Wergeland og religionene

Wergeland og religionene dreier seg om Henrik Wergelands forhold til ulike religioner, særlig islam og kristendommen.

Henrik Wergeland mente at hvert menneske har rett til trosfrihet, «Man friest være maa i Tro», som det står i Normandens Katechisme (1845). Dette synet var en viktig bakgrunn for at han fremmet forslag om å endre paragraf 2 i Grunnloven av 1814 som forbød jøder adgang til Norge. Under arbeidet med denne saken korresponderte han med betydelige jøder utenfor Norges grenser og fikk venner og støttespillere som skaffet ham informasjon om jødenes situasjon i ulike land. Blant jøder har Wergeland en høy posisjon til denne dag.^[1]

Dikterens forhold til islam har vært gjenstand for debatt i senere år. Debatten ble utløst av et intervju med Yngvar Ustvedt i Dagbladet i mai 1997 der det ble framstilt som om Wergeland konverterte til islam på dødsleiet. I en kronikk noen dager senere tok Dagne Groven Myhren til gjenmæle^[2]. Hun viste også til bakgrunnen for at en slik forestilling kunne oppstå; blant annet skrev Wergeland i brev til sin far 17. mai 1845: «Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige og Dyrker». Allah betyr Gud på arabisk, og jøder og kristne med arabisk språk, kaller også Gud for Allah. Uttrykket "deist" peker ikke mot islam, men mot opplysningstiden i Europa^[3][4][5]. Når det er noen som likevel hevder at Wergeland døde som muslim, skyldes det noen notater som Wilhelm Lassen har etterlatt seg, og som refererer til samtaler Lassen hadde med Henrik Wergeland på dødsleiet. Replikkene som der er lagt dikteren i munnen, er imidlertid ikke primærkilder, og de sier dessuten ikke noe om at dikteren hadde i sinne å konvertere til islam. Derimot er det en overveldende mengde dokumentasjon i Wergelands egne skrifter som taler for at han døde i den forståelse at kristendommen som var hans tro. Denne kan utledes av hans dikt og prekener, blant annet av hans verdensforklaring, som er å finne i de to utforminger av hans kosmologiske dikt, Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket (dikt) (1845).

Siden Dagbladet i sitt opprinnelige oppslag brukte Yngvar Ustvedt som sannhetsvitne, må det tilføyes at Ustvedt selv i ettertid har gitt uttrykk for at han ble misforstått/misbrukt av avisen. Han hadde aldri ment å si at Wergeland konverterte til islam^[6].

Dagne Groven Myhren utdypet sine synspunkter i en ny kronikk, da Wergeland igjen var blitt trukket inn i en debatt om islam: «Henrik Wergeland – en religiøs visjonær for vår tid», som sto på trykk i Aftenposten lørdag 7. februar 2004^[7]. Det meste av pressedebatten, som også spredte seg til Vårt Land, er samlet i heftet Ble Wergeland muslim?, utgitt av Human-Etisk Forbund^[8]. Der er også Yngvar Ustvedt representert med artikkelen: «Wergeland ble aldri muslim».

Wergeland, som hadde studert teologi, og som for sin tid hadde gode kunnskaper i religionshistorie (han hadde blant annet lest den danske teolog Christian Bastholms religionshistoriske verker), var opptatt av religiøs toleranse og religionsdialog. Dette er hovedsak i diktet «De tre» i samlingen Jøden (1842). Kjernen i denne teksten er tre morgenbønner, framført av en muslim, en jøde og en kristen. Professor i filosofi Egil A. Wyller, legger vekt på at den kristne bruker uttrykket «den Unævneliges Navn» om den Gud han påkaller, og trekker følgende konklusjon:

«I denne paradoksale avslutningsformulering hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested fanget opp – for i den er en universell, intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet – det unevnelige navn.»^[9]

For Wergeland var Gud én og den samme, uansett hvilket navn man måtte gi ham.^[10]

Av Wergelands diktning framgår at han iblant tenker seg Gud som en sannhetens sol, og at lyset fra denne blir brutt forskjellig i de ulike religioner og trosformer, og dermed i det enkelte menneskes sinn, på tilsvarende vis som lyset brytes ulikt i juveler med forskjellig farge og slipning. Men lyskilden er den samme. («De tre» (1842) og «Kvinderne på Kirkegaarden» (1844).) I «Kvinderne paa Kirkegaarden» (i Jødinden) tar en jødinne fram sitt pannesmykke der det er innfelt en safir, en smaragd og en rubin og uttaler:

«Seer I? lige klart de straale

hver ned deres Brudds Kulør,

Himmelbilledet igjen.

Det er Stenens Verd at maale;

Straalekraften, ei om den

Solens Lys tilbagskjød

farvet blaalig, grønlig, rød.

