Import frå Allkunne:
Unni Wikan, professor emerita i sosialantropologi, spesialist på leveviset til kvinner i muslimske land og omstridd bidragsytar i den norske integreringsdebatten.
Unni Wikan er fødd på Ibestad i Troms 18. november 1944. Ho studerte sosiologi i Oslo, sosialantropologi i Bergen og arabisk i Kairo, og var tilsett ved Universitet i Bergen og Noregs allmennvitskaplege forskingsråd i 1970–80. I 1980 tok ho doktorgraden ved Universitetet i Oslo og var professor i sosialantropologi same staden frå 1987 til 2014.
Wikan har gjort storparten av forskinga si i Midtausten og Asia. Ho har konsentrert seg om kvinner sitt daglegliv og har brukt deltakande observasjon for å bli kjend med dei. Ho er oppteken av at sosialantropologar må gå bak kulturen for å forstå kva som motiverer folk sine handlingar. Ho slår fast at alle inngår i ein kultur, men ingen er identisk med kulturen.
I Kairo fekk Wikan innsyn i korleis fattige kvinner takla kvardagen. Feltarbeidet i Oman, som munna ut i doktoravhandlinga, er ein studie av kjønnsroller. På Bali lærte ho om strategiar for å leve opp til kravet om kulturell harmoni.
I fleire tiår har Wikan hatt tydelege meiningar om norsk integreringspolitikk. Ho har forsvart minoritetsungdomar sin rett til å velje ektefelle og livsstil, og har kritisert politikarar og ekspertar for å skugge unna undertrykkjande tradisjonar i innvandrarmiljø. I bøker og andre medium har ho drøfta det kollektive æresomgrepet som legitimerer vald mot kvinner, og ho seier at storsamfunnet sviktar kvinnene dersom vi ikkje tek æresvald på alvor.
I 2004 fekk ho Fritt Ords Pris for å løfte fram verdikonfliktar i det fleirkulturelle Noreg.
Kjelder
Unni Wikan: Om ære. Oslo 2008
----
er en norsk sosialantropolog.
Wikan ble dr.philos i 1980. Hun var konservator ved Universitetets Etnografiske Museum i Oslo i perioden 1981–1987, og fra 1987 er hun professor ved Universitetet i Oslo. Hun har gjort sosialantropologiske feltarbeider i blant annet i Kairo, Oman, Jemen og Papua Ny-Guinea i 1981, Bali i 1984–1989 og Bhutan i 1989–1994.
I sin forskningsmetode legger Wikan ikke skjul på sin egen personlige og kulturelle identitet og heller ikke på sine meninger. Hennes første bok, Fattigfolk i Cairo (1976), ble utgitt på både norsk og engelsk og vakte internasjonal oppsikt. I doktorgradsavhandlingen Behind the Veil in Arabia – Women in Oman (1980) påviser hun at det i Oman ikke finner sted den essensialisering av kjønnsrollene som er karakteristisk for de vestlige samfunn, men at slik identitet er en konstruksjon. Managing Turbulent Hearts (1990) tar utgangspunkt i hvordan det buddhistiske harmoniparadigmet på Bali er opphav til et rollespill som dekker over individets følelsesliv.
I Mot en ny underklasse (1995) hevdet hun at den norske offentlige retorikken omkring integrering bare bidrog til å tilsløre innvandrerproblemet. Ved å lukke øynene for de virkelige problemene særlig innvandrerkvinnene står overfor, utsetter vi en konstruktiv løsning av integreringsproblemet. Hun har også utgitt For ærens skyld (2003), som belyser æresdrap sett både fra ofrenes side og fra de mennenes side som drives til disse forbrytelsene.