Astronomi er vitenskapen om himmellegemene og verdensrommet. Astronomien studerer alt fra planeter, solsystemet, stjerner, galakser og hele universet.
Inndeling
Astronomi deles i flere grener som delvis griper inn i hverandre:
- astrofysikk behandler himmellegemenes og den interstellare materiens fysiske og kjemiske natur og de enkelte himmellegemenes opprinnelse, utvikling og slektskap.
- astrometri beskriver himmellegemenes stilling og posisjonsforandring på himmelkulen.
- i celest mekanikk studeres himmellegemenes bevegelse under påvirkning av gravitasjon og andre krefter. Celest mekanikk har fått stor betydning i forbindelse med utskytingen av kunstige satellitter og romsonder.
- kosmologi er læren om universets opprinnelse, struktur og utvikling. Studiet av det tidlige univers er sterkt knyttet til partikkelfysikk og kjernefysikk. I studiet av de forskjellige modeller av vårt univers benyttes generell relativitetsteori.
Astrometri og celest mekanikk representerer den klassiske astronomien, men anvendelsen på kunstige himmelobjekter krever helt nye metoder. Astrofysikk og kosmologi er forgreninger av den moderne astronomi. I tidens løp har det utviklet seg mange spesialfelter, særlig innen astrofysikken. De kan være knyttet til spesielle deler av det elektromagnetiske spektrum: gamma-astronomi, røntgenastronomi, ultrafiolett astronomi og så videre, eller til spesielle typer himmelobjekter: solfysikk, planetfysikk, kompakte objekter, galakser og så videre.
Historikk
I eldre tider
Allerede i de eldste tider spilte astronomien en viktig rolle for menneskene i forbindelse med tidsbestemmelse, kalender og navigasjon. Den har også hatt en avgjørende betydning for utviklingen av menneskenes livssyn.
Astronomiens utvikling har foregått i etapper, som for det meste skyldes fremskritt i instrumentell teknikk, fysikk og matematikk.
Før kikkerten i 1608 ble oppfunnet av den tysk-nederlandske brillemakeren Hans Lippershey (1570–1619) og forbedret av Galileo Galilei i 1609, var astronomene henvist til å observere de få tusen stjernene som er synlige for det blotte øye, og å følge Månens og planetenes gang på himmelen. Fra før år 2100 fvt. har man beretninger av kinesiske astronomer om beregninger av formørkelser. Også inderne, babylonerne og egypterne har drevet med astronomi. Viktige fremskritt ble gjort av greske astronomer. Hipparkhos oppdaget for eksempel jordaksens presesjon.
Grekerne utviklet også viktige kosmologiske ideer, blant annet teorier om Jordens forhold til resten av universet. Ptolemaios' verdensbilde hvor Jorden befant seg i sentrum av universet influerte astronomisk tenkning i 1300 år.
Fra 1500-tallet
På 1500-tallet satte Nicolaus Copernicus i stedet Solen i sentrum, og en del andre viktige fremskritt ble gjort: Johannes Keplers oppdagelse av prinsippene for planetenes bevegelse, Galileo Galileis bruk av teleskopet til astronomiske observasjoner og Isaac Newtons formuleringer av lovene for bevegelse og gravitasjon.
Det første speilteleskopet ble laget av Newton. Store teleskoper av denne typen ble bygd av William Herschel, som med disse gjorde mange store oppdagelser, blant annet planeten Uranus. Joseph Fraunhofer lagde den første akromatiske kikkert, og det førte til at linsekikkerter ble vanlige astronomiske instrumenter på 1800-tallet. Nye fremstøt kom ved utvikling av spektroskopisk og fotografisk teknikk på midten av 1800-tallet. Dermed kunne man bestemme både stjerners kjemiske sammensetning, deres fysiske egenskaper og deres bevegelse i synslinjens retning, og undersøke strukturen av stjernetåker nøyere.
