Versjon 31 av astronomi – Store norske leksikon

Astronomi er vitenskapen om himmellegemene og verdensrommet. Astronomien studerer alt fra planeter, solsystemet, stjerner, galakser og hele universet.

Inndeling

Astronomi deles i flere grener som delvis griper inn i hverandre:

astrofysikk behandler himmellegemenes og den interstellare materiens fysiske og kjemiske natur og de enkelte himmellegemenes opprinnelse, utvikling og slektskap.
astrometri beskriver himmellegemenes stilling og posisjonsforandring på himmelkulen.
i celest mekanikk studeres himmellegemenes bevegelse under påvirkning av gravitasjon og andre krefter. Celest mekanikk har fått stor betydning i forbindelse med utskytingen av kunstige satellitter og romsonder.
kosmologi er læren om universets opprinnelse, struktur og utvikling. Studiet av det tidlige univers er sterkt knyttet til partikkelfysikk og kjernefysikk. I studiet av de forskjellige modeller av vårt univers benyttes generell relativitetsteori.

Astrometri og celest mekanikk representerer den klassiske astronomi, men anvendelsen på kunstige himmelobjekter krever helt nye metoder. Astrofysikk og kosmologi er forgreninger av den moderne astronomi. I tidens løp har det utviklet seg mange spesialfelter, særlig innen astrofysikken. De kan være knyttet til spesielle deler av det elektromagnetiske spektrum: gamma-astronomi, røntgenastronomi, ultrafiolett astronomi osv., eller til spesielle typer himmelobjekter: solfysikk, planetfysikk, kompakte objekter, galakser osv.

Historikk

I eldre tider

Allerede i de eldste tider spilte astronomien en viktig rolle for menneskene i forbindelse med tidsbestemmelse, kalender og navigasjon. Den har også hatt en avgjørende betydning for utviklingen av menneskenes livssyn.

Astronomiens utvikling har foregått i etapper, som for det meste skyldes fremskritt i instrumentell teknikk, fysikk og matematikk.

Før kikkerten ble oppfunnet av Hans Lippershey (1608) og forbedret av Galileo Galilei (1609), var astronomene henvist til å observere de få tusen stjernene som er synlige for det blotte øye, og å følge Månens og planetenes gang på himmelen. Fra før år 2100 fvt. har man beretninger av kinesiske astronomer om beregninger av formørkelser. Også inderne, babylonerne og egypterne har drevet med astronomi. Viktige fremskritt ble gjort av greske astronomer. Hipparkhos oppdaget for eksempel jordaksens presesjon.

Grekerne utviklet også viktige kosmologiske ideer, blant annet teorier om Jordens forhold til resten av universet. Ptolemaios' verdensbilde hvor Jorden befant seg i sentrum av universet influerte astronomisk tenkning i 1300 år.

FRA 1500-TALLET

På 1500-tallet satte Nicolaus Copernicus i stedet Solen i sentrum, og en del andre viktige fremskritt ble gjort: Johannes Keplers oppdagelse av prinsippene for planetenes bevegelse, Galileos bruk av teleskopet til astronomiske observasjoner og Isaac Newtons formuleringer av lovene for bevegelse og gravitasjon.

Det første speilteleskopet ble laget av Newton. Store teleskoper av denne typen ble bygd av William Herschel, som med disse gjorde mange store oppdagelser, blant annet planeten Uranus. Joseph Fraunhofer lagde den første akromatiske kikkert, og det førte til at linsekikkerter ble vanlige astronomiske instrumenter på 1800-tallet. Nye fremstøt kom ved utvikling av spektroskopisk og fotografisk teknikk på midten av 1800-tallet. Dermed kunne man bestemme både stjerners kjemiske sammensetning, deres fysiske egenskaper og deres bevegelse i synslinjens retning, og undersøke strukturen av stjernetåker nøyere.

