Nonneseter kloster i Bergen, lå på en landtunge mellom Store og Lille Lungegårdsvann, ikke langt fra byens innfartsåre fra øst. Restene av klosteret kan i dag sees mellom Bergen jernbanestasjon og Bystasjonen. Nonneseter ble opprettet på første halvdel av 1100-tallet og var Norges største benediktinerkloster for kvinner.
Selve anlegget lå i en klassisk klosterfirkant, med klosterkirken på nordsiden. Klosterkirken, som var viet til jomfru Maria, hadde et massivt tårn mot vest. Kun den nederste delen av tårnet, tårnfoten, er bevart, og denne regnes som Bergens eldste bevarte bygningsdel. Tårnfotens portal, hvelv og arkitektoniske detaljer viser at klosterkirken var bygget etter romanske kontinentale forbilder og stilistisk beslektet med Lund domkirke i Skåne. På siste halvdel av 1200-tallet ble kirken utvidet mot øst med et nytt kor og det som trolig var et sakristi. Gulvet var dekket med glaserte teglfliser i rødt, grønt og gult, som nå oppbevares ved Universitetsmuseet i Bergen.
Nonneseter kloster var trolig en kongelig grunnleggelse som strekker seg tilbake til 1120-tallet, til kongene Øystein 1. Magnusson og Sigurd Jorsalfare. Før svartedauden hadde klosteret betydelige inntekter, nok til å holde over 30 nonner, som i norsk sammenheng er et stort tall. Med svartedauden kom nedgangstider også for Nonneseter.
På 1400-tallet besluttet kong Christian I at de få nonnene som da var igjen, skulle flytte til andre benediktinerkloster i landet. Nonneseters inntekter og verdier skulle overføres til birgittinerkommuniteten ved Munkeliv i Bergen.
Siden midten av 1800-tallet har mange ment at Nonneseter var et cistercienserkloster, men dette er ikke belagt i middelalderske kilder. Et dokument fra 1494 som la grunnlaget for denne oppfatningen, omhandler cistercienserklosteret Lyse sør for Bergen.
Nonneseter ble i 1507 overdratt til brødrene av St. Antoniusordenen. I 1528 skjenket kongen Nonneseter til Vincens Lunge, som bygde det om; etter ham ble det senere kalt Lungegården. Klosterbygningene ble brutt ned i 1578 og steinen ført til Danmark. Kirkens tårnfot i vest og sakristiet i øst ble bevart. Etter at Lungegården brant siste gang i 1891, kom disse bygningsrestene i Fortidsminneforeningens eie. Tårnfoten er i dag minnehall for krigens ofre.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Bendixen, B.E.: Nonneseter klosterruiner (Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring), Bergen 1893.
- Heldal, Tom og Øystein J. Jansen: Steinbyen Bergen. Fortellingen om Brostein, Bygg og Brudd, Bergen 2002.
- Hommedal, Alt Tore: «Monks, nuns, canons and friars in medieval Bergen», i Die Klöster (Lübecker Kolloquium zur Stadarchäologie im Hanseraum IX), 2014, Lübeck, 613-628.
- Lange, C.C.A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen, Kristiania 1856.
- Lidén, Hans-Emil: «Nonneseters klosterruin i Bergen», i Fremtid for fortiden. Fortidsvern i 125 år, Oslo 1969, 94-99.
- Lidén, Hans-Emil og Ellen Marie Magerøy: Norges kirker. Bergen 1-3, Oslo 1980-1990.
- Ommundsen, Åslaug: «Nonneseter i Bergen – eit Benediktinarkloster», Historisk Tidskrift 89, nr 4, 2010, 547-571.
- Ommundsen, Åslaug: «To kongar, to dronningar og eit nonnekloster i Bergen», Historisk Tidsskrift 95, nr 1, 2016, 7-33.
- Tryti, Anna Elisa: «Kvinnenes stilling i klostervesenet», i Fortidsminneforeningens årbok 1987, 187-208.