1900-tallet
Men de største fremskrittene innen astronomisk forskning kom først på 1900-tallet. Stjernenes avstander ble bestemt ved nye metoder: Frank Schlesinger utviklet den fotografiske teknikk for trigonometriske avstandsbestemmelser, Walter Sydney Adams og Arnold Kohlschütter (1883–1969) innførte spektroskopisk metode til astronomiske bestemmelser, Ejnar Hertzsprung, Harlow Shapley og Edwin Hubble utnyttet egenskaper ved kefeider for det samme formålet. Hubble fikk på den måten bestemt avstanden til de nærmeste galaksene.
På slutten av 1920-tallet ble det klart at universet ikke er statisk, men i stadig utvidelse. Oppdagelsen skyldtes blant annet Hubbles observasjoner av rødforskyvninger til galakser og arbeider fra blant andre Aleksander Friedmann og Georges Lemaître som hadde vist at en slik utvidelse var i samsvar med den generelle relativitetsteorien.
I 1965 oppdaget Arno Penzias og Robert W. Wilson den kosmiske bakgrunnsstrålingen, som er mikrobølgestråling som ble dannet omtrent 380 000 år etter big bang. Studier av denne strålingen har vært viktig for vår forståelse av universets historie og innhold.
Det har vist seg at gravitasjonen fra den observerte massen i galaksene ikke er tilstrekkelig til å forklare deres raske rotasjon. Til dette kreves mye mer masse, som har fått navnet mørk materie fordi den ikke sender ut eller absorberer elektromagnetisk stråling, men kun kan påvises gjennom dens gravitasjonstiltrekning på ordinære masser. Senere har en rekke andre typer observasjoner bekreftet at det antagelig er store mengder mørk materie i universet.
Gravitasjonslinser, som første gang ble oppdaget i 1979, er blitt et viktig forskningsfelt og redskap i astronomien. Mye av teorien for dette fenomenet er utviklet av nordmannen Sjur Refsdal.
I 1998 viste observasjoner av fjerne supernovaer at universets ekspansjon etter big bang ikke bremses av gravitasjonskraften som forventet, men tvert imot øker hastigheten. Dette tilskrives en til nå ukjent energikilde som har fått betegnelsen mørk energi. En måte å representere denne energien på er gjennom den såkalte kosmologiske konstanten. Denne ble innført av Albert Einstein som en motkraft til gravitasjonen for å beskrive det han feilaktig trodde var et statisk univers. Denne konstanten kan forklare universets akselererende ekspansjon. Den mørke energien er ekvivalent med en masse som antas å utgjøre omtrent 70 prosent av universets totale masse, mens mørk materie utgjør omtrent 25 prosent og ordinær materie omtrent 5 prosent.
De store speilteleskopene man etter hvert fikk bygd, har spilt en viktig rolle for astronomiens utvikling, likeså Schmidt-teleskopet og de store radioteleskopene.
Siden begynnelsen av 1990-tallet er det blitt oppdaget et stort antall småplaneter i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane, og det er funnet flere tusen eksoplaneter.
Romalderen
Med oppskyting av den sovjetiske satellitten Sputnik 1 i 1957 begynte romalderen. Et stort antall senere satellitter og romsonder har medført en eksplosjon av ny kunnskap om vårt solsystem og om stjerner og galakser. Utenfor atmosfæren er hele det elektromagnetiske spektrum tilgjengelig for observasjon, noe som har gjort det mulig med røntgen- og gammaobservasjoner (fra ballonger eller satellitter) samt infrarøde og ultrafiolette observasjoner.
Teknologisk utvikling
Observasjoner av lyssvake objekter som eksoplaneter, asteroider og fjerne galakser er muliggjort gjennom en ekstrem økning av lysfølsomheten av teleskoper i rommet og på bakken ved bruk av digitale sensorer, CCD-sensoren, som helt har erstattet fotografiske plater. Ny teknologi som korrigerer for atmosfæriske forstyrrelser har økt bakkebaserte teleskopers detaljoppløsning betydelig.
Denne teknologiske utviklingen har også gjort det mulig å finne og kartlegge objekter mye raskere enn før.
