Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

religion i Norge

Versj. 44
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 11. februar 2021. Artikkelen endret 16 tegn fra forrige versjon.

Kristendommen har en særstilling i Norge, men det religiøse livet er blitt stadig mer sammensatt og mangfoldig. Det bærer preg av sekularisering, nye former for religiøsitet og økt tilflytning av personer med annen religiøs tilhørighet enn den kristne, eller av andre former for kristendom enn den evangelisk-lutherske retningen.

Fram til 2012 var Den norske kirke statskirke i Norge. Statskirkeordningen ble avviklet i 2012, men den evangelisk-lutherske kristendommen har likevel fremdeles en særstilling i Norge. Denne særstillingen kommer til uttrykk i grunnloven. Der står det: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Særstillingen kommer også til uttrykk i skoleverket og i at flertallet – omtrent 69 prosent – av den norske befolkningen er registrert som medlemmer av Den norske kirke per 2019 ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.

I 2020 utgjorde medlemmene i tros- og livssynssamfunnene som mottok støtte utenfor Den norske kirke rundt 700 000 personer, noe som tilsvarer 13 prosent av befolkningen.

Kristendom i Norge

Karakteristisk for religionsutøvelse i Den norske kirke over de siste tiårene er at den nominelle oppslutningen om kirken har vært stor, mens deltakelsen i kirkelige aktiviteter er lav. Fra 1990-årene var det fortsatt godt over 80 prosent av fødte barn som ble døpt innen Den norske kirke, mens bare vel 10 prosent går til gudstjeneste eller annet kristelig møte én gang i måneden eller oftere. Imidlertid har også dåpstallene gått ned de siste årene og lå i 2019 på 51,4 prosent av antall fødte.

Spriket mellom antall medlemmer i Den norske kirke og den faktiske deltakelsen i kirken i hverdagen kan forklares som såkalt privatreligiøsitet, eller personlig religiøsitet, ifølge religionssosiologien. Flere forskere på religionsfeltet har pekt på dette som et utbredt trekk ved de siste tiårenes utvikling i den norske religionsutøvelsen. Det betyr ikke nødvendigvis at religion blir mindre viktig for den enkelte, men at deltakelsen i felles, organiserte religiøse aktiviteter og ritualer har mistet oppslutning.

Den katolske kirke er i en kirke i vekst. I Norge er det i 2020 registrert i overkant av 165 000 katolikker fordelt på tre kirkedistrikter: Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift. Det reelle antall katolikker i landet er sannsynligvis en god del høyere.

Tallet på metodister i Norge er på rundt 10 000, og antallet medlemmer har sunket svakt de siste årene. Den største sammenslutningen av kristne frikirker i Norge er pinsemenighetene. De har en løsere nasjonal organisasjon enn de andre frikirkene, men har et offisielt medlemstall på rundt 40 700 barn og voksne. Av andre store frikirker kan nevnes Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge, som har i overkant av 19 000 registrerte medlemmer, og Det norske Baptistsamfunn, som har rundt 10 800 registrerte medlemmer. Tallene er hentet fra SSBs oversikt over tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke per 2020.

Andre tros- og livssynssamfunn

I 1970- og 1980-årene var hovedutfordreren til statskirken den såkalte livssynshumanismen, organisert i Human-Etisk Forbund. Human-Etisk Forbund har særlig markert seg gjennom alternative ritualer til de kristne som humanistisk konfirmasjon og humanistisk begravelse, og ved å kjempe for en alternativ livssynsundervisning i skolen. Forbundet rundet i slutten av 2020 100 000 medlemmer ifølge egne tall.

Også de andre verdensreligionene er i løpet av de siste tiårene blitt stadig mer synlige i norsk offentlighet. Det gjelder først og fremst islam, men også buddhisme, hinduisme og jødedom.

I 2020 var det registrert om lag 183 000 medlemmer av islamske trossamfunn i Norge. Det samlede antallet muslimer er høyere i og med at ikke alle muslimer er medlemmer i en moské eller annen religiøs organisasjon. Flertallet av norske muslimer har innvandrerbakgrunn, men noen har også konvertert. Den største andelen av muslimene kom til Norge i løpet av 1970- og 1980-årene. Sunniislam er den dominerende retningen blant norske muslimer, men det finnes også mindre sjiamuslimske grupper. Innen begge retningene finnes flere mindre grupperinger. De fleste moskeene i Norge ligger i Oslo-området.