1900-tallet

Men de største fremskrittene innen astronomisk forskning kom først på 1900-tallet. Stjernenes avstander ble bestemt ved nye metoder: Frank Schlesinger utviklet den fotografiske teknikk for trigonometriske avstandsbestemmelser, Walter Sydney Adams og A. Kohl Schüller innførte spektroskopisk metode til astronomiske bestemmelser, Ejnar Hertzsprung, Harlow Shapley og Edwin Hubble utnyttet egenskaper ved kefeider for samme formål. Hubble fikk på den måten bestemt avstanden til de nærmeste galakser. I 1929 oppdaget Hubble at universet ikke var statisk, men i stadig utvidelse, som Aleksandr Friedmann noen år tidligere hadde vist var i samsvar med den generelle relativitetsteori.

Det har vist seg at gravitasjonen fra den observerte massen i galaksene ikke er tilstrekkelig til å forklare deres raske rotasjon. Til dette kreves mye mer masse, som har fått navnet mørk materie fordi den ikke sender ut eller absorberer elektromagnetisk stråling, men kun kan påvises gjennom dens gravitasjonstiltrekning på ordinœre masser.

Gravitasjonslinser, som første gang ble oppdaget 1979, er også blitt et eget og meget lovende felt. Mye av teorien for dette fenomenet er utviklet av nordmannen Sjur Refsdal.

I 1998 påviste Hubble-romteleskopet at universets ekspansjon etter big bang ikke bremses av gravitasjonskraften som forventet, men tvert imot øker hastigheten. Dette tilskrives en til nå ukjent energikilde, som har fått navnet mørk energi . En måte å representere denne energien på er gjennom den såkalte kosmologiske konstant. Denne ble innført av Einstein som en motkraft til gravitasjonen for å beskrive det han feilaktig trodde var et statisk univers. Denne konstanten kan forklare universets akselererende ekspansjon. Den mørke energien er ekvivalent med en masse som antas å utgjøre ca. 68 % av universets totale masse, mens mørk materie utgjør ca. 27 % og ordinœr masse ca. 5 %.

De store speilteleskopene man etter hvert fikk bygd, har spilt en viktig rolle for astronomiens utvikling, likeså Schmidt-teleskopet og de store radioteleskopene.

Siden begynnelsen av 1990-tallet er det blitt oppdaget et stort antall småplaneter i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane, og det er funnet flere tusen eksoplaneter.

Romalderen

Med oppskyting av den sovjetiske satellitten Sputnik 1 i 1957 begynte romalderen. Et stort antall senere satellitter og romsonder har medført en eksplosjon av nye kunnskaper om vårt solsystem og om stjerner og galakser. Utenfor atmosfæren er hele det elektromagnetiske spektrum tilgjengelig for observasjon, noe som har gjort det mulig med røntgen- og gammaobservasjoner (fra ballonger eller satellitter) og infrarøde og ultrafiolette observasjoner.

Teknologisk utvikling

Observasjoner av lyssvake objekter som eksoplaneter, asteroider og fjerne galakser er muliggjort gjennom en ekstrem økning av lysfølsomheten av teleskoper i rommet og på bakken ved bruk av digitale sensorer, CCD-sensoren, som helt har erstattet fotografiske plater. Ny teknologi som korrigerer for atmosfæriske forstyrrelser har økt bakkebaserte teleskopers detaljoppløsning betydelig.

Denne teknologiske utviklingen har også gjort det mulig å finne og kartlegge objekter mye raskere enn før.

Moderne astronomi

I dagens astronomi spiller numeriske beregningeren stadig større rolle. For slike beregninger har utviklingen av store og raske datamaskiner vært avgjørende. Astronomer bruker datamaskiner til å lage modeller og simulere observasjoner for å forstå den underliggende fysikken. Det dreier seg om modeller for Solen og andre stjernes indre struktur og utvikling. Også studier av Universet er basert på modeller.

Institusjoner

I 1834 oppfører Christopher Hansteen det første nasjonale observatoriet ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) og i 1934 oppretter Svein Rosseland Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo.

Mye av det internasjonale astronomiske samarbeid blir koordinert gjennom Den internasjonale astronomiske union (IAU) som ble grunnlagt i 1919. IAU har i dag 79 medlemsland og over 12 000 individuelle medlemmer. Norge har vært medlem siden 1922.