Moderne astronomi
I dagens astronomi spiller numeriske beregninger en stadig større rolle. For slike beregninger har utviklingen av store og raske datamaskiner vært avgjørende. Astronomer bruker datamaskiner til å lage modeller og simulere observasjoner for å forstå den underliggende fysikken.
Institusjoner
I 1834 oppførte Christopher Hansteen det første nasjonale observatoriet ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) og i 1934 opprettet Svein Rosseland Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo.
Mye av det internasjonale astronomiske samarbeid blir koordinert gjennom Den internasjonale astronomiske union (IAU) som ble grunnlagt i 1919. IAU har i dag 79 medlemsland og over 12 000 individuelle medlemmer. Norge har vært medlem siden 1922.
Astronomer samarbeider stadig mer internasjonalt som følge av prosjektenes størrelse, kostnader og kompetansebehov. En rekke europeiske land samarbeider gjennom European Southern Observatory (ESO) og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), som igjen samarbeider med blant annet NASA og JAXA. Ansatte ved Institutt for teoretisk astrofysikk og ved Norsk Romsenter har nært samarbeid med internasjonale organisasjoner knyttet til astronomi.
Viktige begivenheter i astronomiens historie
Før vår tidsregning
| År fvt. | Hendelse |
|---|---|
| 585 | Den greske astronomen Thales forutsa en solformørkelse |
| 432 | Den greske astronomen Meton oppdaget den 19-årige månesyklus (Metons syklus) der Månens fase vender tilbake til samme dato i samme måned |
| Ca. 265 | Den greske astronomen Aristarkhos hevdet at Jorden beveget seg rundt Solen |
| Ca. 240 | Den greske matematikeren Eratosthenes bestemte Jordens omkrets ved å måle avstand og breddeforskjell mellom Alexandria og Syene til 250 000 stadier (= 46 000 kilometer) |
| 127 | Grekeren Hipparkhos, oldtidens største astronom, fullførte en stjernekatalog som ble brukt i over 1500 år |
| 45 | Den romerske keiser Julius Cæsar innførte den julianske kalender |
Fra år 0 til 1610
| År | Hendelse |
|---|---|
| Ca. 140 | Den greske astronomen Claudius Ptolemaios begrunnet i sitt berømte verk om antikkens astronomi Syntaxis (arabisk Almagest), det verdenssystem som er oppkalt etter ham som sier at Jorden er verdens sentrum |
| 1054 | En supernova ble observert i stjernebildet Tyren som Krabbetåken er restene etter |
| 1420 | Tatarfyrsten Ulug-Beg bygde et stort observatorium i Samarkand |
| 1543 | Den polske astronomen Nicolaus Copernicus' verk De Revolutionibus Orbium Coelestium ble trykt. Her begrunnes det verdenssystem som er oppkalt etter ham hvor Solen er i verdens sentrum |
| 1576 | Grunnsteinen ble lagt for den danske astronomen Tycho Brahes slott og observatorium Uranienborg på øya Ven – en ny æra innen observasjonsastronomi var innledet |
| 1582 | Pave Gregor 13 innførte den gregorianske kalender |
| 1584 | Den italienske filosofen Giordano Bruno utgav dialogen Dell'infinito, universo e mondi hvor han hevder at universet er uendelig og at stjernene er soler |
| 1596 | Den første variable stjerne, Mira, ble oppdaget av den tyske presten David Fabricius |
| 1603 | Den tyske astronomen Johannes Bayer publiserte sitt himmelatlas Uranometria der han innfører den betegnelsen på stjerner med greske bokstaver som fortsatt benyttes |
| 1608 | Kikkerten ble oppfunnet av den nederlandske brillemakeren Hans Lippershey |
| 1609 | Den tyske astronomen Johannes Kepler offentliggjorde i Astronomia Nova de to første av sine lover om planetenes bevegelse |