I Norge per 2020 var drøyt 21 500 buddhister registrert som medlemmer av buddhistiske trossamfunn. Det reelle tallet på personer med buddhistisk bakgrunn eller tilhørighet er høyere, siden man ikke trenger å være registrert som medlem av et buddhistisk trossamfunn for å være buddhist. Den største gruppen er vietnamesere, og de har sitt hovedtempel i Lørenskog. Buddhistforbundet er et samlende organ for mange buddhistorganisasjoner og representerer buddhistene overfor norske myndigheter. Antallet hinduer registrert i hinduistiske sammenslutninger var på rundt 12 150 per 2020. Det er ikke vanlig i hinduenes opprinnelsesland at hinduer registreres som medlemmer av templer de besøker. Heller ikke i Norge må man være medlem av en tempelorganisasjon for å være en god hindu. Den norske ordningen med statsstøtte for registrerte medlemmer av trossamfunn, er uvant. Det totale antallet hinduer er høyere enn det som templene til sammen har registrert, antakelig rundt dobbelt så høyt. Det finnes rundt ti hinduiske templer i Norge. Den overveiende delen av buddhistene og hinduene er kommet til Norge fra 1960-tallet og utover.

Diskusjonen om jødenes adgang til riket spilte en viktig rolle i norsk offentlighet i 1840-årene, og Grunnlovens forbud mot jøder («jødeparagrafen») ble opphevet etter tredje gangs behandling i Stortinget i 1851. Det Mosaiske Trossamfund ble grunnlagt i Oslo i 1892, og trossamfunnet i Trondheim ble grunnlagt i 1905. Ved begynnelsen av andre verdenskrig var antallet jøder i Norge på omtrent 1800. En stor del av disse ble drept under Holocaust, og de overlevende måtte gjenoppbygge sine liv og sine menigheter.

Per 2020 hadde de to jødiske menighetene, som begge tilhører den moderne ortodokse retningen innen dagens jødedom, rundt 790 medlemmer til sammen. Den hasidiske bevegelsen, Chabad Lubavitch, har nå en rabbiner i Oslo som også samler mange til sine ulike tilstelninger, der mange av deltakerne også er medlemmer av Det Mosaiske Trossamfund. Ikke-ortodokse retninger som reformjødedom og konservativ jødedom har også tilhengere i Norge, men har ennå ikke opprettet permanente organisasjoner eller grupper. Mange norske jøder er ikke tilknyttet noe religiøst fellesskap, og antallet jøder i Norge er derfor uklart. De fleste av jødene som bor i Norge i dag, ble også født i Norge.

Statskirke og sekularisme i Norge

Inntil den 21. mai 2012 tilhørte Norge en stadig mindre gruppe av stater i verden som holdt seg med en etablert eller offisiell religion, altså en statskirkeordning. Statskirkeordningen var nedfelt i teksten til Grunnloven av 1814, hvor det i § 2 het at den evangelisk-lutherske religionen er «statens offentlige religion». Paragrafen er nå endret til å i stedet stadfeste statens verdigrunnlag som «vor kristne og humanistiske Arv». Grunnlovens § 4 krever at Kongen bekjenner seg til «den evangelisk-lutherske religion». Opprinnelig het det også at Kongen var forpliktet til å håndheve og beskytte denne.

Selv om en erklæring om religionsfrihet ikke ble grunnlovsfestet i 1814, innebar det imidlertid ikke at grunnlovsmennene i Eidsvolds-forsamlingen mente at alle måtte dele «statens tro». Unntaket var katolske munkeordener, jøder og jesuitter, som ble forbudt adgang til riket i samme lov.

Grunnloven av 1814 etablerer det som er blitt karakterisert som en konfesjonell stat i Norge. Den sterke forrangen som under et slikt system gis en bestemt tro- eller livssyn, innebærer at det er tvilsomt om dette kan karakteriseres som en sekulær stat i noen genuin forstand. Frem til Dissenterloven ble vedtatt i 1845, var det ikke tillatt å etablere trossamfunn utenfor den evangelisk-lutherske kirke i Norge.

