Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Sayyid Qutb

Versj. 32
Denne versjonen ble publisert av Erik Skare 3. mai 2023. Artikkelen endret 974 tegn fra forrige versjon.

Sayyid Qutb var en egyptisk forfatter og intellektuell.

Qutb har også blitt en av islamismens fremste ideologer. En av Qutbs viktigste verker er hans omfattende kommentar av Koranen, I skyggen av Koranen (fi zilal al-quran), skrevet i egyptisk fengsel i perioden 1954–1964. Boka Milepæler (ma'alim fi al-tariq) fra 1964 har likevel hatt en større politisk innvirkning med sin teoretisering av islam som revolusjonær doktrine. Som sådan har Qutb vært en av de viktigste islamistiske tenkerne for utviklingen av islamismen generelt og jihadismen spesielt, sammen med andre islamistiske tenkere som Abdallah Azzam.

Bakgrunn

Sayyid Qutb Ibrahim Husayn Shadhili ble født 9. oktober 1906 i den egyptiske landsbyen Musha i Asyut-provinsen i sørlige Egypt som den eldste av fem barn. Qutbs far, al-Hajj Qutb Ibrahim, var en mellomstor landeier, medlem av landsbyeliten (ayyan) og politisk aktiv i Mustafa Kamils nasjonalistbevegelse. Hans mor, Fatima, kom også fra en høyst respektert familie, og Qutbs to onkler på morssiden var religiøst lærde fra det prestisjefylte al-Azhar.

Det var i Musha at Qutbs intellektuelle reise begynte. Han var et eksepsjonelt skoletalent og ble oppmuntret av både sine foreldre og lærere til å lese bredt. Qutb viste på denne tiden først og fremst en forkjærlighet for poesi og litteratur, men ble også inspirert til å studere religiøs litteratur gitt den sosiale prestisjen hans onkler fikk på grunn av sine utdanninger fra al-Azhar. Onklene introduserte den unge Qutb for religiøse såvel som sekulære tenkere. Som tenåring begynte også Qutb å publisere sine første artikler – noen av de første i det litterære tidsskriftet al-balagh i 1922 hvor han diskuterte pedagogikk i egyptiske offentlige skoler.

Egypts litterære sirkler

Qutb forlot den egyptiske landsbygden i 1921 da han flyttet til det kosmopolitiske Kairo. Der fullførte han videregående skole og studerte så filosofi, politisk historie, økonomi, arabisk, islamske studier, teologi, poesi og fremmedspråk som engelsk og hebraisk.

Det var her, i 1932, Qutb publiserte sitt første ordentlige kritikk i bokform som 25-åring kalt Poetens rolle i den nåværende generasjonens liv og poesi (muhimmat al-sha'ir fi al-haya wa shi'r al-jil al-hadir). Her erklærte han sin fulle støtte til utviklingen av ny retning innen arabisk poesi som bygget på poetens ekte følelser, med ansvar for å interagere emosjonelt med verden og kommunisere sine observasjoner til massene som ikke hadde utviklet samme nivå av følsomhet. Poeten måtte altså formidle det som var og det som burde være. Denne formen for elitisme ville senere følge Qutb da han senere teoretiserte en form for islamsk frigjøring hvor bare noen få utvalgte virkelig forstod det islamske verdenssynet.

Det var på begynnelsen av 1930-tallet at Qutb ble tatt under vingene hos den egyptiske journalisten, poeten og litteraturkritikeren Abbas al-Aqqad. Hos al-Aqqad fikk ikke bare Qutb tilgang til hans private bibliotek – med en oppfordring til å lese bredt av både vestlige og ikke-vestlige verker – men også tilgang til Egypts litterære sirkler. Gjennom al-Aqqad fikk dermed Qutb en inngang til datidens opprivende debatter og polemikker i Egypt om landets og regionens litterære framtid. Selv om han senere avviste sin anglofile mentors tro på modernitet, individualisme, og sekularisme, hadde al-Aqqad utvilsomt en magnetisk kraft på Qutb i denne tiden.

Fra modernitet til islamisme

1939 regnes av flere som et vendepunkt i Qutbs liv etter en lengre refleksjon rundt sin egen posisjon i egyptisk samfunn og tenkning om de sosiale og politiske hendelsene i Egypt. Mens Qutb hadde tatt gradvis avstand fra modernismen fra slutten av 1930-tallet ved å omfavne egyptisk nasjonalisme, faraonisme og arabisme, så begynte han gradvis å omfavne islam som et komplett system for organiseringen av samfunnet.