| 1610 | Kikkerten ble for første gang brukt som astronomisk instrument. Den italienske naturforskeren Galileo Galilei oppdaget med et selvkonstruert teleskop Jupiters fire store måner, solflekkene, Venus' faseveksling og Månens ringfjell |
Fra 1619 til 1800
| År | Hendelse |
|---|---|
| 1619 | Den tyske astronomen Johannes Kepler offentliggjorde Harmonices Mundi som inneholder hans tredje lov for planetenes bevegelse |
| 1647 | Den tyske astronomen Johannes Hevelius publiserte sitt himmelatlas Uranographia |
| 1651 | Den italienske teologen og astronomen Giovanni Battista Riccioli utgav sitt månekart, der den moderne månenomenklatur ble innført |
| 1655 | Den nederlandske fysikeren Christiaan Huygens oppdaget saturnmånen Titan og gav den riktige forklaringen på Saturns ringsystem |
| 1668 | Isaac Newton bygde det første speilteleskopet |
| 1669 | Den italienske astronomen Geminiano Montanari påviste at stjernen Algol er lysvariabel |
| 1675 | Greenwich-observatoriet ble grunnlagt av kong Karl 2. Fra Greenwich-meridianen regnes lengdegradene på Jorden |
| 1676 | Den danske astronomen Ole Rømer viste, ut fra observasjoner av Jupiter-månenes bevegelse, at lyset har endelig hastighet |
| 1687 | Den engelske fysikeren Isaac Newtons Philosophiae Naturalis Principia Mathematica utkom med den universelle gravitasjonsloven |
| 1718 | Den engelske astronomen Edmond Halley oppdaget stjernenes egenbevegelse. Stjernene er ikke fiksstjerner i ordets betydning |
| 1755 | Den tyske filosofen Immanuel Kant utgav Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels som inneholder hans hypotese om solsystemets dannelse |
| 1781 | Den tysk-britiske astronomen William Herschel oppdaget planeten Uranus. Dette er første gang man kan tidfeste oppdagelsen av en ny planet |
| 1783 | Herschel påviste Solens bevegelse gjennom verdensrommet ved å bestemme egenbevegelsen av 13 stjerner |
| 1796 | Den franske astronomen Pierre Simon Laplace offentliggjorde Exposition du Système du Monde som inneholder hans nebularhypotese om solsystemets dannelse |
Fra 1800 til 1900
| År | Hendelse |
|---|---|
| 1801 | Den italienske astronomen Giuseppe Piazzi oppdaget den første asteroide (Ceres) |
| 1802 | William Herschel påviste eksistensen av fysisk forbundne dobbeltstjerner. Tidligere trodde man at dobbeltstjerner bare var to stjerner som tilfeldig stod nær hverandre på himmelen |
| 1802 | Den britiske kjemikeren William Wollaston oppdaget mørke linjer (absorpsjonslinjer) i solspekteret, men mente det var grenser mellom fargene |
| 1814 | Den tyske optikeren Joseph von Fraunhofer gjenoppdaget absorpsjonslinjene i solspektret (fraunhoferske linjer) og utførte et systematisk studium av disse |
| 1838 | Den tyske astronomen Friedrich Wilhelm Bessel bestemte for første gang avstanden til en stjerne (61 Cygni) |
| 1840 | Den amerikanske astronomen Henry Draper tok det første fotografi av Månen |
| 1843 | Den tyske apotekeren Heinrich Schwabe oppdaget den elleveårige perioden i solflekkenes antall (solflekksyklusen) |
| 1846 | Den tyske astronomen Johann Gottfried Galle oppdaget planeten Neptun nær det sted som var forutberegnet av den franske astronomen Urbain Le Verrier |
| 1851 | Den franske fysikeren Léon Foucault gav et direkte bevis for Jordens rotasjon ved sitt pendelforsøk, som ble utført i Panthéon i Paris |
| 1859 | Den første kraftige solstormen ble observert av Richard Carrington og Richard Hodgson |
