp murhusene gjorde at brannen lot seg stanse før den nådde sentrum.

I Norge finnes 167 områder med verneverdig, tett trehusbebyggelse^[5]– f.eks. Gamle Stavanger, deler av Bryggen i Bergen, «Posebyen» i Kristiansand og Vålerenga i Oslo. «Vanlige» villastrøk er ikke like utsatt, men senest i 2014 viste Lærdalsbrannen at en brann kan spre seg også i slik bebyggelse under uheldige omstendigheter.

Bybranner, vær og årstid

Avhengig av vinden

Utendørs er spredning av en brann gjerne svært avhengig av vinden, og de fleste bybranner i fredstid har forekommet ved sterk vind. Kildene oppgir at det blåste storm under ca. 10 % av de svenske bybrannene på 1700-tallet.^[6] Da Ålesund brant i 1904, blåste det sterk storm (vindstyrken under orkan), det blåste storm under Bergens største bybranner i 1702 og 15. januar 1916, og det blåste orkan da 1/3 av Molde brant 21. januar 1916.^[7] Christiania kunne visstnok takke vindstille vær for at ikke hele byen strøk med ved brannen i de veldige plankestablene på Vaterland 1819.^[8]

En bybrann lar seg vanligvis stanse der den har motvind eller sidevind. Noen ganger har en oppgitt forsøkene på å slukke i vindretningen, og forsøkt å forhindre at brannen spredte seg til sidene. Denne taktikken ble med et visst hell fulgt da Klarabrannen i 1751 spredte seg fra Norrmalm til Södermalm mens det blåste nordøstlig storm. Enkelte bybranner har likevel vokst til ildstormer, skapt sin egen vind, spredt seg i flere retninger, og vært så intense at selv ikke murhus har gått fri. Men selv den store brannen i Chicago ble forhindret i å spre seg på tvers av vindretningen over Chicago-elvens nordlige tilløp.

De største bybrannene i fredstid har gjerne oppstått på losiden av sentrum, ofte i utkanten av byen. Det har derfor vært foreslått å plassere bl.a. uerstattelige kunstskatter et sted på losiden av fremherskende vindretning, i f.eks. Chicago sørvest i byen fordi den varme, tørre vinden gjerne kommer fra sørvest.^[9]

Bybranner og årstid

Tørt og varmt vær øker brannfaren, men er ingen avgjørende forutsetning. Bybranner har forekommet midt på vinteren, også ved regnbyger (f.eks. Ålesund 1904^[10]) eller snøvær (f.eks. Växjö 1838). Også bybrannen i Bergen 1916 brøt ut midt på vinteren. Om vinteren var (og er) behovet for belysning og oppvarming større enn ellers, i tillegg til at sterk vind – iallfall på våre bredder – er vanligere da. Oppvarmingen tørker dessuten ut husene og luften innendørs. Enkelte ganger har sterk kulde vanskeliggjort slukningsarbeidet – f.eks. på Manhattan i New York 16. desember 1835, da vannet frøs i hydranter og slanger^[11] – og i Växjø 1838.^[12]

En statistikk fra Sverige viser at 21 av 28 daterte bybranner (kategoriene ’’stadsbrand’’ og ’’kvartersbrand’’) på 1700-tallet (krigsbranner ikke inkludert) skjedde i sommerhalvåret (14. april–13. oktober).^[13] I gamle Oslo/Christiania gjaldt dette åtte eller ni av ti daterte bybranner (dateringen av bybrannen 1352 er usikker; både 19. mars og 14. april forekommer i kildene)^[14]. I Bergen er bybrannene jevnere fordelt over året, med 16 av 28 daterte bybranner i sommerhalvåret.^[15] I Chicago har minst tre av de største bybrannene skjedd i oktober.^[16]

Sterkt solskinn kan gjøre det vanskelig å oppdage nye småbranner og branntilløp straks. Dette spilte en viss rolle ved brannen i København 1795.

Om høsten fantes i byene ofte store lagre av fyringsved, kull, høy og korn. Dette har gitt enkelte bybranner ekstra næring. I Chicago før brannen i 1871 fantes 17 kornsiloer. De rommet 420 000 m³ korn^[17], hvorav ca. 1/3 gikk med i brannen.

