Psykologi
Psykologi kan defineres som vitenskapen om atferd og mentale prosesser. Psykologer forsker på hvordan menneskets tenkning foregår, hvordan hjernen virker på atferd og mentale prosesser, barns mentale utvikling, hvordan mennesker fungerer i relasjon til andre, hva som skiller mennesker fra hverandre og psykiske lidelser.
Hovedvekten av psykologisk forskning er av en naturvitenskapelig art, men det er også sterke tradisjoner innen psykologien for å forstå mennesket ut i fra en humanistisk/eksistensiell synsvinkel. Man kan derfor si at psykologi ligger i skjæringspunktet mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora.
Det kanskje mest fundamentale spørsmålet i psykologien har vært om mennesket best kan forstås ut i fra arv eller miljø. I dag ses spørsmålet som utdatert og psykologene undersøker hvordan biologi, indre prosesser og miljø virker sammen.
Hvordan driver man psykologisk forskning?
Psykologien kan i dag sies å bestå av to deler, generell psykologi som i hovedsak benytter kvantitativ metode som eksperimenter og spørreundersøkelser, og klinisk psykologi som i større grad bruker kvalitativ metode som intervjuer og case-studier. Man ser at det skjer en stadig sterkere tilnærming mellom disse to kunnskapsfeltene, men det er fortsatt stor uenighet om hva som er god kunnskap. På den ene siden sikker (reliabel) kunnskap fra ekte eksperimenter innefor generell psykologi, på den andre siden relevant kunnskap om mennesket som man trenger ved behandling (terapi/veiledning) innenfor den kliniske psykologien.
Motsetninger i psykologien
Man møter også på en grunnleggende motsetning ved at generell psykologi i hovedsak er positivistisk, mens den kliniske psykologien i større grad er opptatt av mennesket som et meningsskapende og selvrefleksivt vesen, og er bl.a. inspirert av sosialkonstruksjonisme, eksistensialisme og psykoanalyse. I Norge har psykologer en grundig opplæring i både den mer biologiske/positivistiske siden av mennesket og mennesket som et meningsskapende vesen.
Terapi
Blant folk flest forbindes nok psykologer i hovedsak med terapeuten. Dette er imidlertid bare en av mange arbeidsoppgaver for psykologer. Alle som vil kan drive med terapi, og det finnes en mengde forskjellige terapimetoder. Psykologer forsker på hvilke metoder som er mest virksomme, og hvorfor de er det. I de senere år har man også forsket stadig mer på hvilke faktorer som er virksomme på tvers av terapiretniger. På psykologistudiet vektlegges det spesielt to måter å drive terapi på.
Den ene, dynamisk terapi, er i hovedsak langvarig og har som mål å forsiktig avdekke problemer i klientens livshistorie, som kan forklare de nåværende problemene til klienten, og på den måten hjelpe klienten til økt innsikt i egen psykiske fungering. Denne retningen bygger på, og inbefatter psykoanalysen som ble utviklet av Sigmund Freud. For å bli psykoanalytiker må man være psykolog eller lege.
Den andre måten man driver terapi på, systemisk-kognitiv, er i hovedsak mer kortvarig, og tar utgangspunkt i klientens nåværende opplevelse av egen livssituasjon, og fokuserer på hva klienten kan gjøre for å få det følelsesmessig og mentalt bedre. Man vektlegger å bruke klientens egne psykologiske evner. Man har et pragmatisk forhold til teori, men er i hovedsak inspirert av soialkonstruksjonismen, der man tenker seg at mennesket skapes i det sosiale samspillet. Man anser det derfor som viktig at klienten selv er med på å forme terapien. Innenfor denne retningen er man eklektisk, dvs man bruker metoder fra de fleste terapityper.
Andre med kompetanse innen psykologi
Man kan også velge å studere bare generell psykologi, ved å ta bachelor (tre års universitetsstudium) og master i psykologi (fem års universitetsstudium). Dette er rent akademiske studier på linje med andre fag som for eksempel sosiologi eller biologi, og kan velges hvis man ønsker å lære om generell psykologi uten å bli psykolog. Disse utdannelsene gir ikke kompetanse eller rett til å kalle seg psykolog fordi man da ikke har fått opplæring i klinisk psykologi. Mange med denne utdannelsen velger å satse på en karriere som organisasjons- og bedriftskonsulenter.
To psykologiske forskningsfelt som deles med andre profesjoner er utviklingspsykologi og klinisk psykologi. Utviklingspsykologi er en viktig del av pedagogikken, og forskere med pedagogisk bakgrunn spiller en viktig rolle innen dette feltet. Klinisk psykologi er er egentlig det samme som psykiatri, og var fram til andre verdenkrig et felt for psykiatere. Etter andre verdenskrig begynte psykologer å interessere seg for dette feltet fordi de mente at psykologer gjennom studiet av det normalfungerende mennesket hadde en meget relevant bakgrunn for å forske på psykiske lidelser. Man lagde så egne vitenskaplige tidsskrifter, og kalte forskningsfeltet for klinisk psykologi.
I dag er feltet i mye større grad preget av evidensbaserte (vitenskapelig funderte) terapier. Man har i større grad har trukket inn en mer ressursorientert terapi (i motsetning til patalogisering og sykdomstenkning), og man har blitt mye mer kritisk til nytteverdien av å sette diagnoser.
Hva er forskjellen på en psykolog og en psykiater?
Mange er usikre på hva som skiller en psykiater og en psykolog. Hovedforskjellen er at en psykolog har studert psykologi, mens en psykiater har studert medisin (lege).
For å å bli psykolog i Norge må man følge et av profesjonsstudiene i psykologi ved universitetene. Dette studiet er på seks år og innbefatter en opplæring i generell psykologi, psykopatologi, terapi og en selvstendig vitenskapelig oppgave (hovedoppgave). Etter dette kan man spesialisere seg og bli psykologspesialist ved å i løpet av fem år følge bestemte videreutdanningskurs, skrive en vitenskapelig artikkel, og jobbe som psykolog.
For å bli psykiater må man først bli lege ved å ta medisinstudiet på seks år ved et av universitetene. Deretter kan man spesialisere seg og bli legespesialist, altså psykiater, ved å følge bestemte videreutdanningskurs innen psykiatri og jobbe som lege innen psykisk helsevern i fem år. En psykiater er med andre ord en lege som har videreutdanning i psykiatri. Psykiatri er stort sett overlappende med klinisk psykologi, dvs. at man lærer om psykiske lidelser og hvordan disse behandles.
En psykolog har altså klinisk psykologi i sin grunnutdanning, mens en psykiater tar dette som videreutdanning. I tillegg har psykolegen utdannalse innen normal psykologi. Etter endt utdanning kan en psykolog spesialisere seg i arbeids-og organisasjonspsykologi, klinisk barne- og ungdomspsykologi, klinisk familiepsykologi, klinisk gerontopsykologi (alderspsykologi), klinisk voksenpsykologi, klinisk nevropsykologi, psyklogisk habilitering, psykologisk arbeid med rus- og avhengighets-problemer, samfunnspsykologi og klinisk psykologi med psykoterapi.
Noe som er spesielt for både psykologer og psykiatere er at de har spesielle rettigheter (og plikter) innen psykisk helsevern (psykiatrien). Det er bare psykologer og leger som kan sette diagnoser. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige, og ha den faglig ledelsen i psykisk helsevern (psykiatrien). Psykiatere kan også i kraft av å være leger forordne medikamenter. I psykisk helsevern kombineres ofte forskjellige former for behandling, og behandlingen er derfor også tverrfaglig, på tvers av profesjonsgrupper.