| 1859 | De tyske vitenskapsmennene, fysikeren Gustav Robert Kirchhoff og kjemikeren Robert Bunsen stilte opp spektroskopiens fundamentale lover og la grunnlaget for astrofysikken |
| 1862 | Den tyske astronomen Friedrich Wilhelm August Argelanders store stjernekatalog Bonner Durchmusterung ble fullført |
| 1864 | Den britiske astronomen William Huggins foretok den første analysen av et stjernespektrum, og den italienske astronomen Angelo Secchi publiserte den første katalogen over stjernespektra |
| 1868 | Huggins bestemte hastigheten av en stjerne i synslinjens retning (radialhastigheten) ved hjelp av dopplerforskyvningen av spektrallinjer |
| 1877 | Den italienske astronomen Giovanni Schiaparelli beskrev «Mars-kanaler» og den amerikanske astronomen Asaph Hall oppdager Mars-månene Phobos og Deimos |
| 1897 | Yerkes-observatoriet i USA ble ferdig og en refraktor (som fremdeles er verdens største) ble tatt i bruk |
Fra 1900 til 1950
| År | Hendelse |
|---|---|
| 1905 | Den tyske fysikeren Albert Einstein presenterte den spesielle relativitetsteorien |
| 1908 | Den amerikanske astronomen George Ellery Hale påviste sterke magnetfelter i solflekker |
| 1911 | Den danske astronomen Ejnar Hertzsprung (og uavhengig i 1913 den amerikanske astronomen Henry Norris Russell) konstruerte et diagram (Hertzsprung-Russell-diagrammet) som gir sammenhengen mellom luminositet og spektralklasse for stjernene. Det har hatt meget stor betydning, blant annet for studiet av stjernenes utvikling |
| 1912 | Den amerikanske astronomen Henrietta Leavitt oppdaget en sammenheng mellom lysstyrke og periode for en type variable stjerner (periode-luminositetsrelasjon for kefeider) som har vært meget viktig for avstandsbestemmelser til stjernesystemer |
| 1914 | Den amerikanske astronomen Harlow Shapley viste at kefeidene er pulserende stjerner og ikke (spektroskopiske) dobbeltstjerner som man tidligere hadde trodd |
| 1915 | Albert Einstein presenterte den generelle relativitetsteorien |
| 1916 | Den tyske astronomen Karl Schwarzschild fant en eksakt løsning på Einsteins feltligninger fra den generelle relativitetsteorien gyldig for rommet utenfor en sfærisk masse (for eksempel Solen) |
| 1916 | Den britiske astronomen Arthur Eddington offentliggjorde det første av en serie grunnleggende arbeider over stjernenes indre struktur |
| 1917 | Harlow Shapley bestemte avstand og retning til Melkeveiens sentrum ut fra fordelingen av de kuleformede stjernehopene, og påviste Solens eksentriske stilling innenfor systemet |
| 1917 | Teleskopet ved Mount Wilson-observatoriet i USA, med en diameter på 100 tommer ble ferdig. Dette var verdens største speilkikkert i 30 år |
| 1919 | Den internasjonale astronomiske union (IAU) ble stiftet |
| 1920 | Den indiske fysikeren Meghnad Saha utviklet teorien for ionisasjon av atomer i stjerneatmosfærer, og viste at stjernenes forskjellige spektrallinjemønster ikke skyldes forskjell i kjemisk sammensetning (som man tidligere hadde ment), men i de fysiske forhold som linjene dannes under |
| 1924 | Edwin Hubble gav ved avstandsbestemmelse av Andromedagalaksen det endelige bevis for at galaksene er stjernesystemer utenfor Melkeveien |
| 1924 | Den norske astrofysikeren Svein Rosseland angav metoden til å bestemme stjernemateriens absorpsjonskoeffisient (Rosselands middelabsorpsjonskoeffisient) |
| 1924 | Henry Draper-katalogen over stjernespektra – standardkatalogen for stjerner klassifisert etter spektraltype – ble fullført ved Harvard-observatoriet |
| 1926 | Den svenske astronomen Bertil Lindblad påviste Melkeveiens rotasjon |
