Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Marco Polo

Versj. 16
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 21. januar 2022. Artikkelen endret 6 tegn fra forrige versjon.

Marco Polo var en venetiansk handelsmann og oppdagelsesreisende. Han er kjent for sin reise til Asia fra 1271 til 1295. I sytten år av denne perioden virket Marco Polo som tjenestemann for den mongolske herskeren og keiseren av Kina, Khubilai-khan. Marco Polo reiste sammen med faren Niccolò Polo og onkelen Maffeo Polo, som også hadde vært på handelsreise i Asia fra 1261 til 1269/1270.

Etter hjemkomsten fikk Marco Polo skrevet ned sin reiseberetning Marco Polos reiser (i ulike titler og versjoner). Boka handler både om hans eget fire-og-tjue-år lange opphold i Asia sammen sammen med faren og onkelen, og om farens og onkelens tidligere reise fra Venezia til Kina og tilbake.

Bakgrunn

Det Asia Poloene møtte i annen halvdel av 1200-tallet var et Asia preget av mongolenes ekspansjon under Djengis Khan som hadde startet i begynnelsen av århundret. Ekspansjonen hadde resultert i et velde og som i sitt videste omfang strakte seg fra det sørlige Russland til Stillehavet. Poloenes opphold i Asia fant sted under sluttfasen av mongolenes erobring av Kina. Khubilai-khan, som var Djengis Khans barnebarn, ble herskeren av Mongolriket i 1260 og keiser av Kina i 1271.

Rikets indre tilstand var imidlertid preget av tiltagende oppsplitting, underliggende konflikter og åpne opprør fra 1260 tallet. Ved Poloenes komme besto Mongolenes velde ved siden av Khubilais rike av autonome riker som Den gylne horde i det sørlige Russland, Il-Khanatet i Persia og ulike herskere i det tradisjonelle mongolske kjerneområdet i steppeområdet nord for Kina. Under hele Poloenes opphold i Mongolriket og etter deres hjemreise var Khubilai utfordret av opprør fra ulike familiemedlemmer i utkanten av hans sentrale maktområde.

Like fullt kan det slås fast at både Poloenes reise til Kina og innpass ved Khublais hoff var muliggjort gjennom den stabilitet som mongolekspansjonen tross alt hadde medført. Uten Pax Mongolica: Heller ingen posisjon for Marco Polo som medlem av khanens elite og rolle som beskyttet utsending.

Familien Polo hadde før Marco Polos reise en forhistorie med handelsaktivitet i det østlige Europa og Midtøsten. Marco Polos reise til Kina skjedde fordi en serie tilfeldigheter under faren Niccolò og onkelen Maffeos handelstokt østover i årene fra 1261 kom til å føre dem til Kina. Bakgrunnen for dette var at da brødrene var kommet til Konstantinopel, bestemte de seg for å omsette varene sine i edelstener der og fortsette ferden østover mot Volga og territoriet til herskeren for den vestlige delen av Mongolveldet, Berke khan. Under oppholdet ved hans hoff i byen Sarai, hovedsetet for Den gylne horde, kom de i kontakt med en av mongolherskeren Khubilai-khans sendemenn som inviterte dem med på sin retur til Kina.

Siden en returreise til Venezia på det tidspunktet var utelukket på grunn av usikre politiske forhold, bestemte brødrene Polo seg for å takke ja til tilbudet. I 1265 kom de til reisens mål, da de møtte Khubilai-khan, trolig i hans sommerresidens i Shangdu i det sydøstlige Mongolia, udødeliggjort som «Xanadu» av den engelske dikteren Samuel Taylor Coleridge.

Khubilai-khan hadde interesse av kunnskap Polo-brødrene kunne gi ham om rikene i vest, og resultatet av møtet mellom ham og Niccolò og Maffeo ble at khanen utnevnte dem som sine utsendinger til paven. Brødrene skulle ta med et brev der paven ble bedt om å sende mongolherskeren 100 kloke menn innen ulike fag og kunnskapsområder samt å bringe med seg noe av den hellige oljen ved Jesu grav ved deres retur til khanen. I 1269 eller tidlig 1270 returnerte brødrene til Venezia.