Et mer negativt syn på Vesten skjedde gradvis hos Qutb og har blitt forklart med den internasjonale utviklingen på 1930 og 1940-tallet. Det var økonomiske nedgangstider internasjonalt og utsiktene for en ny verdenskrig ville nødvendigvis påvirke situasjonen i Midtøsten slik Første verdenskrig hadde gjort. Qutb ble også påvirket av det palestinske opprøret i perioden 1936–1939, i tillegg til egypternes frustrasjon over den anglo-egyptiske avtalen i 1936 og Montreux-konvensjonen i 1937 som hindret Egypts nasjonale aspirasjoner. Nyhetene om Holocaust, konsentrasjonsleirer og atombomber etter andre verdenskrig hjalp lite for å svekke Qutbs avsmak for vesten.

Det har også blitt pekt på personlige årsaker. Qutbs mor, Fatima, døde for eksempel i 1940, noe som var et emosjonelt sjokk for ham. Sorgen og melankolien fremmedgjorde Qutb fra Kairo, som han nå i økende grad anså som falskt, dekadent og umoralskt. Samtidig forverret Qutbs helse seg, noe som styrket følelsen av fremmedgjørelse.

Disse personlige utfordringene i kombinasjon med de daværende politiske kreftene gjorde at Qutb fikk en ny interesse for Koranen, som han hadde lært seg utenat i en alder av 10 år. Selv om Qutb utvilsomt var en dypt konservativ moralist i 1940 (han reagerte for eksempel sterkt på framveksten av egyptisk kino og musikk på radio), så var det først senere at han begynte å promotere militante og revolusjonære strategier for en islamsk omveltning.

Islamistisk intellektuell

Etter andre verdenskrig fortsatte Qutb som litteraturkritiker da han tok over redaktøransvaret i to store tidsskrifter i Kairo, Den arabiske verden (al-'alam al-'arabi) og Ny tanke (al-fikr al-jadid). I disse tidsskriftene diskuterte Qutb jordbruksreformer – som sjeldent var veldig radikale eller ulike de som ble foreslått av sekulære teoretikere – sosiale forskjeller og de økonomiske utfordringene som egypterne opplevde. I 1951 publiserte Qutb boka Kampen mellom islam og kapitalismen (ma'rakat al-islam wa al-ra'smaliyya) som viste en ideologisk overgang fra egyptisk og arabisk nasjonalisme til et religiøst kall om frigjøring av hele den muslimske verden.

I april 1949 publiserte Qutb boka Sosial rettferdighet i islam (al-adala al-ijtima'iyya fi al-islam) som ble en bestselger på grunn av sin enkle og pedagogiske skriveform. I motsetning til mange av Qutbs tidligere verker om islam, var Sosial rettferdighet dypt politisk med et tydelig islamsk program for moralsk, politisk og økonomisk reform. Her diskuterte Qutb herskernes forpliktelser til å være rettferdige og rettvise overfor sine undersåtter. Qutbs argument hadde klare implikasjoner: undersåttene hadde rett til å protestere, kanskje også styrte, herskerne hvis de hersket uten sosial rettferdighet.

Qutbs tone hadde helt sine studentdager vært hard, polemisk og kompromissløs. Nå begynte han å få problemer på grunn av debattstilen sin. Han måtte for eksempel forlate Den arabiske verden på grunn av uenigheter innad i redaksjonen, før den egyptiske regjeringen stoppet Ny tanke. Presset for å stilne Qutb ble så sterkt at det egyptiske kongehuset utstedte en arrestordre mot ham. Kun en sympatisk innstilt statsminister, Mahmud Fahmi al-Nuqrashi, reddet Qutb da han sendte ham på studietur til USA.

Samfunnskritiker

Da Qutb vendte tilbake til Egypt i 1950, møtte han et land med store fattigdomsproblemer, uro og misnøye med økende priser, arbeidsledighet, streiker, korrupsjon og kaos. Qutb slo fast at Egypt hadde mistet sitt moralske kompass fordi landet hadde gitt etter for nasjonalisme og sekularisme. Kun Islam kunne frigjøre muslimene og kurere en syk verden. Med andre ord ga Qutb spirituell svakhet skylden for Egypts problemer istedenfor for eksempel politiske, økonomiske eller internasjonale årsaksforhold: vulgære filmer, musikk, klær, korrupte politikere og økende forskjeller mellom fattige og rike.