Det er imidlertid verdt å merke seg at begrepet statskirke i en norsk kontekst er av langt nyere dato: Først i 1919 ble dette begrepet tatt inn i Grunnloven i § 27 (2) om kirkelig statsråd. I henhold til denne bestemmelsen kunne bare medlemmer av statsråd som «bekjente seg til statens offentlige religion» delta i behandlingen av saker som angikk «statskirken». Grunnlovens § 12 (2), vedtatt på samme tidspunkt, krevde også at minst halvparten av regjeringens medlemmer bekjente seg til «statens offentlige religion». Statskirkemodellen skiller seg fra den konfesjonelle statsmodellen «ved at den på et prinsipielt plan legger vinn på sikring av alle individers og grupperingers religions- og livssynsfrihet». Norge er ifølge forskere «et land som i all hovedsak respekterer individenes tros- eller livssynsfrihet».

Med opprettelsen av en tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke, som ble vedtatt av Stortinget første gang i 1969, ble det tatt et viktig skritt i retning av statlig formell og økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn i Norge. Denne forskriften gir alle registrerte tros- og livssynsamfunn med mer enn 50 registrerte medlemmer og et medlemsregister rett til statlig økonomisk støtte per medlem som tilsvarer det statskirken mottar per medlem. Den norske ordningen på dette feltet er på mange måter i en særstilling internasjonalt, siden også Human-Etisk Forbund (som har hatt slik likestilling som en sentral del av sitt program i en årrekke) siden 1981 har vært berettiget til støtte under denne ordningen.

På initiativ fra Kirkerådet ble det i 1998 nedsatt et offentlig utvalg i Den norske kirke under ledelse av domprost Trond Bakkevig som skulle vurdere statskirkeordningen. Da det såkalte Bakkevig I-utvalget leverte sin innstilling i 2002, tok utvalget blant annet til orde for å endre de paragrafene i Grunnloven som omhandlet Den norske kirke og kongehusets forhold til Den norske kirke som et ledd i å fremme likestillingen mellom ulike tros- og livssynsamfunn i Norge. Utvalget foreslo også en betydelig overføring av makt fra staten til kirkens egne organer, for eksempel i forbindelse med utnevnelser av biskoper.

Da Gjønnes-utvalget ble oppnevnt av Kirke- og kulturdepartementet under Bondevik II-regjeringen i mars 2004, var det blant annet for å utrede om «statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles». Et klart flertall av medlemmene i Gjønnes-utvalget anbefalte en avvikling av statskirkeordningen samt innføringen av en ny verdiparagraf i Grunnloven som skulle inneholde en særskilt henvisning til kristne og humanistiske verdier. Bakkevig II-utvalget, som presenterte sin innstilling i 2008, foreslo i pakt med anbefalingene i det foregående Bakkevig I-utvalget omfattende reformer for å demokratisere statskirken parallelt med at statens makt og innflytelse på kirkens organer og styre reduseres.

I et bredt tverrpolitisk forlik mellom samtlige større politiske partier vedtok Stortinget, i tråd med Bakkevig II-utvalgets anbefalinger, å overføre ansvaret for utnevnelser av bisper og proster fra kirkelig statsråd til kirkens egne organer. Som ledd i forliket ble det også vedtatt en ny og omformulert Grunnlovsparagraf 2, hvor det heter at «verdigrunnlaget forblir den kristne og humanistiske arv» og at Grunnloven skal «sikre demokrati, rettsstat og menneskerettigheter». I den nye Grunnlovsparagraf 16 erklæres det videre at alle rikets innbyggere «har fri religionsutøvelse», at Den norske kirke – som en evangelisk-luthersk kirke – «forblir Norges folkekirke» og som sådan «understøttes av staten», men at alle tros- og livssynssamfunn like fullt skal «understøttes på lik linje». Disse grunnlovsendringene trådte i kraft i 21. mai 2012.

Stat-kirke forliket fra 2008 representerte ingen avvikling av statskirkeordningen, og Den norske kirke sto fortsatt i en særstilling overfor staten i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Den nye formålsparagrafen for den norske skolen, vedtatt i Odelstinget i Stortinget, trådte i kraft 1. januar 2009. Med vekt på «grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon» og «verdier som også kommer til uttrykk i ulike religioner- og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene» trakk paragrafen i samme retning som de nye grunnlovsparagrafene 2 og 16. Tore Lindholm, førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter, var blant de som kritiserte de nye grunnlovsparagrafene for å virke diskriminerende mot norske borgere som verken er kristne eller humanister.

