Chagas' sykdom

Rundt 1990-tallet anslo man at så mange som 16–18 millioner mennesker var infisert med T. cruzi, mens det på midten av 2000-tallet ble anslått å være rundt 9 millioner. Ifølge The Pan American Health Organization (PAHO) er fremdeles hele 70 prosent av alle smittede uvitende om at de er smittet. Det lever 75 millioner mennesker i risiko for å pådra seg sykdommen i endemiske regioner. I tillegg er en stor andel av våre husdyr og kjæledyr smittet med T. cruzi. I Texas er blant annet 20 prosent av alle hunder infisert med T. cruzi.

Historisk har sykdommen vært begrenset til der hvor man finner chagasteger. Med økende migrasjon har sykdommen også blitt spredt til store deler av verden. Utenfor de endemiske regionene oppdages smitte hovedsakelig gjennom undersøkelsesprogrammer for graviditeter, blodgivning og transplantasjoner. I Europa antar man at rundt 2–3 prosent av alle immigranter fra latinamerikanske land er smittet med T. cruzi. Hos dem er det omkring 4 prosent sjanse for at smitte skjer fra mor til barn under graviditeten.

Det har vært påvist svært få tilfeller av Chagas' sykdom hos personer som er kommet til Norge fra Sør- og Mellom-Amerika, men man antar at det i Norge lever mellom 100 og 500 personer infisert med T. cruzi.

Sykdommen skyldes infeksjon med Trypanosoma cruzi. Det er en encellet organisme som har et langt, trådformet bevegelsesorgan (flagellat). Den er nært beslektet med parasitten som forårsaker sovesyke, Trypanosoma brucei. Det finnes flere ulike genetiske «stammer» av T. cruzi, trolig med noe ulik opprinnelse. De har sannsynligvis utviklet seg på teger, som igjen har ulik tilpasning til for eksempel å leve på pungrotter i trekroner eller på beltedyr i hi under bakken.

Parasittens livssyklus går igjennom tre hovedformer: epimastigoter, trypomastigoter og amastigoter. Epimastigoter forekommer i tegens tarmkanal. I tegens avføring er formen trypomastigoter. Når den trenger inn i en celle i et virveldyr, antar den formen av amastigoter. Sistnevnte formerer seg klonalt i cellene, som til slutt vil briste og frigjøre trypomastigoter til blodet, som igjen kan invadere nye celler.

Parasitten overføres til virveldyr, inklusive mennesker, hovedsakelig av en gruppe rovteger kalt chagasteger. Chagastegene er utbredt i det tropiske og subtropiske Sør- og Mellom-Amerika, men også i det sørlige Nord-Amerika.

Chagastegene er blodsugere, og kalles gjerne kissing bugs eller barbeiro (portugisisk for barberer), fordi de har en tendens til å suge blod fra ansiktet på sovende mennesker. Parasitten overføres ikke gjennom blodsugingen, men gjennom tegenes avføring. Tegene har en tendens til å få avføring rett etter et blodmåltid. Dersom man i søvne klør seg på stikkstedet og gnir denne avføringen i et sår, i øynene, nesen eller andre slimhinner, kan parasitten trenge inn i blodet.

Parasitten og sykdommen kan også overføres mellom personer som følge av blodsmitte. Den kan smitte fra mor til barn under graviditet, ved blodgivning eller organtransplantasjoner.

Det finnes også eksempler på at smitte er overført gjennom munnen ved å drikke ubehandlet juice (ved at teger har blitt med i juicepressa) og gjennom inntak av ubehandlet blod eller viltkjøtt.

Den akutte fasen av sykdommen har et mangeartet sykdomsbilde. Dette kan inkludere feber, diffuse muskelsmerter, forstyrrelse av hjerterytmen, alvorlige hevelser og allergiske reaksjoner. I alvorlige tilfeller ender den akutte fasen med døden. For de aller fleste (60–70 prosent) vil symptomene forsvinne etter 4–8 uker, og de vil aldri mer plages med sykdommen igjen, til tross for at de er bærere av parasitten.

De resterende 30–40 prosentene vil gjerne etter 10–30 år få kronisk Chagas' sykdom, som kan resultere i blant annet hjertesvikt og/eller alvorlig sykdom i fordøyelseskanalen, særlig spiserøret og tykktarmen, for eksempel megakolon.

En tredjedel av dem med kronisk sykdom får en alvorlig hjertesykdom, en kardiomyopati.

Akutt sykdom kan behandles med legemidler som benznidazole og nifurtimox. Behandling av barn i tidlig fase kan være vellykket. Effekten av medisiner i det kroniske stadium er lav. Det finnes ingen vaksine mot Chagas' sykdom.

Man blir aldri kvitt Chagas' sykdom siden parasitten lever på en rekke ulike arter av viltlevende teger, og har reservoar i en lang rekke viltlevende virveldyr. Den mest effektive måten å forebygge sykdommen på er å øke bostandarden til mennesker på landsbygda, samt å bekjempe de domestiserte chagastege-artene, spesielt arten Triatoma infestans.

Chagas' sykdom ble oppdaget av den brasilianske legen Carlos Ribeiro Justiniano das Chagas. Han oppdaget i 1909 parasitten T. cruzi, som han navngav etter sin venn og mentor, den brasilianske legen Oswaldo Gonçalves Cruz.

Flere forskere mener at det er mye som tyder på at Charles Darwin hadde Chagas' sykdom, selv om denne ble oppdaget først 27 år etter hans død. Han beskriver blant annet å ha blitt bitt av «the great black bug of the Pampas» (en chagastege) i Argentina, og han tilbrakte mye tid i felten i Sør-Amerika (blant annet i Chile), i områder vi i dag vet det har vært mye smitte av Chagas' sykdom.

• tropesykdommer
• trypanosomiasis
• Trypanosoma
• Chagasteger
• Carlos Ribeiro Justiniano das Chagas
• Oswaldo Gonçalves Cruz

• Folkehelseinstituttet: Chagas' sykdom