Qutb fortsatte å publisere artikler og tekster med kritikk av regjeringen for å tjene føydalister, kapitalister og handelsborgerskapet. Han kritiserte også myndighetenes korrupsjon og publiserte rasende oppgjør med det han oppfattet som moralsk forfall og sosiale sammenbrudd. Heller ikke det religiøse lederskapet slapp unna og Qutb uttalte at de hadde solgt seg selv til Satan på grunn av sin svakhet, passivitet og villighet til å inngå kompromisser med makten.

Til da hadde Qutb forblitt en uavhengig islamistisk intellektuell uten noen formell tilknytning til noe parti eller politisk bevegelse. Men i 1952 ble han med i Det muslimske brorskapet hvor han begynte å publisere i bevegelsens tidsskrifter.

Etter kuppet

Qutb støttet De frie offiserers kupp i 1952 – blant annet fordi han var overbevist om at Det muslimske brorskapet ville spille en sentral politisk rolle. I utgangspunktet var også forholdet mellom offiserene og Qutb godt. Qutb holdt for eksempel foredrag om islams spirituelle og intellektuelle frigjøring for offiserene de første månedene etter kuppet, og budskapet ble tatt godt imot. Videre, da offiserene forbød alle politiske partier (som Qutb støttet ettersom han oppfattet Det muslimske brorskapet som en religiøs organisasjon) ble han innsatt som generalsekretær for Frigjøringsrådet (hay'at al-tahrir). Likevel sa han opp etter noen uker da han innså at organisasjonen ikke ville bli den massebevegelsen han hadde håpet på.

Forholdet mellom de egyptiske myndighetene og Qutb forverret seg likevel raskt. Noe av årsaken var personlig som at han ikke ble utnevnt som utdanningsminister av Gamal Abdel Nasser slik han forventet. Andre årsaker var mer politiske som at De frie offiserer bestemte at revolusjonen skulle forbli nasjonalistisk og sekulær, mens Det muslimske brorskapet mente den skulle basere seg på islamske prinsipper. Blant annet nektet De frie offiserer å innføre religiøs lov eller å forby alkohol.

Islamistisk radikaler

I 1954 oppstod en full splittelse mellom Qutb og de egyptiske myndighetene etter lengre tids offentlig polemikk da han og Brorskapets leder, Hassan al-Hudaybi, ble arrestert og fengslet i tre måneder for å offentlige kritisere regjeringens utenrikspolitikk i Kanalsonen. Det muslimske brorskapet ble nå erklært som en politisk organisasjon av myndighetene og forbudt. Brorskapet fikk så skylda da noen forsøkte å ta livet av Abdel Nasser 26. oktober 1954 og tusenvis av medlemmer ble arresterte mens syv ble dømt til døden.

Den siste perioden i Qutbs liv ble derfor først og fremst tilbragt i fengsel hvor han ble jevnlig slått og torturert de første tre årene (1955-1958) og Qutb var jevnlig i fengselssykehuset. Torturen som Qutb selv opplevde, samt fengselsvaktenes henrettelse av 21 muslimbrødre 1. juni 1957, bidro til en radikalisering av Qutb som ble overbevist om at kun en voldelig og aggressiv motstand kunne løse tingenes tilstand. Egypt hadde for Qutb vendt tilbake til tyranniet og jahiliyya.

Dette var bakgrunnen for Qutbs siste bok, Milepæler som bygde videre på I skyggen av Koranen. Mens I skyggen av Koranen utgjør Qutbs magnum opus, var Milepæler i stor grad en redigering av førstnevnte bok for å uttrykke Qutbs raseri over en verden i oppløsning. Mens man tidligere hadde skrevet om jihad med hjertet, tungen og hånda, la Qutb til en fjerde type: med sverdet. Mens mange av Qutbs tidligere verker var akademiske, abstrakte og hypotetiske, var Milepæler ment å hjelpe den islamske fortroppen som skulle styrte regjeringen og etablere en islamsk stat og samfunn. Kun vold kunne frigjøre de muslimske massene fra det tyranniet de opplevde.

Henrettelse

Etter at Sayyid Qutb ble sluppet løs fra fengsel i mai 1964 på grunn av helseproblemene sine, ble han arrestert på nytt 9. august 1965 med beskyldninger om å planlegge voldelig maktovertakelse. I rettsaken ble flere påstander hentet direkte fra hans bok Milepæler og Qutb uttrykkte støtte for alt han hadde skrevet. Qutb ble hengt 29. august 1966.