Astronomer samarbeider stadig mer internasjonalt som følge av prosjektenes størrelse, kostnader og kompetansebehov. En rekke europeiske land samarbeider gjennom European Southern Observatory (ESO) og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), som igjen samarbeider med blant andre NASA og JAXA. Ansatte ved Institutt for teoretisk astrofysikk og ved Norsk romsenter har nært samarbeid med internasjonale organisasjoner knyttet til astronomi.

Viktige begivenheter i astronomiens historie

fvt.
585	Den greske astronom Thales forutsa en solformørkelse
432	Den greske astronom Meton oppdaget den 19-årige månesyklus (Metons syklus) der Månens fase vender tilbake til samme dato i samme måned
Ca. 265	Den greske astronom Aristarkhos hevdet at Jorden beveget seg rundt Solen
Ca. 240	Den greske matematiker Eratosthenes bestemte Jordens omkrets ved å måle avstand og breddeforskjell mellom Alexandria og Syene til 250 000 stadier (= 46 000 km)
127	Grekeren Hipparkhos, oldtidens største astronom, fullførte en stjernekatalog som ble brukt i over 1500 år
45	Den romerske keiser Julius Cæsar innførte den julianske kalender
evt.
Ca. 140	Den greske astronom Claudius Ptolemaios begrunnet i sitt berømte verk om antikkens astronomi Syntaxis (arab. Almagest), det verdenssystem som er oppkalt etter ham som sier at Jorden er verdens sentrum
1054	En supernova ble observert i stjernebildet Tyren som Krabbetåken er restene etter
1420	Tatarfyrsten Ulug-Beg bygde et stort observatorium i Samarkand
1543	Den polske astronom Nicolaus Copernicus' verk De Revolutionibus Orbium Coelestium ble trykt. Her begrunnes det verdenssystem som er oppkalt etter ham hvor Solen er i verdens sentrum
1576	Grunnsteinen ble lagt for den danske astronom Tycho Brahes slott og observatorium Uranienborg på Ven – en ny æra innen observasjonsastronomi var innledet
1582	Pave Gregor 13 innførte den gregorianske kalender
1584	Den italienske filosof Giordano Bruno utgav dialogen Dell'infinito, universo e mondi hvor han hevder at universet er uendelig og at stjernene er soler
1596	Den første variable stjerne, Mira, ble oppdaget av den tyske presten David Fabricius
1603	Den tyske astronom Johannes Bayer publiserte sitt himmelatlas Uranometria der han innfører den betegnelsen på stjerner med greske bokstaver, som fortsatt benyttes
1608	Kikkerten ble oppfunnet av den nederlandske brillemaker Hans Lippershey
1609	Den tyske astronom Johannes Kepler offentliggjorde i Astronomia Nova de første to av sine lover om planetenes bevegelse
1610	Kikkerten ble for første gang brukt som astronomisk instrument. Den italienske naturforskeren Galileo Galilei oppdaget med et selvkonstruert teleskop Jupiters fire store måner, solflekkene, Venus' faseveksling og Månens ringfjell
1619	Den tyske astronomen Johannes Kepler offentliggjorde Harmonices Mundi som inneholder hans tredje lov for planetenes bevegelse
1647	Den tyske astronom Johannes Hevelius publiserte sitt himmelatlas Uranographia
1651	Den italienske teolog og astronom Giovanni Battista Riccioli utgav sitt månekart, der den moderne månenomenklatur blir innført
1655	Den nederlandske fysiker Christiaan Huygens oppdaget saturnmånen Titan og gav den riktige forklaring på Saturns ringsystem
1668	Isaac Newton bygde det første speilteleskop
1669	Den italienske astronomen Geminiano Montanari påviste at stjernen Algol er lysvariabel
1675	Greenwich-observatoriet ble grunnlagt av kong Karl 2. Fra Greenwich-meridianen regnes lengdegradene på Jorden
1676	Den danske astronomen Ole Rømer viste, ut fra observasjoner av Jupiter-månenes bevegelse, at lyset har endelig hastighet
