Herman Ludwig Blankenburg var en tysk komponist av militærmarsjer. Han regnes som den komponisten i verden som har skrevet flest marsjer, og nummererte sine egne marsjer til 1328.
Biografi
Som eneste sønn til en gårdbruker og sauebonde var det tanken at Blankenburg skulle følge i farens fotspor, men Ludwig bønnfalte faren om å få lære musikk, og han var bare ti år da han dirigerte skoleorkesteret. Fløyte var hans favorittinstrument, men han spilte i tillegg fagott, tuba og fiolin.
Faren ga etter, og sendte ham til kapellmester Kranich i byen Frose, som mente at gutten ikke hadde noe talent. Faren sendte ham da til Musikdirektor Gotthold Peters i Holzminden, der det ble slått fast at han hadde talent. I 1895 tok han fatt på videre utdannelse i det militære. Etter to år som militærmusiker på tuba i «Trompeterkorps des Feldartilleri-Regimentes nr. 6» i Breslau, ble han dimmitert og var tilbake i det sivile liv, nå som fagottist i Wupperthal Symfoniorkester. Fra 1903 til 1906 spilte han i Dortmund Filharmoniske og dirigerte orkesteret i byens teater. Fra 1906 til 1911 var han ansatt som dirigent for byorkesteret i Køln.
Blankenburg var også musikkforlegger, med eget forlag, H. L. Blankenburg's Verlag, Hagen, etablert i 1906. Her ga han ut sin Prinz-Eitel-Friedrich-Marsch som første utgave. I mellomkrigstiden var det vanskelig med jobb for musikere, så han tjente til livets opphold som murersvenn. Etter andre verdenskrig flyttet Blankenburg til Wesel og satset igjen på musikken og som komponist. Hans siste forlag var solgt eller avviklet etter bare et år (1926).
Han bodde i Wesel de siste 35 årene av sitt liv. Blankenburg endret forøvrig sitt navn fra Herman Louis til Herman Ludwig i år 1900.
Marsjkomponisten Blankenburg
Selv om Blankenburg var en respektert musiker og dirigent, var det som komponist han slo igjennom i 1906 med marsjen Gladiatorenes Avskjed (Abscheid der Gladiatoren). Denne marsjen var opprinnelig kalt Tysklands Fyrster (Deutschlands Fürsten), komponert da han var 18 år. Med denne vant han en konkurranse i London (Hawkes & Son) blant 500 bidrag, og marsjen ble straks en favoritt av britiske militærkorps.
Det er uenighet om hvor mange marsjer Blankenburg skal ha komponert. Han må ha skrevet en marsj per uke (enten for korps, orkester eller piano) i over 25 år for å ha nådd 1328. Marsj nr. 1000 skal være "Tusenkunstneren" (Der Tausendkünstler) (1928), tilegnet hans musikalske forbilde, komponisten Paul Lincke.
Blankenburg selv var ikke flink med opus-nummer eller marsjantall. Det er flere hull i hans opusliste: det finnes ingen marsjer med nr. mellom 291 og 440, eller mellom 451 og 513. Avisene rapporterte at han selv uttalte på sin 73-årsdag at han hadde skrevet 1.222 marsjer. Rundt 450 av disse ble spilt jevnlig. Til 75-årsdagen var tallet absolutt sikkert 1280. Mot slutten av sitt liv var tallet kommet opp i 1328. Imidlertid er høyeste opusnummer som er funnet, 1072 (Die True Siege fra 1936). Han skal også ha etterlatt seg uferdige manuskripter. Hans gode venn Paul Lincke ferdiggjorde flere marsjer og ga dem ut på sitt forlag, Apollo i Berlin.
Noe som vanskeliggjør fastsettelsen av antallet, er at han brukte 30 forlag for sine utgivelser. De fleste forlagshus ble bombet under krigen, blant annet Oertel i Hannover, og hans sønns Heika-Verlag. Også hans eget bosted i Wesel, hans agents kontor og copyright-kontoret i Berlin ble bombet, og et stort antall marsjer kan da ha forsvunnet. Det som er tilnærmet sikkert er at det i dag finnes 126 marsjer som er innspilt av musikkorps og enda 160 som finnes på noter for (salong-)orkester eller piano.
Det ble i 1978 stiftet et "Internationale Blankenburg Vereinigung" i Tyskland som arbeider for fremme av hans musikk, ikke minst med å forsøke å få klarhet i størrelsen på hans verk.
Karakteristikk av Blankenburgs marsjer
Blankenburg fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1906 med Abschied der Gladiatoren (skrevet i 1904). Andre ofte spilte marsjer er Adlerflug (Flying Eagle), Fliegerhelden, Klar zum Gefecht (Action Front), Mein Regiment, gjerne regnet som Blankenburgs favorittmarsj, Prinz Eitel Friedrich og Treue Waffengefährten.
Blankenburgs marsjer er preget av fengende melodier, effektfulle motmelodier og raffinerte treblåserfigurasjoner. Der ikke regnet for å være lette å spille. Eufoniumstemmen, gjerne i høyt leie, tar seg meget effektivt av motmelodiene, klarinetter og fløyter spinner sine triller over det hele, mens trompetstemmene krever en skarp tunge for de mange signalene som krydrer tonebildet. Den samlede produksjonen, selv om vi ikke vet noe om de 1000 savnede marsjene, kan karakteriseres som «tysk og effektiv».
Litteratur
- Rehrig, William H.: The Heritage Encyclopedia of Band Music, 1991
- Shustereit, Manfred: Herman Ludwig Blankenburg und seine Zeit, i "Mit Klingendem Spiel" (tidsskriftet til Tysk forbund for militærmusikk), nr 3, 1996
- Smith, Norman E.: March Music Notes, 2000