Ideologi

Qutbs verker har fått særlig innvirkning for den moderne utviklingen av islamismen generelt og jihadismen spesielt. Denne delen av artikkelen viser til de sentrale begrepene i hans teoretiske verker.

Guddommelighet (al-rabbaniyya) er et av de viktigste, om ikke det viktigste, begrepet i Qutbs ideologi fordi den plasserer Gud i senteret av islam. Alt som eksisterer – både synlig og usynlig – kommer fra det guddommelige, og Guds guddommelighet er som sådan både permanent og konstant. For Qutb betød derfor al-rabbaniyya at Guds eksistens og Hans vilje var evigvarende og uforanderlig, og menneskets oppgave var som sådan og leve i tråd med det guddommelige.

Ledet utfra ideen om det guddommelige, ble Guds enhet (tawhid) et tilsvarende viktig begrep fordi det forente tro og handling. For Qutb var det en helhet i alt Gud hadde skapt og den regulerte menneskets indre karakter og interaksjon med andre, den forente spiritualisme og handling, og skapte et sosialt system i menneskelige samfunn som omfattet all menneskelig aktivitet og religion. Det var nettopp dette organiske systemet og samfunnet som skapte harmoni, fred og frihet i tråd med Guds vilje.

Qutbs ide om Guds enhet hadde dermed også en politisk dimensjon: For Qutb hadde Guds enhet en betydning for myndighetsutøvelse, folket, og Guds lov og religion. Sammen ville disse tre elementene sikre sosial rettferdighet, tilbedelse av Gud og en underkastelse under Hans lovverk. En avvisning av dette – når menneskeskapte lover får forrang – vil skape kaos og urett sammen med tyranni og undertrykkelse.

Det var denne tilstanden Qutb omtalte som jahiliyya: en tilstand der ikke bare enkeltmennesket, men samfunnet som helhet har forkastet Gud fordi det styres av politiske systemer basert på menneskeskapte lover og institusjoner. Slike samfunn er følgelig materialistiske, onde og i konflikt med islam. Bare Islam kunne redde menneskeheten fra jahiliyya og gjenopprette balansen og enheten mellom universitet, naturen og menneskeheten.

Qutb så for seg en islamsk oppvåkning som ville endre Egypt fra et korrupt samfunn til en forent og voksende samhold basert på tidligere eksempler på moralsk aktverdighet og spirituell harmoni. Dette programmet var basert på tre hovedbegreper: Den umoralske samfunnsordenen (jahiliyya), middelet for å fjerne umoral (jihad), og etableringen av hakimiyya (Guds herredømme på jord).

Hakimiyya var altså for Qutb den ideelle samfunnsordenen og målet for den islamske bevegelsen var nødvendigvis å opprette den på jord. For Qutb var kilden til hakimiyya Gud og lojalitet til noen form for autoritet annen en Gud (sekulært styrestell eller myndighet) ble ansett som polyteisme og hedenskap. Som sådan var Qutb ingen demokrat og han så ikke på demokrati som et gode fordi det erstattet Guds herredømme med menneskestyre.

Guds herredømme var likevel ikke bare å etterfølge islamsk lov, i følge Qutb. Hakimiyya omfattet også alle sosiale, økonomiske, og kulturelle institusjoner som regulerte menneskelig eksistent, og Guds herredømme ville dermed være ensbetydende med opprettelsen av en islamsk sivilisasjon. Hakimiyya var for Qutb etableringen av en islamsk stat, samfunn, ånd, og system med vaner, moral og verdier i tråd med koranen.

Hakimiyya har dermed i senere tid blitt bærende for den moderne jihadistiske bevegelsen. For salafi-jihadister er Gud den eneste suverene på jord, og alle politiske systemer og alle lover som ikke er i tråd med Guds bud, må forkastes. Slik henger Guds suverenitet tett sammen med andre grunnleggende konsepter som lojalitet og avvisning samt ekskommunikasjon i den salafi-jihadistiske bevegelsen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Khatab, Sayed (2002). "Hakimiyyah and Jahiliyyah in the Thought of Sayyid Qutb." Middle Eastern Studies 38(3): 145-170.
  • Calvert, John (2010). Sayyid Qutb and the Origins of Radical Islamism. New York: Columbia University Press.
  • Toth, James (2013). Sayyid Qutb. The Life and Legacy of a Radical Islamic Intellectual. Oxford: Oxford University Press.
  • Šabasevičiūtė, Giedrė (2021). Sayyid Qutb: An Intellectual Biography. New York: Syracuse University Press.