1687	Den engelske fysikeren Isaac Newtons Philosophiae Naturalis Principia Mathematica utkom med den universelle gravitasjonsloven
1718	Den engelske astronomen Edmond Halley oppdaget stjernenes egenbevegelse. Stjernene er ikke fiksstjerner i ordets betydning
1755	Den tyske filosofen Immanuel Kant utgav Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels som inneholder hans hypotese om solsystemets dannelse
1781	Den tysk-britiske astronomen William Herschel oppdaget planeten Uranus. Dette er første gang man kan tidfeste oppdagelsen av en ny planet
1783	Herschel påviste Solens bevegelse gjennom verdensrommet ved å bestemme egenbevegelsen av 13 stjerner
1796	Den franske astronom Pierre Simon Laplace offentliggjorde Exposition du Système du Monde som inneholder hans nebularhypotese om solsystemets dannelse
1801	Den italienske astronom Giuseppe Piazzi oppdaget den første asteroide (Ceres)
1802	Herschel påviste eksistensen av fysisk forbundne dobbeltstjerner. Tidligere trodde man at dobbeltstjerner bare var to stjerner som tilfeldig stod nær hverandre på himmelen
1802	Den britiske kjemikeren William Wollaston oppdaget mørke linjer (absorpsjonslinjer) i solspektret, men mente det var grenser mellom fargene
1814	Den tyske optikeren Joseph Fraunhofer gjenoppdaget absorpsjonslinjene i solspektret (fraunhoferske linjer) og utførte et systematisk studium av disse
1838	Den tyske astronom Friedrich Wilhelm Bessel bestemte for første gang avstanden til en stjerne (61 Cygni)
1840	Den amerikanske astronom Henry Draper tok det første fotografi av Månen
1843	Den tyske apoteker Heinrich Schwabe oppdaget den elleveårige perioden i solflekkenes antall (solflekksyklusen)
1846	Den tyske astronom Johann Gottfried Galle oppdaget planeten Neptun nær det sted som var forutberegnet av den franske astronom Urbain Le Verrier
1851	Den franske fysiker Léon Foucault gav et direkte bevis for Jordens rotasjon ved sitt pendelforsøk, som ble utført i Panthéon i Paris
1859	De tyske vitenskapsmenn, fysikeren Gustav Robert Kirchhoff og kjemikeren Robert Bunsen stilte opp spektroskopiens fundamentale lover og la grunnlaget for astrofysikken
1862	Den tyske astronom Friedrich Wilhelm August Argelanders store stjernekatalog Bonner Durchmusterung ble fullført
1864	Den britiske astronom William Huggins foretok den første analysen av et stjernespektrum, og den italienske astronom Angelo Secchi publiserte den første katalog over stjernespektra
1868	Huggins bestemte hastigheten av en stjerne i synslinjens retning (radialhastigheten) ved hjelp av dopplerforskyvningen av spektrallinjer
1877	Den italienske astronomen Giovanni Schiaparelli beskrev «Mars-kanaler» og den amerikanske astronomen Asaph Hall oppdager Mars-månene Phobos og Deimos
1897	Yerkes-observatoriet i USA ble ferdig og en refraktor (som fremdeles er verdens største) ble tatt i bruk
1905	Den tyske fysikeren Albert Einstein presenterte den spesielle relativitetsteori
1908	Den amerikanske astronomen George Ellery Hale påviste sterke magnetfelter i solflekker
1911	Den danske astronom Ejnar Hertzsprung (og uavhengig i 1913 den amerikanske astronom Henry Norris Russell) konstruerte et diagram (Hertzsprung-Russell-diagrammet) som gir sammenhengen mellom luminositet og spektralklasse for stjernene. Det har hatt meget stor betydning, blant annet for studiet av stjernenes utvikling
1912	Den amerikanske astronomen Henrietta Leavitt oppdaget en sammenheng mellom lysstyrke og periode for en type variable stjerner (periode-luminositetsrelasjon for kefeider) som har vært meget viktig for avstandsbestemmelser til stjernesystemer
