Innovasjonssystem omfatter alle faktorer som bestemmer innovasjonsprosessen, det vil si alle viktige økonomiske, organisatoriske, sosiale, politiske og institusjonelle forhold som påvirker utvikling, spredning og bruk av innovasjoner.
Omgivelsene påvirker innovasjonsevne
Begreper retter oppmerksomhet mot bedrifters og næringslivets omgivelser, som omfatter forholdene nevnt i forrige setning. Forhold i omgivelene kan både støtte og hemme bedrifters innovasjonsprosesser. Innovasjonssystem er et sentralt begrep for å forklare stor og liten innovasjonsaktivitet og graden av økonomisk utvikling i bestemte regioner og land.
Selv om innovasjon skjer i bedrifter og organisasjoner, innoverer nesten ingen bedrifter kun med hjelp av interne ressurser. Bedrifter henter ideer, informasjon og kunnskap fra en rekke aktører langs verdikjeden og fra sluttbrukere, konkurrenter og ulike kunnskapsaktører, som universiteter, forskningsinstitutter og konsulenter. I tillegg påvirker det institusjonelle rammeverket av lover, regler, normer og rutiner innovasjonsaktiviteten til bedrifter.
Hoveddeler
Innovasjonssystemer består av tre hoveddeler. For det første aktører, som er private bedrifter, offentlige organisasjoner (som sykehus) og kunnskapsaktører som universiteter. Det er aktører som innoverer (ved for eksempel å skape nye produkter og tjenester) og som utvikler og sprer viktig kunnskap som kan benyttes i innovasjonsprosesser.
Den neste delen er nettverk mellom aktørene, for eksempel samarbeid mellom bedrifter i klyngeprosjekter og med universiteter. Innovasjonssystem kjennetegnes og defineres av langvarig samarbeid mellom aktører.
Den tredje hoveddelen er institusjoner, som i litteraturen om innovasjonssystemer forstås som formelle regler, lover og reguleringer og uformelle normer, rutiner og etablert praksis. Institusjoner påvirker hvordan aktører handler og samarbeider med hverandre.
Ulike typer innovasjonssystem
Innovasjonssystemer ble først utviklet som i hovedsak nasjonalt avgrensede systemer. Det var inspirert av hvordan Japan organiserte sin økonomi på 1980-tallet og som ledet til stor økonomisk vekst. Etter hvert er begrepet bruk for andre typer avgrensinger, fra regionalt til europeisk og globalt innovasjonssystem og om sektorielle og teknologiske systemer.
Nasjonale systemer
Det nasjonale nivået er fortsatt viktig for å stimulere innovasjonsprosesser. Det avspeiler at sentrale organisasjoner som driver forskning og utvikling, som universiteter og sykehus, i stor grad er statlig eide og styrte. Videre skjer kunnskapsflyt, som er sentralt for å stimulere innovasjoner, enklest ved institusjonell nærhet. Det gir felles forståelse av spilleregler mellom samarbeidspartnere, som ofte utvikles lettere innen enn mellom land. I tillegg har nasjoner ansvar for viktige politikkområder for innovasjon, som forskning, utdanning, helse og forsvar.
To perspektiver
Nasjonale innovasjonssystemer ble utviklet og gjort kjent tidlig på 1990-tallet, særlig gjennom to bøker med Bengt-Åke Lundvall fra Universitet i Aalborg og Richard Nelson fra Columbia University i New York som sentrale aktører.
Hovedperspektivet hos Lundvall er at innovasjon stimuleres gjennom samarbeid og kunnskapsdeling mellom produsenter og brukere av varer og tjenester. Det er samarbeid som skjer over lang tid, mellom parter som har noe ulik kunnskap og kompetanse og der eksisterende kompetanse kombineres for å skape nytt.
Perspektivet hos Nelson er i større grad det formelle forskningssystemet i land. Her betones forskningsbasert kunnskap, mens erfaringsbasert kompetanse spiller en større rolle i Lundvalls perspektiv.
Politikk
Innovasjonspolitikk har som formål å utvikle økonomiens helhetlige innovasjonsevne. Den skal fremme utvikling, spredning og bruk av nye produkter, tjenester og produksjons- og organisasjonsmåter.
Politikk basert på tankegangen med innovasjonssystemer tar sikte på å stimulere systemet virkemåte gjennom å rette opp systemsvakheter, for eksempel mangel på samarbeid mellom aktører. Utvikling av næringsklynger og samarbeid mellom akademia og næringsliv er sentrale deler av denne typen innovasjonspolitikk.
Endret rolle
Funksjonen til innovasjonssystemer har tradisjonelt vært å stimulere innovasjonsprosesser. Det skal skape konkurransekraft til viktige næringer i regioner og land og dermed bidra til utvikling av høyere velstand.
I senere tid er også utvikling i innovasjonssystemer sett på som viktig for å håndtere store samfunnsutfordringer. Det bygger på at utfordringer blant annet krever teknologiske innovasjoner og endringer i formelle og uformelle institusjoner.Tanken er at innovasjonssystemer må endres fra å ha utvikling av næringslivets konkurransekraft som sentral oppgave til også å bidra til å løse utfordringer som fremvekst av et mer bærekraftig samfunn .
Innovasjonspolitikken blitt mer retningsbestemt. Den skal stimulere til innovasjoner som kan bidra til å løse sentrale samfunnsutfordringer.
Litteratur
Chaminade, C., Lundvall, B-Å. og Haneef, S. (2018), Advanced Introduction to National Innovation Systems. Edward Elgar.