For fattige husville er bybranner gjerne svært alvorlig om vinteren pga. problemer med å skaffe tak over hodet i kulden – mens bybranner om høsten gjør at de kan miste det de skulle skulle leve av og varme seg på gjennom vinteren.

Brannårsaker

Bybranner i krigstid

Krigshandlinger har skapt – og skaper – mange bybranner. Noen ganger, særlig etter at ildvåpen ble tatt i bruk, har dette vært et resultat av kamphandlingene. Ofte har fienden stukket byen i brann. Dette er blitt lettere etter at en fikk langtrekkende artilleri, og særlig da en i 1911 også begynte med luftbombing av sivile mål. Spesielt omfattende var bombingen av byer – ofte langt fra kampsonen – under andre verdenskrig, og noen av disse angrepene krevde titusener av menneskeliv. Sverige, som ikke deltok i verdenskrigene, ble særlig rammet av krigsbranner da russerne brente kystbyer i den store nordiske krigs sluttfase^[18] (i tillegg ble Lund bombet av vestallierte fly fordi besetningen trodde de befant seg over Berlin). Andre ganger har en okkupasjonsmakt eller byens egne borgere satt fyr på husene før tilbaketrekning (jf. den brente jords taktikk). Enkelte terrorhandlinger har forårsaket bybranner, f.eks. terrorangrepet 11. september 2001.

Jordskjelv som brannårsak

Jordskjelv har stiftet bybranner – særlig, men ikke bare, i trehusbebyggelse – f.eks. ved at de har brutt gassledningene hvoretter gassen har eksplodert eller tatt fyr. Dette har av og til skjedd mange steder på én gang, i tillegg til at sammenraste bygninger har gjort det umulig for brannvesenet å komme frem. På den måten har de mange brannene enkelte ganger forent seg i ildstormer som har krevd flere menneskeliv enn selve skjelvene. Kanto-jordskjelvet og jordskjelvet i San Francisco 1906 er kjente eksempler. Også nærliggende vulkanutbrudd har forårsaket bybranner. Det samme gjelder paradoksalt nok flommer og tsunamier. Det siste skjedde i Japan etter jordskjelvet i mars 2011 fordi gassledninger ble revet over og gassen tok fyr.

Skogbranner

I perioder med langvarig tørke og sterk vind kan også skogbranner og buskbranner utvikle seg til ildstormer. Bl.a. kan store mengder hogstavfall eller forekomst av australske eukalyptustrær fremme en slik utvikling. Branner av denne typen kan spre seg til byer og utslette dem. Enkelte ganger er en rekke byer lagt i aske på noen få timer. Småbyer omgitt av skog, med trehusbebyggelse, har vist seg særlig utsatt. I en større by er det lettere å stoppe ilden ved bygrensen – om ikke annet, så fordi byen kan mobilisere flere folk som kan slukke, lage branngater osv. pr. meter grenselinje.

Peshtigo-brannen i USA 8. oktober 1871 (samme dag som brannen i Chicago brøt ut) er den dødeligste brannen av denne typen vi kjenner til. Den krevde 1200-2500 menneskeliv og utslettet Peshtigo i Wisconsin og ti andre småbyer i denne delstaten og i Michigan. Områdets største by, Green Bay, gikk derimot klar av brannen.

I dag er bl.a. California og Australia svært utsatt for slike branner. Mulighetene for varsling og evakuering er blitt langt bedre, men store tap av menneskeliv forekommer fortsatt. I Australias delstat Victoria omkom minst 173 ved buskbranner, som i februar 2009 ødela over 2000 boliger.^[19] 6. mai 1987 brøt en lignende brann ut i Kina; den krevde 213 menneskeliv og gjorde 50 000 husville.^[20] Skogbrannene i Russland sommeren 2010 krevde minst 50 menneskeliv og ødela minst 77 småbyer og landsbyer; selv ikke murhus gikk fri.^[21][22][23]

Eksplosjoner

Eksplosjoner i fabrikker eller lagre av ammunisjon har utløst bybranner – særlig, men ikke bare, i krigstid. Også lagre eller fabrikker med sprengstoff, fyrverkeri og eksplosive væsker eller gasser har eksplodert og stiftet bybranner, likeså godstog med propanvogner. I april 2000 ble en stor del av Lillestrøm evakuert etter at en propanvogn gikk av sporet og det oppstod brann – men en klarte å avverge en eksplosjon.