1914	Den amerikanske astronomen Harlow Shapley viste at kefeidene er pulserende stjerner og ikke (spektroskopiske) dobbeltstjerner som man tidligere hadde trodd
1915	Einstein presenterte den generelle relativitetsteori
1916	Den tyske astronomen Karl Schwarzschild fant en eksakt løsning på Einsteins feltligninger fra den generelle relativitetsteorien gyldig for rommet utenfor en sfærisk masse (for eksempel Solen)
1916	Den britiske astronomen Arthur Eddington offentliggjorde det første av en serie grunnleggende arbeider over stjernenes indre struktur
1917	Shapley bestemte avstand og retning til Melkeveiens sentrum ut fra fordelingen av de kuleformede stjernehopene, og påviste Solens eksentriske stilling innenfor systemet
1917	100-tommer teleskopet ved Mount Wilson-observatoriet i USA ble ferdig. Det var verdens største speilkikkert i 30 år
1919	Den internasjonale astronomiske union (IAU) ble stiftet
1920	Den indiske fysikeren Meghnad Saha utviklet teorien for ionisasjon av atomer i stjerneatmosfærer, og viste at stjernenes forskjellige spektrallinjemønster ikke skyldes forskjell i kjemisk sammensetning (som man tidligere hadde ment), men i de fysiske forhold linjene dannes under
1924	Hubble gav ved avstandsbestemmelse av Andromedagalaksen det endelige bevis for at galaksene er stjernesystemer utenfor Melkeveien
1924	Den norske astrofysikeren Svein Rosseland angav metoden til å bestemme stjernemateriens absorpsjonskoeffisient (Rosselands middelabsorpsjonskoeffisient)
1924	Henry Draper-katalogen over stjernespektra – standardkatalogen for stjerner klassifisert etter spektraltype – ble fullført ved Harvard-observatoriet
1926	Den svenske astronomen Bertil Lindblad påviste Melkeveiens rotasjon
1927	Den amerikanske astronomen Ira Sprague Bowen forklarte opprinnelsen til sterke emisjonslinjer i spektre av gasståker (nebuliumlinjene)
1929	Hubble viste at galaksene fjerner seg med en hastighet som er proporsjonal med deres avstand (Hubbles lov)
1930	Planeten Pluto ble oppdaget av den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh ved Lowell-observatoriet. (I 2006 ble Pluto omklassifisert til en dvergplanet)
1930	Den franske astronomen Bernard Lyot oppfant koronagrafen, som gjorde det mulig å observere den ytterste del av solatmosfæren, koronaen, også utenfor solformørkelser
1931	Den amerikanske radioingeniøren Karl Jansky registrerte for første gang radiostråling av kosmisk opprinnelse
1936	Den amerikanske radioingeniøren Grote Reber bygde det første radioteleskop og studerte radiostrålingen fra Melkeveien
1937	Store områder av ionisert hydrogengass innenfor Melkeveien ble påvist av de amerikanske astronomene Otto Struve og Christian T. Elvy. Teorien for disse ble gitt to år senere av den danske astronomen Bengt Strømgren
1938	Den amerikanske fysikeren Hans Bethe og den tyske fysiker Carl von Weizsäcker forklarte en av de viktigste mekanismer for energiproduksjonen i stjernenes indre (karbon-nitrogen-syklusen eller Bethe-syklusen)
1939	De første nøytronstjerne-modellene ble beregnet av de amerikanske fysikere Robert Oppenheimer og George M. Volkoff. Nøytronstjerner var den gang hypotetiske stjerner med enorm densitet, som ble påvist å eksistere i 1967 (pulsarer)
1941	Den svenske fysikeren Bengt Edlén gav forklaringen på de gåtefulle emisjonslinjene i Solens koronaspektrum; de skriver seg fra meget høyt ioniserte atomer
1942	Man registrerte for første gang radiostråling fra Solen
1944	Den tysk-amerikanske astronomen Walter Baade innførte begrepet populasjonstype I og II: Klassifisering av stjernene etter kjemisk sammensetning, alder, bevegelse og beliggenhet innenfor Melkeveien