Ved hjemkomsten fikk Niccolò vite at hans hustru gått bort, men at hun etter ektemannens avreise hadde født en sønn, Marco. Ved dette første møtet mellom far og sønn var Marco femten år gammel.

Ved Poloenes hjemkomst viste det seg at paven hadde dødd, og brødrene ble derfor værende i Venezia i to år i påvente av valg av ny pave. Dette viste seg å trekke ut og brødrene Polo bestemte seg, antakelig i september 1271, for å legge av gårde på sin andre reise til Kina før det var kommet en avgjørelse. Denne gangen tok de med seg Marco i følget. De skulle ikke vende tilbake til Venezia igjen før i 1295.

Marco Polos reise til Kina (1271–1295)

For å oppfylle Khubilai-khans ønske om å få hellig olje fra oljelampen over Jesu grav dro Polo-familien først til Acre, og så videre til Jerusalem. På reisen videre østover fikk de imidlertid melding om at en ny pave nå var blitt valgt, og at den nye paven var ingen ringere enn den tidligere pavens utsending i Acre, Theobald fra Piacenza, som kom til å ta pavenavnet Gregor 10., og som brødrene tidligere hadde stiftet bekjentskap med under returen fra deres første reise. De returnerte dermed til Acre for å ha nærmere rådføring med ham om deres møte med khanen.

På den videre reisen fikk de på denne måten både med seg hilsninger samt to utsendinger til khanen fra den nye paven. De to utsendingene skulle imidlertid vende tilbake før de hadde fullført reisen.

Det er verd å merke seg at pavens initiativ ovenfor khanen inngikk i en større plan om kristen misjonering i Mongolriket og Kina. I dette misjonsprosjektet inngikk også en plan om å bygge en allianse med mongolene rettet mot islam.

Poloene hadde opprinnelig tenkt å ta sjøveien fra Hormuz ved Persiabukta videre østover, men ved ankomsten der vurderte de sjøoverfarten som såpass risikabel at de bestemte seg for å fortsette videre over land. De valgte med andre ord å reise «Silkeveien» – et uttrykk som ikke var i bruk i Poloenes samtid, men ble først ble introdusert i det 19 århundre.

De tre europeerne dro til Khorasan-området i Iran og videre østover til Badakshan i Afghanistan, hvor de oppholdt seg nesten ett år i påvente av at Marco skulle komme seg etter et malariaanfall. Deretter fortsatte karavanen gjennom Pamir til Kashgar i Sinkiang-provinsen (nå Xinjiang-Uigur). Herfra fulgte de reisende på nordsiden av Kunlunfjellene gjennom ørkenen Taklimakan over oasene Yarkand, Khotan og Lop Nur til Dunhuang ved den kinesiske grensen, gjennom ørkenen Gobi over mongolkeiserens sommerresidensstad Doloon Nuur til Beijing, som de nådde i 1274 eller 1275 etter tre og et halvt års reise.

I de sytten årene Poloene oppholdt seg i Kina var de Khubilai-khans menn eller hans «vasaller». Det har hersket usikkerhet om og ulike fortolkninger av Marcos Polos stilling og virkeområde i Khubilais regime. Det er imidlertid utbredt enighet om at han har hatt en fremtredende posisjon enten det har vært forstått som i en militær, diplomatisk eller annen administrativ funksjon som for eksempel skatteinnkreving.

I forbindelse med sin stilling ble Marco sendt på en rekke reiser, blant annet som i 1276 som Khanens personlige observatør til provinsene Shansi i nord-, Shaanxi i nordøst, Szechwan og Yunnan i det sydvestlige Kina. Han utførte også oppdrag i kystprovinsen Fukien i sør. I tillegg kom reiser til grenseregioner som Tibet, Burma og Bengal.

Hjemreisen til Venezia skjedde i en fase i Poloenes opphold i Kina der det var klart at Khanens helse var svekket og hans herskertid gikk mot slutten. I denne situasjonen hadde Poloene grunn til å frykte for sin egen fremtid i og med at deres stilling var så sterkt knyttet til Khubilais person. Etter flere ganger å ha søkt Khanen om å få vende tilbake til hjemlandet, men fått negativt svar, bød anledningen seg ved at de i 1292 ble bedt om å eskortere en mongolsk prinsesse som var lovet som brud til Ilkhan Arghun i det mongolske riket i Persia.