| 1927 | Den amerikanske astronomen Ira Sprague Bowen forklarte opprinnelsen til sterke emisjonslinjer i spektre av gasståker (nebuliumlinjene) |
| 1929 | Edwin Hubble viste at galaksene fjerner seg med en hastighet som er proporsjonal med deres avstand (Hubbles lov) |
| 1930 | Planeten Pluto ble oppdaget av den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh ved Lowell-observatoriet. (I 2006 ble Pluto omklassifisert til en dvergplanet) |
| 1930 | Den franske astronomen Bernard Lyot oppfant koronagrafen, som gjorde det mulig å observere den ytterste del av solatmosfæren, koronaen, også utenfor solformørkelser |
| 1931 | Den amerikanske radioingeniøren Karl Jansky registrerte for første gang radiostråling av kosmisk opprinnelse |
| 1936 | Den amerikanske radioingeniøren Grote Reber bygde det første radioteleskopet og studerte radiostrålingen fra Melkeveien |
| 1937 | Store områder av ionisert hydrogengass innenfor Melkeveien ble påvist av de amerikanske astronomene Otto Struve og Christian Thomas Elvey. Teorien for disse ble gitt to år senere av den danske astronomen Bengt Strömgren |
| 1938 | Den amerikanske fysikeren Hans Bethe og den tyske fysikeren Carl von Weizsäcker forklarte en av de viktigste mekanismene for energiproduksjonen i stjernenes indre (karbon-nitrogen-syklusen eller Bethe-syklusen) |
| 1939 | De første nøytronstjerne-modellene ble beregnet av de amerikanske fysikerne Robert Oppenheimer og George Michael Volkoff. Nøytronstjerner var den gang hypotetiske stjerner med enorm densitet, som ble påvist å eksistere i 1967 (pulsarer) |
| 1941 | Den svenske fysikeren Bengt Edlén gav forklaringen på de gåtefulle emisjonslinjene i Solens koronaspektrum; de skriver seg fra meget høyt ioniserte atomer |
| 1942 | Man registrerte for første gang radiostråling fra Solen |
| 1944 | Den tysk-amerikanske astronomen Walter Baade innførte begrepet populasjonstype I og II: Klassifisering av stjernene etter kjemisk sammensetning, alder, bevegelse og beliggenhet innenfor Melkeveien |
| 1944 | Den nederlandske astronomen Hendrik C. van de Hulst forutsa at interstellart hydrogen sender ut radiostråling på 21 centimeter bølgelengde |
| 1946 | Det ultrafiolette solspektrum ble for første gang fotografert (fra romfartøy), og en ny gren av astronomien vokste frem; ultrafiolett astronomi |
| 1949 | De amerikanske astronomene William Albert Hiltner og John Scoville Hall oppdaget det interstellare magnetfelt ved å påvise at lys fra fjerne stjerner, som passerer gjennom skyer av interstellart stoff, er polarisert |
Fra 1950 til 2000
| År | Hendelse |
|---|---|
| 1950 | Den amerikanske astronomen Fred Whipple presenterte sin teori om at kometkjernene er «skitne snøballer». |
| 1950 | Den nederlandske astronomen Jan Hendrik Oort lanserte ideen om en kuleskallformet sky av isete planetesimaler (Oorts sky) som befinner seg nesten et lysår fra solen |
| 1951 | De amerikanske astronomene Harold Ewen og Edward Purcell oppdaget 21 centimeter-strålingen som var forutsagt av Hendrik C. van de Hulst i 1944 |
| 1952 | Walter Baade påviste at skalaen for galaksenes avstand måtte revideres. Alle avstander måtte multipliseres med en faktor omkring to – universet ble dobbelt så stort |
| 1952 | Den amerikanske astronomen William Wilson Morgan med flere påviste Melkeveiens spiralstruktur ut fra fordelingen av emisjonståker |
| 1953 | Den nederlandske astronomen Jan Oort med flere bestemte Melkeveiens spiralstruktur ut fra radioobservasjoner |