«Vanlige» brannårsaker

Mange bybranner har «vanlige» brannårsaker – som uforsiktighet med åpen ild, lynnedslag, selvantennelse eller ildspåsettelser; i moderne tid også feil ved det elektriske anlegget. I slike tilfeller er det gjerne uheldige omstendigheter, særlig sterk vind på losiden av bebyggelsen, som kan gjøre et branntilløp til en bybrann.

Bybrann i Norge

Ved gjennomgang av kilder for forskjellige norske byer er det store variasjoner i hvor mye som skal brenne før en brann klassifiseres som bybrann. Minimum går ved to hus. Ellers kalles det husbrann.

Bybranner forbindes ofte med middelalderen, men tok på ingen måte slutt med den. De største bybrannene i Norge har forekommet i nyere tid. Byene ble større og flere, og slukkingen ble ikke nevneverdig forbedret før byene begynte å anskaffe store brannsprøyter på 1700-tallet eller enda senere.

Det er nok først og fremst bybrannen i Ålesund i 1904 som er blitt kjent utenfor bygrensene eller blant spesielt interesserte. 850 hus gikk tapt, og over 10 000 mennesker ble hjemløse. Etter denne brannen er det dannet et stående uttrykk på norsk som sier: «(Det verste/beste/mest bemerkelsesverdige som er skjedd) siden Ålesund brant».

Den byen som absolutt fortjener et rykte for sine bybranner, er Bergen. Det kan ha en viss sammenheng med sterk vind (det blåste storm da f.eks. brannene i 1702 og 1916 brøt ut, mens storm praktisk talt aldri forekommer i en by som Oslo), og at byen i flere hundre år var Norges største. Byen har blitt rammet 34 ganger gjennom historien. Brannene har også (for øvrig som i Chicago) fått en kjent sportsklubb oppkalt etter seg. Oslo ble rammet av 17 dokumenterte bybranner i perioden 1000–1624. Trondheim har 31 registrerte bybranner gjennom tidene.

Tyskerne skapte en rekke bybranner under andre verdenskrig. Bl.a. Kristiansund ble bombet av tyskerne 9. april 1940, og Narvik ble påtent før tyskerne midlertidig trakk seg ut av byen senere på våren. Verst gikk det utover Finnmark og Nord-Troms mot slutten av krigen: Tyskerne raserte bebyggelsen fullstendig da de trakk seg tilbake. Ca. 11 000 bolighus – samt kirker og andre bygninger – ble påtent og brent ned; i tillegg ble båter senket eller ødelagt. Ca. 250 mennesker omkom.

I dagens Norge forekommer store bybranner forholdsvis sjelden. Faren er størst i tett, gammel trehusbebyggelse – og denne er gjerne også verneverdig.^[24] Men brannene i Lærdal og Flatanger i januar 2014 viste at ilden kan spre seg også i «vanlig» trehusbebyggelse hvis vinden er sterk og tørr.

Slumområder er svært utsatt

I dag skjer mange av de største bybrannene, iallfall de som rammer flest mennesker, i millionbyenes slumstrøk, særlig i fattige land. Folk bor svært tett, mange bruker åpen ild til oppvarming og matlaging, og elektriske anlegg kan mangle (eller er ofte i dårlig stand hvis de finnes). På den måten minner forholdene om de som fantes i Norge den gang bybranner var vanlig hos oss. I tillegg er befolkningen gjerne langt større enn den var i norske byer: Enkelte byer har 3-4 mill. eller enda flere slumboere, mens selv Oslo neppe hadde over 3000 innbyggere under den siste altødeleggende bybrannen i 1624. Kanskje også bruken av plaststoffer gjør at brannene nå kan spre seg raskere og utvikle giftigere røyk enn de gamle bybrannene i Europa.
Eksempler på slike bybranner de siste årene:

