Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Eduard Dietl

Versj. 26
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 31. mars 2024. Artikkelen endret 2 tegn fra forrige versjon.

Eduard Dietl var en tysk offiser som utmerket seg i både første og andre verdenskrig. Han ble tidlig overbevist nasjonalsosialist, og var en av de tyske generaler som sto Adolf Hitler nærmest. Dietl ble i den nazistiske propgagandaen under andre verdenskrig kjent som "helten fra Narvik", etter å ha ledet de underlegne tyske landstyrkene i slaget om Narvik, under og etter det tyske angrepet på Norge, 9. april 1940.

I 1936 deltok Dietl, som generalmajor, i organiseringen av de olympiske vinterleker i Garmisch-Partenkirchen, som nazi-regimet utnyttet i sin propaganda. Dietl var kjent som en habil skiløper, og deltok selv i flere konkurranser.

I Norge er Dietl mest kjent for å ha ledet de tyske styrkene ved Narvik. Før dette ledet han en divisjon under det tyske overfallet på Polen i 1939. Dietl var fra 1940 og til sin død i 1944 sjef for den tyske hæren i Nord-Norge, og fra 1942 også for den såkalte Lapplandsarmeen, de tyske landstyrkene i Nord-Finland, på den tysk-russiske nordfronten.

Militær karriere

Eduard Dietl vokste opp i Bayern, bestemte seg tidlig for å bli soldat, og gikk i 1909 inn i den bayerske hærens 5. infanteriregiment som fanejunker. Etter fullført krigsskole i München ble han utnevnt til løytnant i 1911, og ble deretter stående i de tyske hærstyrker – først i Reichswehr og så i Wehrmacht – til han omkom i 1944.

Dietl deltok som sjef for et maskingeværkompani på vestfronten under første verdenskrig, fra 1914 til 1918, og ble såret fire ganger. Samme dag som to av hans brødre falt, i 1914, ble han såret første gang, men kom tilbake til fronten i 1915, som bataljonsadjutant. Han tjenstegjorde deretter som adjutant ved 7. Königlich Bayerische Infanterie-Brigade. I 1918 ble han forfremmet til kaptein (Hauptmann). Ved krigens slutt i 1918 var Dietl innlagt på lasarett, etter igjen å ha blitt såret. Han mottok Jernkorset av begge klasser for sin krigsinnsats.

Da Tyskland måtte redusere sine militære styrker som følge av Versailles-traktaten, var Dietl blant dem som beholdt sin stilling i Reichswehr under Weimarrepublikken. Etter krigen ble Dietls overført til Reichswehr-Schützen-Regiment 41, og ble på denne tida kjent med Adolf Hitler. I 1928 ble han beordret til 19. Infanterie-Regiment i Bayern, som han i 1931 ble sjef for.

Dietl tjenestegjorde ved flere infanteriskoler, og deltok selv, i 1931, på kurs ved det norske Infanteriets vinterskole

I 1934 ble Dietl beordret som sjef for Infanterie-Regiment Amberg, deretter Infanterie-Regiment Regensburg. I 1935 ble Dietls utnevnt som oberst, med kommando over Gebirgsjäger-Regiment 99. Etter å ha deltatt i Nazi-Tysklands innmarsj i Østerrike i 1938, overtok han 3. Gebirgsjägerdivision i Graz. Det var med denne han deltok under felttoget i Polen i 1939, og det var styrker herfra han ledet under angrepet på Narvik i 1940.

I 1919 meldte han seg inn i Deutsche Arbeiterpartei, som året etter ble til det nazistiske Nationalsozialistischen Deutschen Arbeiterpartei (NSDAP). Da medlemskap i NSDAP ennå var uforenlig med offisersstillingen gikk han ut av partiet, men forble en nasjonalsosialist, og gikk senere inn i partiet igjen. Han gikk i 1919 også inn i et av de høyreorienterte frikorpsene, Freikorps Epp, som slått mot kommunistene i Bayern, og sto i 1923 klar for å sette inn sitt kompani til støtte for Adolf Hitlers såkalte ølkjellerkupp..