1944	Den nederlandske astronom Hendrik Christoffel van de Hulst forutsa at interstellart hydrogen sender ut radiostråling på 21 cm bølgelengde
1946	Det ultrafiolette solspektrum ble for første gang fotografert (fra romfartøy), og en ny gren av astronomien vokse frem; ultrafiolett astronomi
1949	De amerikanske astronomene William A. Hiltner og John S. Hall oppdaget det interstellare magnetfelt ved å påvise at lys fra fjerne stjerner, som passerer gjennom skyer av interstellart stoff, er polarisert
1950	Den amerikanske astronomen Fred Whipple presenterte sin teori om at kometkjernene er «skitne sneballer».
1951	De amerikanske astronomene Harold Ewen og Edward Purcell oppdaget 21 cm strålingen som var forutsagt av van de Hulst i 1944
1952	Baade påviste at skalaen for galaksenes avstand måtte revideres. Alle avstander måtte multipliseres med en faktor omkring to – universet ble dobbelt så stort
1952	Den amerikanske astronomen William W. Morgan med flere påviste Melkeveiens spiralstruktur ut fra fordelingen av emisjonståker
1953	Den nederlandske astronomen Jan Oort med flere bestemte Melkeveiens spiralstruktur ut fra radioobservasjoner
1955	Radiostråling ble registrert for første gang fra en av planetene (Jupiter)
1956	Det store fotografiske himmelatlas National Geographic Society – Palomar Observatory Sky Atlas (Palomar-atlaset) ble fullført. Det inneholder stjerner ned til 21. størrelsesklasse
1956	Man registrerte for første gang mikrobølgestråling fra Venus. Ut fra målingene ble overflatetemperaturen bestemt til ca. 600 kelvin – langt høyere enn man hadde trodd
1957	Den første kunstige satellitt, den sovjetiske Sputnik 1, ble skutt opp i bane rundt Jorden
1957	Et stort styrbart radioteleskop ble tatt i bruk ved Jodrell Bank i Storbritannia. Det var verdens største inntil 1972, da et 100 m teleskop ble ferdig ved Effelsberg i Tyskland
1959	Man fikk for første gang se fotografier av Månens bakside. Bildene ble tatt av den sovjetiske romsonden Luna 3
1962	Den amerikanske romsonden Mariner 2 passerte Venus og sendte en rekke opplysninger, spesielt om atmosfæren, tilbake til Jorden
1963	Et stjernelignende objekt med stor rødforskyvning og sterk radiostråling – den første kvasar – ble identifisert
1964	Den amerikanske romsonden Ranger 7 tok de første vellykte bilder av Månens overflate fra nært hold
1965	Den amerikanske romsonden Mariner 4 passerte Mars og sendte nærbilder av planetens overflate til Jorden
1965	Den kosmiske bakgrunnsstrålingen etter big bang ble observert av de amerikanske astronomene Arno Penzias og Robert W. Wilson, og identifisert av Robert Dicke
1967	Den sovjetiske romsonden Venera 4 sendte en instrumentkapsel ned mot Venus' overflate, og data om atmosfærens sammensetning, densitet, trykk og temperatur, ble gitt over radio til Jorden
1967	Man oppdaget den første pulsar, en variabel radiokilde som sender ut pulser med meget regulær periode.
1968	Radioastronomene innledet en lang serie oppdagelser av kompliserte organiske molekyler i det interstellare rom
1969	De første mennesker landet med det amerikanske romskip Apollo 11 på Månen og brakte prøver fra overflaten tilbake til Jorden
1970	Verdens største styrbare radioteleskop (100 m i diameter), nær Bonn i Tyskland, ble fullført
1973	Den amerikanske romsonden Pioneer 10 passerte Jupiter og sendte de første nærbilder og de første målinger av de fysiske forhold nær planeten til Jorden
1973	Den amerikanske bemannede romstasjonen Skylab ble skutt opp i bane rundt Jorden. Dens hovedoppgave var utforskning av Solen
1974	Den amerikanske romsonden Mariner 10 passerte Venus og Merkur og skaffet ny viten om de innerste planetene, blant annet de første nærbilder av den kraterdekkede Merkur-overflaten
