Popkunst er en moderne kunstretning som i hovedsak oppsto i Europa og USA i 1950- og 1960-årene som en kunstnerisk respons på etterkrigstidens nye forbruksmønstre og populærkultur. Kunstnerne benyttet teknikker og visuelle uttrykk nært knyttet til eller hentet fra den alminnelige virkeligheten, så som tegneseriestriper, reklame- og nyhetsbilder, forbruksvarer og emballasje, og så videre. Popkunsten var slik et uttrykk for en ny realisme i billedkunsten, med ønske om å komme nærmere dagliglivets erfaringer, i motsetning til det abstrakte maleriets formalisme og lyriske idealisme.
Popkunstens fascinasjon for og bruk av den såkalte «lavkulturens» estetikk gjør den til et tidlig eksempel på postmodernisme i billedkunsten.
Sentrale kunstnere
Blant retningens mest framstående profiler er amerikanske Andy Warhol, Roy Lichtenstein, James Rosenquist og Claes Oldenburg. Popkunsten gjorde seg imidlertid først gjeldende i Storbritannia, med kunstnere som Richard Hamilton, Allen Jones, Peter Blake og Eduardo Paolozzi, etter hvert også David Hockney og R. B. Kitaj. Paolozzi laget sine første kollasjer med utklipp fra tidsskrifter allerede i 1947 – hans I was a rich man's plaything er det første kunstverket som inneholder ordet «pop», i en tegneserieaktig sky som kommer ut av en pistolmunning. Paolozzi og Hamilton var tilknyttet Independent Group, en gruppe kunstnere, arkitekter og kritikere som lot seg inspirere av Hollywood-filmer, popmusikk, tegneserier og industridesign i sitt kunstneriske arbeid. I 1956 deltok de på utstillingen This Is Tomorrow på Whitechapel Gallery i London, som viste viktige verker fra popkunstens tidligste fase.
I Tyskland samlet en gruppe kunstnere seg under tittelen «kapitalistisk realisme» (Kapitalistischer Realismus), blant andre Sigmar Polke og Gerhard Richter, som søkte å reflektere konsumkulturen og et samfunn stadig mer gjennomsyret av mekaniske bildemedier. I fransk kunst så man tilsvarende tendenser med nyrealismen, nouveau réalisme, og kunstnere som Yves Klein, Jean Tinguely, Jacques Villeglé, Niki de Saint Phalle og Raymond Hains. I 1950-årenes japanske kunst ble Gutai-gruppen, med blant andre Jiro Yoshihara (1905–1972) og Sadamasa Motonaga (1922–2011), kjent for happenings, konseptuelle prosjekter og eksperimentelt maleri, mye på linje med de samtidige fluxus- og popkunstnerne i Europa og USA. Yayoi Kusama markerte seg i 1960-årenes kunstmiljø i New York.
Blant andre sentrale kunstnere som kan assosieres med popkunsten er amerikanske Marisol Escobar, Jim Dine og Ed Ruscha, tyske Konrad Lueg og Hans-Peter Feldmann, franske Spoerri og César, og Claudio Tozzi i Brasil.
Reaksjon
Popkunsten oppsto delvis som en reaksjon på 1940- og 1950-årenes abstrakte ekspresjonisme. I tiårene rundt andre verdenskrig var europeisk og amerikansk billedkunst preget av subjektiv symbolisme med et eksistensialistisk innhold. Malerier ble gjerne utført i store formater med en uttrykksfull og intens bruk av kunstneriske virkemidler som bar spor etter kraftfulle kroppslige bevegelser, med store, gjerne pastose penselstrøk og rennende maling. Den abstrakte kunsten ble av 1950-årenes unge kunstnere oppfattet som dyster, virkelighetsfjern og elitistisk. Popkunsten var på sin side ironisk, vittig, glamorøs og folkelig – den var «for alle», slik dens etter hvert største stjerne, Andy Warhol, uttrykte det.
Popkunsten sprang ut av tidligere kunstretninger som mellomkrigstidens dadaisme, og arbeidet til kunstnere som Kurt Schwitters og Marcel Duchamp, og den senere nydadaismen og kunstnere som amerikanske Jasper Johns, Robert Rauschenberg og John Cage. Popkunsten viste et både kritisk og fascinert blikk på kulturen den sprang ut av. Der den abstrakte ekspresjonismens framsto som en utforskning av sjelelivets traumer, kan popkunsten forstås som en søken etter underliggende traumer i det overfladiske og banale. Kunstnerne gjorde bruk av anonyme, mekaniserte og masseproduserte bilder og gjenstander som motiv eller som del av kunstverket. Teknikker som kollasj og assemblage, silketrykk og en utstrakt bruk av readymades og approprierte bilder er typisk for popkunstens visuelle uttrykk.
Norsk popkunst
Popkunsten fikk begrenset nedslag i norsk kunst. Norsk kunstliv var fremdeles i 1960-årene dominert av en kontinental, franskpåvirket abstraksjon. Blant norske kunstnere som kan knyttes til popkunstneriske uttrykk er kunstnerkollektivet GRAS med blant andre Per Kleiva, Anders Kjær, Morten Krohg, Siri Aurdal og Willibald Storn. Også kunstnere som Sidsel Paaske, Kjartan Slettemark, Berit Soot Kløvig og Pushwagner blir i varierende grad knyttet til popkunsten slik den etablerte seg i 1960- og 1970-årene.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Foster, Hal; Mark Francis: Pop, Phaidon, 2005, isbn 0-7148-4363-6
- Livingstone, Marco: Pop art : a continuing history, 2000, isbn 0-500-28240-4, finn boken
- Finborud, Lars Mørch; Thomas Flor (red.), Pop etc. – norsk popkunst 1964–1974, Orfeus forlag/Henie Onstad Kunstsenter, 2015.