Poloene ankom Persia antakelig i 1294 og fortsatte derfra etter utført oppdarg, som riktignok ble komplisert ved at den opprinnelige tiltenkte ektemannen i mellomtiden hadde avgått ved døden. i 1295, etter 24 år i utlendighet vendte Poloene imidlertid tilbake til Venezia Marco var da 41 eller 42 år gammel.

Livet etter hjemkomsten

Ved hjemkomsten ankom Poloene Venezia i mongolsk klesdrakt og kjente knapt det lokale språket. Vi kan også gå ut fra at Marco, sett i forhold til det han hadde opplevd i Asia, delvis må ha følt seg fremmed, og delvis kjedet seg etter tilbakekomsten.

Han må ha livnært seg delvis ved de gavene hadde samlet seg under tjenesten for Khubilai-khan, og ellers ved pengeutlån. Marco var også hyppig i rettstvister, flere ganger med egne familiemedlemmer. I slutten av 1290-årene satt han fengslet i Genova etter at han hadde blitt tatt til fange i et sjøslag mellom Venezia og Genova, men det hersker uenighet om hvilket slag det faktisk var snakk om. Det vi vet med sikkerhet er at det fantes en vedvarende kommersiell rivalisering koblet med krigføring mellom Genova og Venezia, og at Marco må ha blitt tatt som fange i et av disse slagene.

Marco giftet seg i år 1300 og fikk tre døtre. Han kom aldri igjen til å reise i Asia. Men det har vært påstått at han hadde inngått et ekteskap i perioden under tjeneste for Khanen. Spekulasjonen har bakgrunn i at dette ville ha vært forventet av en person så høyt oppe i Khanens hierarki som Marco Polo var, og at man blant eiendelene etter arveoppgjøret etter hans død fant et kvinnelig hodeplagg som det har vært spekulert i skulle ha tilhørt hans hustru i Kina.

Om Marcos bok

Observasjonene fra Marcos reiser i forbindelse med hans oppdrag for Khubilai-khan danner en stor del av innholdet i Marcos beretning, foruten hans egen reise sammen med faren og onkelen til og fra Kina i 1271 og returen deres 1292 – 1295. Faren og onkelens første reise danner materialet i den første delen.

Om den historiske sammenhengen bak Poloenes og Marco Polos innpass og virke i Khubilais regime er preget av spesielle historiske omstendigheter, er dette ikke mindre tilfelle for nedtegnelsen av Marcos fortelling om sine reiser. Marcos beretning ble nemlig diktert av Marco til en Rustichello da Pisa, som var medfange med Marco i fengselet i Genova rundt 1298.

Det hersker uenighet om hvorvidt Marco støttet seg på notater fra sitt opphold i Asia under dikteringen, og om i så fall dette dreidde seg om private opptegnelser eller notat gjort i forbindelse med hans rapporter til Kublai Khan. Sikkert er imidlertid at ingen slike notat har blitt bevart for ettertiden.

Rustichello hadde allerede ved møtet med Marco i fengselet i Genova en bakgrunn som forfatter innenfor en heltesjanger der han hadde skrevet verk med utgangspunkt i myten om kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Spørsmålet er i hvor stor grad, og på hvilken måte Rustichello var med på å prege utformingen av Marcos tekst. I åpningen av beretningen er Rustichellos innflytelse helt åpenbar siden denne er tatt ordrett fra et av Rustichellos verk, Méliadus som omhandler Kong Arthur. Det har også overbevisende vært hevdet at både mytiske element og overdrivelser i Marcos beretning må stamme fra Rustichello, siden begge trekk ligger fjernt fra Marcos mer nøkterne personlighet og stemme.

