Stavanger-dialekt

Stavanger-dialekt er talemålet som brukes i Stavanger.

Grammatikk

Substantiv

På stavangersk har substantiva enten hannkjønn, hunnkjønn, eller intetkjønn. Grammatisk kjønn er hovedsakelig fordelt som i nynorsk skriftspråk. Mens ord som har et biologisk kjønn også har dette kjønnet i grammatisk forstand, brukes ofte hannkjønn (felleskjønn) for ting som ikke har noe biologisk kjønn: skål er egentlig hunnkjønn, men kan like gjerne ha felleskjønn, det samme med ord som flaske, skjei, avhandling, bro/bru.

Substantiv i hannkjønn, kan enten ta endelsen -ar, -ane i flertall, eller -år, -ene, som er hunnkjønnsendelsene.

Verb

Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå».

Svake verb

E-verb: Å spela – spele – spelte – har spelt Å prøva – prøve – prøvde/-te – har prøvd-/t

Nå-verb: Å nå – når – nådde – har nådd Å spy – spyr – spydde – har spydd

Sterke verb

Å slida – slide – sleid – har slede Å kryba – krybe – krøyb – har krøbe

Pronomen

Personlige pronomen

Subjektsformer: Ental: Eg, du, han, hu, det Flertal: Me, dåkkår, di

Objektsformer: Ental: Meg, deg, (h)an, henna/na, det Flertal: Oss, dåkkår, di

Eiendomspronomen

Ental: Hankjønn: Min, din, (h)ans, hennas/nas Hunkjønn: Mi, di, (h)ans, hennas/nas Intetkjønn: Mitt, ditt, (h)ans, hennas/nas

Flertal: Vårt/våres/våras, dåkkårs, dis

Spørreord

Bokmål – stavanger-dialekt Hva – ka Hvor – kor Hvem – kem/kenn/kim Hvorfor – koffår/kaffår Hvordan – koss/kossen

Andre kjennetegn

• Bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd)
• Skarre-r
• Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (sær → ser, hæl → hel, bær → ber)
• Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Dette brukes både som høflig og hverdagslig tiltale.
• Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».^[1] Hvilke ord som segmenteres kan avhenge fra person til person, f.eks. kan en person si «adle», men ikke «fjedl».
• -er blir til -år. I grammatikkseksjonen ser vi at flertallendelsen som på bokmål skrives -er ofte blir til -år i stavangersk. Dette gjelder ofte også for ord som slutter på -er, som «Stavanger» → «Stavangår», «minister» → «ministår», «der» → «dår», «Pedersen» → «Pedårsen».

Sosiolekt

Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og felleskjønn istedet for hunnkjønn/hannkjønn: «hytten» i stedet for «hyttå».

Stavanger-dialekt og dialekt på Jæren

Stavanger-dialekten har et naturlig slektskap med dialektene i området rundt, men skiller seg likevel fra dialekten på Jæren på flere måter. En stor forskjell er at jærsk uttales «breiere». Mens man i Stavanger ser at æ ofte blir til e (f.eks. blir Jæren til Jeren), har jærsk ofte den motsatte trenden at e blir æ: eg blir æg.

Stavanger-dialekt i skreven form

Flere forfattere fra Stavanger har valgt å skrive på Stavanger-dialekt. Av de mest kjente er:

• forfatteren Andreas Jacobsen (Ajax).
• Theodor Dahl gjengav direkte tale på dialekt, f.eks. i boken Fru Grødaland e me å vinne krigen (1945).
• Leiv Isaksen skrev Stavangerstykket Maktå på Straen.
• Komikeren Per Inge Torkelsen har utgitt flere bøker skrevet på Stavanger-dialekt.

Noter

Referanser

• Berntsen, Mandius og Larsen, Amund B.: Stavanger Bymål, 1925.
• Rasch, Jacob: Norsk ordsamling, Stavanger 1698, Serietitel: Skrifter fraa Norsk Maalførearkiv / 9, 1957.
• Selmer Ernst Westerlund: Den musikalske aksent i Stavangermålet, 1927.
• Svendsen, Martin: Syntaksen i Stavanger bymål, Udg. af Bymålslaget, 1931.