| 1955 | Radiostråling ble for første gang registrert fra en av planetene (Jupiter) |
| 1956 | Det store fotografiske himmelatlaset National Geographic Society – Palomar Observatory Sky Atlas (Palomar-atlaset) ble fullført. Det inneholder stjerner ned til størrelsesklasse 21 |
| 1956 | Man registrerte for første gang mikrobølgestråling fra Venus. Ut fra målingene ble overflatetemperaturen bestemt til om lag 600 kelvin – langt høyere enn man tidligere hadde trodd |
| 1957 | Den første kunstige satellitt, sovjetiske Sputnik 1, ble skutt opp i bane rundt Jorden |
| 1957 | Et stort styrbart radioteleskop ble tatt i bruk ved Jodrell Bank Observatory i Storbritannia. Det var verdens største inntil 1972, da et 100-meters teleskop ble ferdig ved Effelsberg radioastronomiske observatorium i Tyskland |
| 1959 | Man fikk for første gang se fotografier av Månens bakside. Bildene ble tatt av den sovjetiske romsonden Luna 3 |
| 1962 | Den amerikanske romsonden Mariner 2 passerte Venus og sendte en rekke opplysninger, spesielt om atmosfæren, tilbake til Jorden |
| 1963 | Et stjernelignende objekt med stor rødforskyvning og sterk radiostråling – den første kvasar – ble identifisert |
| 1964 | Den amerikanske romsonden Ranger 7 tok de første vellykkede bildene av Månens overflate fra nært hold |
| 1965 | Den amerikanske romsonden Mariner 4 passerte Mars og sendte nærbilder av planetens overflate til Jorden |
| 1965 | Den kosmiske bakgrunnsstrålingen etter big bang ble observert av de amerikanske astronomene Arno Penzias og Robert W. Wilson, og identifisert av Robert Dicke |
| 1967 | Den sovjetiske romsonden Venera 4 sendte en instrumentkapsel ned mot Venus' overflate, og data om atmosfærens sammensetning, densitet, trykk og temperatur, ble gitt over radio til Jorden |
| 1967 | Man oppdaget den første pulsar, en variabel radiokilde som sender ut pulser med meget regulær periode. |
| 1968 | Radioastronomene innledet en lang serie oppdagelser av kompliserte organiske molekyler i det interstellare rom |
| 1969 | De første mennesker landet med det amerikanske romskipet Apollo 11 på Månen og brakte prøver fra overflaten tilbake til Jorden |
| 1970 | Verdens største styrbare radioteleskop (100 meter i diameter), nær Bonn i Tyskland, ble fullført |
| 1970 | Den amerikanske fysikeren Raymond Davis Jr. startet registreringer av solare neutrinoer med Homestake Solar Neutrino Detector i South Dakota |
| 1973 | Den amerikanske romsonden Pioneer 10 passerte Jupiter og sendte de første nærbilder og de første målingene av de fysiske forhold nær planeten til Jorden |
| 1973 | Den amerikanske bemannede romstasjonen Skylab ble skutt opp i bane rundt Jorden. Dens hovedoppgave var utforskning av Solen |
| 1974 | Den amerikanske romsonden Mariner 10 passerte Venus og Merkur og skaffet ny viten om de innerste planetene, blant annet de første nærbildene av den kraterdekkede overflaten til Merkur |
| 1975 | Instrumentkapslene fra de sovjetiske romskipene Venera 9 og 10 landet på Venus og overførte de første bildene tatt fra overflaten på en annen planet tilbake til Jorden |
| 1976 | Instrumentkapslene fra de to amerikanske romsondene Viking 1 og 2 landet på Mars og overførte fotografier og data om de fysiske forholdene på overflaten og i atmosfæren til Jorden |
| 1978 | Den amerikanske astronomen James Christy oppdaget Charon, Plutos måne |
| 1979 | Voyager 1 og 2 tar nærbilder av Jupiter med måner og ringer. Den første gravitasjonslinsen ble oppdaget |