1975	Instrumentkapslene fra de sovjetiske romskipene Venera 9 og 10 landet på Venus og overførte de første bilder tatt fra overflaten på en annen planet til Jorden
1976	Instrumentkapslene fra de to amerikanske romsondene Viking 1 og 2 landet på Mars og overførte fotografier og data om de fysiske forhold på overflaten og i atmosfæren til Jorden
1978	Den amerikanske astronom James Christy oppdaget Charon, Plutos måne
1979 1979	Voyager 1 og 2 tar nœrbilder av Jupiter med måner og ringer Den første gravitasjonslinsen ble oppdaget
1980	De første detaljerte bilder av Saturn-systemet ble tatt fra romsonden Voyager 1
1982	Pulsar 4C 21.53, med periode 1,6 millisekund, ble oppdaget i stjernebildet Vulpecula
1986	Halleys komet passerte perihel 9. februar i en avstand av 90 millioner km fra Solen og blir oservert på 540 km avstand av ESAs romsonde Giotto
1986 1987	Voyager 2 tar nœrbilder av Uranus med måner og ringer Supernova (SN 1987A) ble oppdaget i Den store Magellanske sky. For første gang observerte man nøytrinoer fra en supernova.
1989 1990	Voyager 2 tar nœrbilder av Neptun med måner og ringer Hubble-romteleskopet ble skutt opp i sin bane
1990	Satellitten COBE påviser at den universelle bakgrunnsstråling etter big bang er sort stråling (Planck-stråling) med temperatur 2,735 kelvin
1991	Radarsonden Magellan kartlegger Venus' overflate ned til 100 m
1992	Satellitten COBE påviser små anisotropier (temperaturforskjeller på noen mikrograder) i den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Dette har avgjørende betydning for teorien om big bang
1992	Det første kuiperbelte-objektet (1992 QB1) oppdages utenfor Neptuns bane
1992	Den første planeten (eksoplaneten) rundt en annen stjerne oppdages
1995	Romsonden Galileo plasseres i bane rundt Jupiter
1997	Romsonden NEAR Shoemaker tar det første nœrbilde av en asteroide (Mathilde)
1997	Mars-roveren Mars Pathfinder myklander på Mars og returnerer mange bilder
1998	Observasjoner av supernovaer i fjerne galakser viser at universets utvidelseshastighet øker. Dette kan forklares ved at «den kosmologiske konstant» har en positiv verdi
2003	Observasjoner av de små anisotropier i bakgrunnstrålingen viser at (det tredimensjonale) rommet er nesten eller helt evklidsk (flatt), det vil si at rommet har liten eller ingen krumning
2003	Ekstremt høye observerte hastigheter av stjerner nœr Melkeveiens sentrum indikerer at de beveger seg rundt et supermassivt sort hull
2004	Første foto av en eksoplanet
2004	Roverne Spirit og Opportunity sender detaljerte bilder fra Mars
2004	Cassini-Huygens plasseres i bane rundt Saturn
2005	Huygens myklander på Saturns måne Titan
2005	Dvergplaneten Eris på størrelse med Pluto oppdages
2006	Romsonden Deep Impact sender en prosjektil ned på kometen Tempel 1
2008	Romsonden Messenger begynner en flere års kartlegging av Merkur
2009	Kepler-romobservatoriet sendes opp i bane rundt Solen, med nær samme omløpstid som Jorden, for å påvise eksoplaneter i den «beboelige» sonen rundt sollignenede stjerner. Planetene avsløres ved at de skygger for noe av lyset når de passerer foran moderstjernene
2011	Romsonden Dawn plasseres i bane rundt og kartlegger asteroiden Vesta

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Astronomi.no

Litteratur

Elgarøy, Øystein & Øyvind Hauge: Fra strålende objekter til sorte hull, 1989-90, 2 b., isbn 82-517-7073-4, Finn boken
Fjørtoft, Magnar: Praktisk astronomi, 4. utg., 2004
Levy, David H.: Himmelrommet, 2008, isbn 978-82-7822-747-3, Finn boken
Newth, Eirik: Se opp! – på vår egen stjernehimmel, ny utg., 1997, isbn 82-02-17396-5, Finn boken