Under invasjonen av Norge, 9. april 1940, var Narvik det nordligste målet. Dietl ledet de tallmessig underlegne tyske styrkene, som utmerket seg ved å overvinne de norske forsvarerne, og ta kontrollen over Narvik. De norske styrkene, under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer, gikk til motangrep, og allierte styrker kom til unnsetning. Disse gjenerobret Narvik, og presset Dietl og hans menn inn mot svenskegrensen på Bjørnfjell, men han unngikk å kapitulere da de allierte oppga Norge.

Etter den norske kapitulasjonen også i Nord-Norge, fikk Dietl kommandoen over Gebirgskorps Norwegen, som besto av 2. og 3. Gebirgsdivisjon samt troppene rundt Trondheim. Han hadde først sitt hovedkvarter i Britannia Hotel i Trondheim, men da han i august fikk ansvaret for hele Nord-Norge fra Helgeland til Kirkenes, flyttet han til det rekvirerte Fred. Olsen-skipet Black Watch i Kåfjorden i Alta. Herfra dro han på befaring rundt i landsdelen for å overvåke blant annet utbyggingen av Nordlandsbanen og Riksvei 50, iblant sammen med sin venn Reichskommissar Josef Terboven.

Sommeren 1941 sluttet Finland seg til det tyske angrepet på Sovjetunionen. Fra januar 1942 var Dietl, nå forfremmet til generaloberst, sjef for 20. Gebirgs-Armee (20. bergarmé, også kjent som Lapplandsarmeen), med ansvar for angrepet lengst nord på Østfronten. Med base i Finnmark og finsk Lappland, og hovedkvarter i finske Rovaniemi, ledet han sin armé i angrepet mot Murmansk. Den kom noen kilometer inn i landet, frøs fast ved elven Litsa, og nådde ikke Murmansk.

På oppdrag fra Hitler var Dietl 23. juni 1944 på vei fra Obersalzberg til Helsingfors for å sikre fortsatt medvirkning fra finnene, da flyet styrtet like etter avgang og Dietl omkom. Hitler holdt tale ved båren og takket for at Dietl allerede i 1919 lot ham få snakke til kompaniet sitt: «For meg er han den første offiser i Wehrmacht som satte seg inn i min tankeverden og blindt og kompromissløst sluttet seg til den.»

Ettertidens vurdering

Allerede våren 1940 ble Eduard Dietl omtalt i tysk presse som helten fra Narvik, og den nazistiske propagandaen framholdt ham som en jordnær offiser med god kontakt med sine underordnede. Det ble innstiftet et «Narvik-skjold» og skrevet bøker om generalen. Han ble, som den første tyske offiser, tildelt den nyopprettede dekorasjonen Jernkorsets ridderkors med eikeløv.

I krigslitteraturen er Dietl ofte framstilt som eksemplet på en ekte soldat som mest av alt har felterfaring. Generalens ettermæle i hjemlandet Tyskland har vært omstridt. En militærkaserne i Füssen i Bayern ble oppkalt etter ham i 1964, men måtte skifte navn i 1995 etter mange års offentlig debatt.

Etter krigen, og i nyere tid, er det tegnet et mer nyansert bilde av Dietl, både med vekt på hans tilslutning til nasjonalsosialismen, og hans ledelse av tyske styrker i Nord-Norge og på Nordkalotten, der Wehrmacht også sto bak brutale fangeleire og krigsforbrytelser. Til bruddene på krigens regler var de tyske styrkenes bruk av erobrede norske uniformer under kampene ved Narvik, og at de brukte sivile nordmenn så vel som krigsfanger som skjold – foran sine soldater. Det er blitt kjent at han uttalte seg nedsettende om skandinaviske kvinner, som han forbød sine soldater å gifte seg med.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dietl, Gerda-Luise og Herrmann, Kurt (1951): General Dietl, München
  • Knabe, Konrad (1978): Das Auge Dietls: Fernaufklärung am Polarkreis, Leoni am Starnbergersee (Tyskland)
  • Knabe, Konrad (1979): Die Schweigende Front: Dietl’s Kampf im hohen Norden 1940–1944, Leoni
  • Kurowski, Franz (1990): Generaloberst Eduard Dietl: Deutscher Heerführer am Polarkreis, Berg am Starnbergersee (Tyskland)
  • Kaltenegger, Roland (1990): Generaloberst Dietl: Der Held von Narvik, München