I forlengelsen av dette har det også blitt hevdet at Marcos sekulære tilnærming og Rustichellos tilhørighet i en mer mytologisk og heroisk sjanger kan ha utfylt hverandre. En sterkere variant av denne påstanden er at deres to respektive tilnærminger går opp i en høyere enhet, der Rustichello ikke representerte en «lærd stemme», som kunne ha drept det umiddelbare og konkrete aspektet i Marcos fortelling med samtidens pseudo-vitenskapelige fraser. Rustichello tilførte i stedet fortellingen et litterært element av magi.

Når det gjelder fordelingen mellom Marcos og Rustichellos respektive innflytelse på utformingen av verket, kan det avslutningsvis bemerkes at beretningen synes å endre karakter i annen halvdel der Marcos stemme som sekulær og vitebegjærlig geograf og antropolog trer klarere fram.

Av de første håndskriftene er 150 fremdeles er bevart. Ingen av disse versjonene er helt identiske, og det har derfor vært foreslått at en bør snakke om «bøkene» og ikke «boka» til Marco Polo. Forslaget kan virke søkt, men det gjenspeiler et faktisk forhold, nemlig at det finnes en rekke tekstvarianter der disse ikke bare har et ulikt, men delvis motsigende innhold. Noen hovedretninger i synet på Marcos tekster er imidlertid mulig å skille ut.

Ved midten av det 14 århundre fantes det tre håndskriftsversjoner av boka: en franskspråklig versjon i hovedsak beregnet på et publikum fra overklassen, en versjon skrevet på en Toskansk-venetiansk språkvariant, beregnet på et mer folkelig publikum, samt en latinsk oversettelse gjort av Fransceco Pipino med et didaktisk-religiøst formål.

De ulike manusene var også kjent under ulike titler, som enten pekte på verket som en reiseberetning eller beretning om verdens undre. En tittelvariant inneholdt betegnelsen Il Milione. Om opphavet til dette navnet hersker det ulike oppfatninger der én er at det var et oppnavn til Marco som «mannen med en million fortellinger», til at det stammer fra bygningen der Poloene bodde i Venezia.

Den første trykte utgaven av boka ble utgitt i Nürnberg i 1477, og boka ble utgitt i forskjellige utgaver på ulike europeiske språk i de følgende århundrene. To utgaver, henholdsvis fra det det 19 og 20 århundre, inntar en sentral plass i den nyere forskningen om Marco Polo, nemlig Henry Yules utgave, The Book of Ser Marco Polo the Venetian, opprinnelig fra 1871 og supplert av Henri Cordier i 1903 med reviderte to-binds utgaver i 1920 og1929, og en siste ett-bindsutgave i 2017, samt A.C. Moule og Paul Pelliots The Description of the World fra 1938.

Den første er særlig nyttig pga. Yules utførlige noter, Moule og Pelliots utgave er viktig fordi den kunne bygge på et funn av et manuskript av Marcos beretning fra 1795, basert på et tidligere manus fra ca. 1400, funnet i Katedralen i Toledo i 1932.

Vurderinger av Marcos bok vil være avhengig av hvilke sjangerforventninger man møter den med. Her har tilnærmingene vært fordelt mellom å se verket som en kjøpmannsmanual, som en håndbok til hjelp for Kirkens misjon i Asia og som en beretning om merkverdige fenomen og tildragelser i eksotiske land. I forlengelsen av den siste lesemåten reiser spørsmålet seg om hvorvidt boka oppviser «orientalistiske» trekk forstått som en europeisk selvhevdende og fordomsfull holdning i synte på asiatiske samfunn og kulturer fra Marcos side.

Alle de sjangrene som er nevnt ovenfor er kulturhistorisk sett er troverdige kandidater. Men det er vanskelig å påstå at Marcos bok faller helt inn under noen av dem. Kandidaten kjøpmannsmanual passer dårlig fordi når Marco riktignok gjennomgående beskriver både levevei og økonomiske produkt i de stedene han omtaler, så er det ikke deres kommersielle karakter i seg selv som interesserer ham, men de økonomiske aspektenes betydning i de beskrevne menneskenes liv og tilværelse. Det samme gjelder hans beskrivelser av ulike lokale religiøse forestillinger og skikker. Bortsett fra enkelte nokså overflatisk nedvurderende bemerkninger særlig om Islam, er det generelle inntrykket Marco gir leseren at det er selve de religiøse forestillingene og rituelle praksisenes rolle i de omtalte menneskenes daglige liv han ønsker å formidle. Denne holdninger gir boka åpenbart en begrenset verdi som «misjonsmanual», og etterlater et klart inntrykk av at dette ei heller er bokas formål.