| 1980 | De første detaljerte bildene av Saturn-systemet ble tatt fra romsonden Voyager 1 |
| 1982 | Pulsar 4C 21.53, med periode 1,6 millisekund, ble oppdaget i stjernebildet Vulpecula |
| 1986 | Halleys komet passerte perihel 9. februar i en avstand av 90 millioner kilometer fra Solen og blir observert på 540 kilometers avstand av ESAs romsonde Giotto |
| 1986 1987 | Voyager 2 tar nærbilder av Uranus med måner og ringer. Supernova (SN 1987A) ble oppdaget i Den store Magellanske sky. For første gang observerte man nøytrinoer fra en supernova. |
| 1989 1990 | Voyager 2 tar nærbilder av Neptun med måner og ringer. Hubble-romteleskopet ble skutt opp i sin bane |
| 1990 | Satellitten COBE påviser at den universelle bakgrunnsstråling etter big bang er sort stråling (Planck-stråling) med temperatur på 2735 kelvin (2453 °C) |
| 1991 | Radarsonden Magellan kartlegger Venus' overflate ned til 100 meter |
| 1992 | Satellitten COBE påviser små anisotropier (temperaturforskjeller på noen mikrograder) i den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Dette har avgjørende betydning for teorien om big bang |
| 1992 | Det første kuiperbelte-objektet (1992 QB1) oppdages utenfor Neptuns bane |
| 1992 | Den første planeten (eksoplaneten) rundt en annen stjerne oppdages |
| 1994 | Kometen Shoemaker-Levy treffer Jupiter |
| 1995 | Romsonden Galileo plasseres i bane rundt Jupiter |
| 1997 | Romsonden NEAR Shoemaker tar det første nærbilde av en asteroide (Mathilde) |
| 1997 | Mars-roveren Mars Pathfinder myklander på Mars og returnerer mange bilder |
| 1998 | Observasjoner av supernovaer i fjerne galakser viser at universets utvidelseshastighet øker. Dette kan forklares ved at «den kosmologiske konstant» har en positiv verdi |
Etter år 2000
| År | Hendelse |
|---|---|
| 2003 | Observasjoner av de små anisotropier i bakgrunnsstrålingen viser at (det tredimensjonale) rommet er nesten eller helt evklidsk (flatt), det vil si at rommet har liten eller ingen krumning |
| 2003 | Ekstremt høye observerte hastigheter av stjerner nær Melkeveiens sentrum indikerer at de beveger seg rundt et supermassivt sort hull |
| 2004 | Første foto av en eksoplanet |
| 2004 | Roverne Spirit og Opportunity sender detaljerte bilder fra Mars |
| 2004 | Cassini-Huygens plasseres i bane rundt Saturn |
| 2005 | Huygens myklander på Saturns måne Titan |
| 2005 | Dvergplaneten Eris på størrelse med Pluto oppdages |
| 2006 | Romsonden Deep Impact sender et prosjektil ned på kometen Tempel 1 |
| 2008 | Romsonden Messenger begynner en flere års kartlegging av Merkur |
| 2009 | Kepler-romobservatoriet sendes opp i bane rundt Solen, med nær samme omløpstid som Jorden, for å påvise eksoplaneter i den «beboelige» sonen rundt sollignenede stjerner. Planetene avsløres ved at de skygger for noe av lyset når de passerer foran moderstjernene |
| 2011 | Romsonden Dawn plasseres i rommet for kartlegging av asteroiden Vesta |
| 2012 | Første observasjon av Higgs partikkel ved CERN. Higgs partikkel er vesentlig for vår forståelse av begrepet masse |
| 2016 | LIGO gjør de første observasjonene av gravitasjonsbølger |
| 2017 | Jordnær passasje av det interstellare sigarformede legemet Oumuamua |
| 2018 | Første solnære romsonde Parker Solar Probe ble skutt opp i sin meget elliptiske bane rundt Solen |
| 2020 | Første observasjoner med neste generasjons solteleskop, Daniel K. Inouye Solar Telescope (DKIST), på Maui, Hawaii |
| 2020 | Andre solnære romsonde Solar Orbiter skutt opp i sin elliptiske bane rundt Solen |