Fra og med 21. mai 2012 er ikke lenger den evangelisk-lutherske religionen statens offentlige religion i Norge, og Norges konge er ikke lenger kirkens overhode. Likevel er kongen pålagt å tilhøre Den norske kirke. Som en konsekvens av grunnlovsendringene i 2012 er Den norske kirke fra og med 1. januar 2017 et eget rettssubjekt skilt fra staten med Kirkemøtet som øverste representativt organ. Prester, biskoper, ansatte ved bispedømmeråd og de nasjonalkirkelige rådene, som har vært embets- og statstjenestemenn, er etter årsskiftet 2017 overført til det nasjonale rettssubjektet Den norske kirke.

Selv om statskirkeordningen med dette formelt sett er oppløst, står Den norske kirke fremdeles i en særstilling sammenlignet med andre trossamfunn i Norge. Kirken er i praksis fullfinansiert over offentlige budsjetter (stat og kommune), og den er skrevet inn i grunnlovens paragraf 16: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Den norske kirke er i dag det største trossamfunnet i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Amundsen, Arne Bugge & Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850, 2001, isbn 82-90425-47-3, Finn boken
  • Amundsen, Arne Bugge, red.: Norges religionshistorie, 2005, isbn 82-15-00334-6, Finn boken
  • Bjarte Bruland, Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse, Oslo 2017, isbn 97-88-28-26-51-424.
  • Elstad, Hallgeir & Per Halse: Illustrert norsk kristendomshistorie, 2002, isbn 82-7674-702-7, Finn boken
  • Fæhn, Helge: Gudstjenestelivet i Den norske kirke : fra reformasjonstiden til våre dager, 1994, isbn 82-00-21971-2, Finn boken
  • Jacobsen, Knut A., red.: Verdensreligioner i Norge, 2. utg., 2005, isbn 82-15-00815-1, Finn boken
  • Leirvik, Oddbjørn: Religionsdialog på norsk, ny utg., 2000, isbn 82-530-2232-8, Finn boken
  • Oftestad, Bernt T.: Den norske statsreligionen : fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, 1998, isbn 82-7634-133-0, Finn boken
  • Oftestad, Bernt T. m.fl.: Norsk kirkehistorie, 3. utg., 2005, isbn 82-15-00813-5, Finn boken
  • Repstad, Pål: Religiøst liv i det moderne Norge : et sosiologisk kart, 2. utg., 2000, isbn 82-7634-290-6, Finn boken
  • Sigurðsson, Jón Viðar: Kristninga i Norden 750-1200, 2003, isbn 82-521-5940-0, Finn boken
  • Sødal, Helje Kringlebotn, red.: Det kristne Norge : innføring i konfesjonskunnskap, 2002, isbn 82-7634-354-6, Finn boken

Referanser

  • 1: Se Grunnloven hos lovdata.no. Se også Njål Høstmælingen (2005) Grunnlov, Stat og Kirke. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 150, 161. Oslo: Humanist Forlag.
  • 2: Se Eivind Smith (2012) Norge som sekulær stat: Et Konstitusjonelt Perspektiv. I Sindre Bangstad, Oddbjørn Leirvik og Ingvill Th. Plesner (red.) Sekularisme- Med Norske Briller, s. 100.
  • 3: Eivind Smith (2012) Norge som sekulær stat: Et Konstitusjonelt Perspektiv. I Sindre Bangstad, Oddbjørn Leirvik og Ingvill Th. Plesner (red.) Sekularisme- Med Norske Briller, s. 103.
  • 4: Ingvill Thorson Plesner (2005) Religionspolitiske modeller og dilemmaer. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 15. Oslo: Humanist Forlag.
  • 5: Njål Høstmælingen (2005) Grunnlov, Stat og Kirke. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 150. Oslo: Humanist Forlag.
  • 6: Se Forskrift om tilskot til livssynssamfunn hos lovdata.no
  • 7: Ingvill Thorson Plesner (2005) Religionspolitiske modeller og dilemmaer. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 19. Oslo: Humanist Forlag.
  • 8: Se Utredning fra Stat – kirke-utvalget avgitt i 2006
  • 9: Se avtaleteksten fra Stat-kirke-forliket april 2008 (kirken.no)
  • 10: Se Vedtak til lov om endringer i opplæringslova hos stortinget.no
  • 11: Tore Lindholm (2009) 'Samfunnets verdier og Grunnlovens verdier', Kirke og kultur 2 2009, s. 167-175.