Når det gjelder de innslag av eksotisme som faktisk finnes i teksten, for eksempel godtaking av undere, er det vanlig å forstå disse mer som uttrykk for en konsesjon til sjangeren «fantastiske fortellinger» enn Marcos egne eksotiserende oppfatninger. Generelt er Marcos stil nøkternt observerende.

Av det ovenstående går fram at verket primært er skrevet ut fra et ønske om å få fram hvordan samfunnsmessige og kulturelle forhold faktisk var. I mer moderne språkdrakt kan vi si at Marco gir oss en form for empirisk antropologi. En slik tolkning peker både tilbake til Marcos bakgrunn fra Venezia samt fram mot renessansen. I sin empiriske og åpne tilnærming peker Marco Polo i denne forstand ut over sin egen samtid.

Godtar vi den generelle karakteristikken av Marcos verk som en geografisk-antropologisk fremstilling «forut for sin tid» bør det legges til at i ett forhold avviker Marko fra den nøkterne stilen og går over i nærmest uforbeholden ros og oppvurdering, noe som både kan forklares med at Khanen var hans «arbeidsgiver», og som også passet inn i rangs- og autoritetsoppfatninger som hersket i det Europa Marco kom fra.

Bemerkelsesverdig er det like fullt at det i Marcos beretning finnes passasjer der han foretar sammenligner mellom Khanens rike og Kristenheten som åpent går i Khanens favør. Blant annet gjelder dette Khanens religiøse toleranse som underforstått kan sees i kontrast til kristen rettroenhet og religionsforfølgelse.

Marcos betydning

Det har med jevne mellomrom vært fremsatt påstander om at Marco Polo aldri kom til Kina, eller i en mer ytterliggående versjon at hele Marcos Polos beretning er bygget på fri fantasi.

Vi kan trygt se bort fra disse påstandene som i dag sees på som ufunderte og endelige tilbakeviste. Marco Polo var i Kina og han utførte oppgaver for Khubilai-khan. Godtar vi dette som utgangspunkt gjenstår det likevel å peke på hva slags historiske betydning Marco Polo hadde både i Asia og i Europa. For å kunne avgrense dette er det naturlig å starte med å se på hans bakgrunn.

To trekk ved den venetianske bakgrunnen kan ha bidratt til å forme Marcos oppfatninger og tenkemåte. Det første var den globale og kosmopolitiske orienteringen gitt i langdistanse-handelens dominerende plass i byens økonomiske liv. Venezia var på Marco Polos tid en internasjonal handelsby by med en internasjonal orientering. Et annet typisk trekk ved byen var ritualenes og seremonienes sentrale plass i byens kulturelle liv.

Begge element kan ha vært med på å forklare den type kulturell åpenhet vi finner i Marcos beskrivelse av asiatiske samfunn samt den fremtredende plassen han vier ritual og seremonier i verket.

Et annet trekk er der Marco Polo bruker sin hjemlige kultur som en underforstått kontrast til fenomen han observerer i Asia. Et eksempel er at han gjentatte ganger bemerker den relativt frie stillingen til kvinnene i enkelte asiatiske samfunn. I denne sammenhengen fremhever han ikke bare sosial godtakelse av, men oppfordring til fri seksuell utfoldelse for kvinner, inkludert gifte. Kommentaren kan fremstå som en underforstått kontrast til den kristne, venetianske kjønnsmoralen der kvinnen var absolutt underlagt mannen og seksuell aktivitet utenfor ekteskapet strengt fordømt. Slike både åpne og underforståtte sammenligner er hyppige i hans beretning og at sammenligningene går i favør av den asiatiske parten ikke utypisk.