• Natt til 9. januar 2009 omkom minst 40 i Karachi, Pakistan^[25], da 40 hus brant ned, kanskje etter spredning fra et bål noen hadde tent for å holde varmen^[26] (brannen er også tilskrevet feil ved elanlegget^[27]). Mange omkom dels fordi folk lå og sov, visstnok også fordi flammene sperret den eneste fluktveien; ellers var området blokkert av høyere bygninger på tre sider.^[28]
• 20. april 2010 ble minst 20 000 husville etter en brann i Quezon ved Manila på Filippinene^[29] Brannen skapte like mange husville på seks timer som brannen i København 1728 på 60.
• I juni 2010 omkom minst 108 i løpet av tre timer da minst syv høyhus ble rasert av brann i et tettpakket boligstrøk nær Bangladeshs hovedstad Dhaka. Feil ved det elektriske anlegget ble regnet som sannsynlig brannårsak.^[30]
• Februar 2011: Opptil 30 000 ble hjemløse ved branner i Manilas slumstrøk.^[31]
• 19. april 2011 ble anslagsvis over 2000 familier med til sammen 8000-10 000 mennesker hjemløse ved en brann i Makati, Manila.^[32]
• 18. mars 2012 brøt det ut brann i Quezon. På et kvarters tid rakk den å ødelegge ca. 25 hus og gjøre 75 familier hjemløse.^[33]
• Juledag 2012 ble 5000 hjemløse ved en brann i Manila, hvor en mann ble slått i hjel av sinte naboer etter at han i fylla hadde skreket at han hadde stiftet brannen. Brannen startet i et hus hvor barn hadde lekt med brennende lys. Samme dag omkom syv ved en brann i et annet av byens slumområder.^[34]

Overtro, vandrehistorier og konspirasjonsteorier

I middelalderen og langt inn i nyere tid fantes mye overtro i forbindelse med branner: Hekser kunne stifte branner, eikehjorter fløy rundt med glødende kullbiter mellom kjevene for å sette fyr på gårder og uthus, branner kunne slukkes med magiske ritualer og besvergelser osv. Så sent som under Peshtigo-brannen i 1871 gav enkelte opp og omkom fordi de trodde dette var dommedag.

I forbindelse med bybranner florerer overtro, vandrehistorier og konspirasjonsteorier den dag i dag. Dette gjelder både uoppklarte branner og branner som regnes å være oppklart. Historiene kan dreie seg om brannårsaken, eller om andre aspekter ved brannen. Det er kanskje ikke rart at de mest kjente historiene av denne sorten er knyttet til de mest kjente bybrannene. Noen eksempler:

• Brannen i Chicago 1871 skal ha startet ved at en ku tilhørende Catherine O’Leary sparket til en fjøslykt under melking. Brannårsaken er ikke kjent, men Chicago Republican-reporteren Michael Ahern innrømmet i 1893 at han hadde kokt i hop kuhistorien for å lage en fargerik reportasje^[35]
• Brannen i Chicago, Peshtigo-brannen og samtidige branner i bl.a. Michigan skal ha vært forårsaket av en komet eller av meteorittnedslag den 8. oktober, til tross for at de fleste brannene hadde opphav i gamle branner som hadde rast i flere døgn.
• I 1759 skal Emanuel Swedenborg på overnaturlig vis ha sett Mariabrannen i Stockholm bryte ut mens han spiste middag hos Wilhelm Castels i Göteborg. Dette er blitt en av de mest berømte okkulte anekdoter, men brannen brøt vitterlig ut torsdag 19. juli og var antagelig kunngjort med kurér i Göteborg lørdag 21. eller søndag 22., mens middagen er datert til lørdag og/eller 29. juli (som var en søndag).
• I forbindelse med terrorangrepet 11. september 2001 finnes en rekke konspirasjonsteorier.
• Keiser Nero skal ha stått og betraktet brannen i Roma år 64 mens han spilte fele^[36], til tross for at dette instrumentet ikke ble oppfunnet før i middelalderen.

Se også

• Liste over norske bybranner
• Bybranner i Trondheim
• Bybranner i Arendal
• Brann (katastrofe)
• San Francisco etter et jordskjelv i 1906

Referanser

Eksterne lenker

• Bybranner i Bergen
• Bybrannen i Ålesund