Og hvad bør blandt Mennesker

vel det sande Værd bestemme?

Ikke af hvad Tro man er,

ikke Sprog og ei hvor hjemme.

Dette er kun Stenens Brudd

[...]

ei dens Værd i Straaleevnen.

Liksom sollyset oppfyller edelstenen, fyller Gudsbegrepet og respekten for Herrens bud menneskenes sjeler, sier jødinnen videre. Men det som avgjør sjelens sanne verd, er hvordan denne bevissthet setter frukt i det enkelte menneskes liv. Uansett om det bærer Kaftan eller Munkehætte; det avgjørende er om det makter å virke for «Fred» og «Tolerance». Det er kjennetegnet som forener mennesker på tvers av ulike religioner, og avslører om de tilhører det som her omtales som den usynlige, men «sande Menighed» eller «Herrens egen Menighed».»^[11]

I det tidlige diktet «I Tordenen» i «Digte. Første Ring» (1829), heter det:

Christen, Moslem, Hedning, Jøde

maatte dog hverandre møde

inden samme Faders Arme.

Hver med eget Tonefald,

banked' paa den samme Hal,

og, i Røg af Taarer varme.

sank de til hverandres Barme.

"Det er å håpe at teologer vil oppdage at Wergeland kan være til inspirasjon også for dem, ja at de vil innse at han var en nyskapende teolog med dype røtter i fortid og samtid. Noe av det kanskje aller viktigste i vår tid er at han med sin diktning og den teologi som kan utledes av den, har åpnet en dør mot fremmede religioner..."^[12]

I sine skrifter kan Wergeland være kritisk til religiøs praksis, kristen praksis ikke unntatt. Diktet «Røst i Ørkenen» (Jødinden 1844) åpner for eksempel på denne måten:

«Christenfolkets Hjerter skulde

være varme Julebrød,

Honningfulde,

Nok til hele Verdens Nød,

om den kommer som en Gjæst;

Rosekviste i dem stukne

som til hellig Glædesfest:

-Ve! ve!

Iis der ere, Klumper Sne»

Diktet viser at de kristne har «forherdet seg og glemt sitt kristenløfte. Dette løftet må ifølge teksten bety at de en gang må ha oppfattet hvordan Gud «favned Dybet og det Høje» og til og med det navnløse insektet innen «samme Armes Spand». Da er det nødvendig for dikteren å vekke hjertets erindring for på den måten å forløse nestekjærligheten».^[13]

Av «Følg Kaldet» (Jødinden)framgår at dikteren finner det meningsløst at Europa er delt i «Sekter / af forbitret Meningshad».

I den omarbeidede versjonen av Skabelsen, Mennesket og Messias som Wergeland kalte Mennesket (dikt) og som ble til dødsleiet, er fremdeles Jesusskikkelsen verkets sentralfigur, som den var det i ungdomsutformingen av diktet. Mennesket avsluttes med en nydiktet epilog, «Jesu aandige OpstandelseI». Epilogen åpner med dikterens fortvilelse over tilstanden i verden. Men i en visjon får han en bekreftelse på at kristendomslyset er en så sterk erkjennelsesbringende og fredsskapende kraft at den vil komme til å vinne fram i verden på lang sikt, uten vold.^[14] Han ser videre fram til at kristendommen bl.a. skal befris fra brutale utvekster («Menneskeopdigt»), og at alle kristne skal kunne ta del ved det samme «Herrens Bord», som i den aller første tid.

Etter at Mennesket kom ut i januar 1845, fullførte Wergeland en samling prekener han kalte Fattigmands-Postil. Den har stor interesse i denne sammenheng. ^[15]

Wergeland kom tidlig i kontakt med de første katolske geistlige som kom til Christiania for å etablere menighet her. Han uttrykte ved flere anledninger glede over nivået på katolske prekener her til lands. Det sies til og med at han hjalp til med norsken i flere av dem, og han var ghostwriter for to Olavsbønner som ble til i 1843 og som fremdeles er i bruk i Den katolske kirke i Norge.

Han ble venn med den kongelige huskapellan og senere biskop Laurentius J. Studach (prinsesse og senere dronning Josefine var katolikk, og hadde ham med på sine Norgesbesøk), men den stedlige sognepresten for Sct. Olafs menighet i hovedstaden, pastor Gottfried Ignatius Montz, ble en kanskje like kjær venn av den norske nasjonaldikteren.^[16] Wergeland lot også Montz tilkalle til sitt dødsleie.^[17] Montz forfattet en kort biografi om Wergeland.^[18] Montz er spesielt nevnt i Wergelands testamente som en av de personer han ønsker skal delta i hans gravfølge.