Marcos Polos betydning må først og fremst vurderes i en europeisk sammenheng. Det kan likevel være grunn til å komme med noen bemerkninger om hans betydning for Mongolrikets generelt og Khubilai-khan spesielt når det gjelder deres informasjon om og syn på europeerne. Selv om det hadde vært kontakt mellom Mongolveldet og europeere før Poloenes komme, hadde møtet og samkvemmet mellom Poloene og Khubilai-Khan en annen omfattende og gjensidig karakter enn de foregående kontaktene. Det er derfor rimelig å si at kontakten med Poloene utgjorde en forutsetning for at Mongolene kunne danne seg et bedre bilde av vesterlendingene. Dette var også et uttalt ønske fra regimet allerede ved faren og onkelens første audiens hos Khubilai-khan.

Når det gjelder mengden av, detaljrikdom og presisjonen i Marcos geografiske opplysninger er det trukket fram at Marco er uovertruffen, og for eksempel langt overgår sin nesten samtidige Ibn Battuta (1304 1337) som mellom 1325 og 1353 i tillegg til Afrika reiste i noen av de samme de samme områdene i Asia, som Marco Polo, og ga ut sin egen en reiseberetning, Rihla.

Det samme gjelder om en sammenligner Marcos beretning med de kristne misjonærer hadde nådd fram til Mongolia før ham. Om Marco ikke var den første europeer som reiste i Mongolriket og Asia, var han den første som krysset kontinent fra ende til ende og brakte en sammenhengende beretning om topografi, flora, fauna og skikker han observerte. Marco foretok den første geografisk-empiriske beskrivelsen av de de områdene han besøkte.

Av mer vitenskapshistorisk betydning har Marco Polo gitt et bidrag til utviklingen av europeisk kartografi. For å kunne vurdere Marcos bidrag til dette feltet kan det være fruktbart å gå ut fra den kart og rom-forståelse som preget hans samtid. I senmiddelalderen hersket fremdeles den oppfatningen at kosmografi og geografi dannet en enhet, som i sin karakter var gude-gitt. Mer konkrete forestillinger om denne religiøse verdenenes geografiske beskaffenhet var tatt fra Det gamle testamentet, der man forestilte seg verden som en sirkel delt i tre av en T-figur, og der Asia utgjorde den øvre halvsirkelen, og der Europa og Afrika lå plassert i de to firedelssirklene. Det har i denne sammenheng at vært hevdet at europeisk kosmografi fram mot slutten av det 13 århundre hadde mer til felles med mytisk hinduistisk kosmografi enn noe som helst sekulært geografisk.

I prosessen som leder fram mot en mer sekulær geografisk tilnærming kom Marco Polo til å spille en rolle, selv om det rent geografiske aspektet ved verket ikke ble trukket frem i utgangspunktet, men i kart fra annen halvdel av det 14 århundre er innflytelsen fra Marco åpenbar, for eksempel som in fra et kjent katalansk kart fra 1375. Denne måten å bruke Marcos verk på var økende i det 15 og 16 århundre. Vi vet at blant annet Mercator var en av de som benyttet seg av Marcos geografiske observasjoner.

Det har vært hevdet at Columbus skal ha brukt Marcos beretning som geografisk hjelp under oppdagelsen av Amerika. Riktig nok finnes det et eksemplar av Marcos bok i Columbus bibliotek med Columbus egne margnotater, men der er klart at han ikke hadde kjennskap til Marco Polos bok før etter hans første reise, så noen direkte sammenheng mellom Marco Polo og oppdagelsen av Amerika finnes ikke.

Marco Polos bidrag til utviklingen av europeisk kartografi kan settes i et bredere europeiske kulturhistorisk perspektiv der han kan sees på som er forløper til Renessansen når man tar i betraktning hans empiriske og jordnære tilnærming til de asiatiske samfunn og kulturer han beskriver. Påstanden kan utdypes:

Marcos grunnleggende betydning for europeisk forståelse av «de andre», og dermed selvforståelse er at han var med på å endre det mytiske bildet av Orienten til en empirisk virkelighet. Hvorvidt han rent umiddelbart etter at boka ble anerkjent for dette, er tvilsomt. I utgangspunktet ble hans beretning i første omgang mest lest som en røverhistorie, selv om Marco på slutten av liver skal ha sagt at han bare hadde fortalt bare halvparten av det han hadde opplevd.

Les mer i Store norske leksikon