Hamsun, Knut (Nørholm) (bilde)
Hamsun, Knut (Knut og Marie med hund) (bilde)
Hamsun, Knut (portrett) (bilde)
trolig født på Skultbakken i Vågå – Garmostræet i Lom har vært regnet som Hamsuns fødested, men nyere forskning tyder på at han er født i Vågå; norsk forfatter, het opprinnelig Knud Pedersen, gift 1898 med Bergljot Bech, ekteskapet oppløst 1906; 1909 med Marie Andersen (Marie Hamsun). Begge Hamsuns foreldre tilhørte gudbrandsdalske bondeætter. Faren flyttet med familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland da Hamsun var tre år gammel. Der mottok han sterke naturinntrykk som avspeiles i hans senere diktning. Etter konfirmasjonen ble han først handelsbetjent, siden førte han noen år en omflakkende tilværelse som kaiarbeider, skreppekar, skomakerlærling, lensmannsbetjent og skoleholder.
Trangen til å skrive våknet tidlig hos ham, 1877 fikk han under navnet Knud Pedersen utgitt en liten fortelling, Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland. Året etter kom diktet Et Gjensyn og fortellingen Bjørger; her merkes de første anslag til den mesterlige stilkunst som siden ble Hamsuns særkjenne som dikter. Hjulpet av en den rike kjøpmannen Erasmus Zahl på Kjerringøy drog han sørover, skrev i Hardanger en ny bok, Frida, som han reiste til København med for å få den ut på Gyldendal. Den ble imidlertid ikke antatt, og Hamsun drog tilbake til Norge, var veiarbeider på Toten et par år, skrev en del artikler og holdt foredrag. 1882 drog han til Amerika og ble der to og et halvt år, flakket en del om og hadde forskjellige jobber, kom i nær kontakt med Kristofer Janson i Minneapolis, vendte syk tilbake til Norge, slo seg ned i Valdres, utarbeidet en rekke litterære foredrag som han reiste landet rundt med; manuskriptene til disse foredrag ble gjenfunnet i 1950-årene og trykt som bok i 1960 under tittelen På Turné. Tre foredrag om litteratur. Samtidig skrev han også skisser og avisartikler. På denne tid var det han tok navnet Hamsun.
1886 drog han til Amerika igjen og ble der i to år, holdt en rekke foredrag, bl.a. noen om amerikansk åndsliv som er grunnlaget for hans respektløse pamflett Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889, ny utg. 1962). Samme år drog han til København med første kapittel av en ny roman i lommen. Romanen, Sult (1890), betegner Hamsuns sensasjonelle gjennombrudd i norsk diktning. Han stod som den ypperste representant for den diktning som i opposisjon til 1880-årenes sosiale realisme krevde «sinnsstemninger» i diktningen. I 1891 holdt han en rekke foredrag (gjenfunnet 1959 og utgitt i bokform 1960), hvor han angrep den foregående generasjons diktere, særlig Henrik Ibsen; for Bjørnstjerne Bjørnson næret han alltid stor beundring.
Mysterier (1892) er på en ny og ofte bisarr måte uttrykk for den «nervediktning» han forfektet. Romanene Redaktør Lynge (1893) og Ny Jord (s.å.) går i den mer tradisjonelle stil og hører ikke til Hamsuns betydeligere arbeider. Han bosatte seg noen år i Paris, hvor han påbegynte den følsomme nordlandsromanen Pan (1894), som han gjorde ferdig i Kristiansand, deretter den store skuespill-trilogi Ved Rigets Port (1895), Livets Spil (1896) og Aftenrøde (1898); alle uroppført ved Christiania Theater. Her kommer en steil individualisme og «herremoral» ofte grelt til uttrykk.
I 1898 kom Victoria, en av de vakreste kjærlighetsskildringer i norsk diktning. Samme år reiste Hamsun til Finland, hvor han ble et års tid, derfra til Russland, Kaukasia og Tyrkia. Inntrykk herfra nedfelte seg i reiseskildringen I Æventyrland (1903), skuespillet Dronning Tamara (s.å., oppført Nationaltheatret 1904) samt i en del noveller og skisser, en form han dyrket med iver i disse år; han utgav samlingene Siesta (1897), Kratskog (1903), Stridende Liv (1905). 1900 oppholdt Hamsun seg i Nordland en tid, og skrev her «vandringsspillet» Munken Vendt (1902), innfallsrikt og lyrisk i formen, men uklart i komposisjonen. Til fulltonende uttrykk kom Hamsuns lyrikk i diktsamlingen Det vilde Kor (1904), som innledet den fornyelse av norsk lyrikk som kom så markant til uttrykk noen år senere hos bl.a. Herman Wildenvey og Olaf Bull.
Suggestiv stilkunst og et halvt ironisk, halvt resignert selv- og tidsoppgjør preger Hamsuns vandringsbøker fra de følgende år, Under Høststjærnen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909), Den sidste Glæde (1912). I 1910 sendte han ut skuespillet Livet ivold, en ofte grotesk komedie om kjærlighetens makt i et kvinnesinn (oppført Nationaltheatret s.å.). Med romanene Sværmere (1904) og de sammenhengende Benoni og Rosa (begge 1908; filmatisert for TV 1976) hadde Hamsun slått inn på en ny og særpreget romanstil, og samlet etter vandringsbøkene hele sin kraft om romanen. I 1913 kom Børn av Tiden og 1915 fortsettelsen Segelfoss By, hvor han gjør opp med den industrialiserte og kommersialiserte tidsånd. Linjen fortsettes i Markens grøde (1917), en lovsang i romanform til jordbruk og nybyggerliv, – som brakte Hamsun Nobelprisen i litteratur 1920; Konerne ved Vandposten (1920), Siste Kapitel (1923), trilogien Landstrykere (1927), August (1930), Men Livet lever (1933) og hans siste roman Ringen sluttet (1936).
I 1911 kjøpte Hamsun en gård på Hamarøy og drev den i seks år, 1918 kjøpte han gården Nørholm ved Grimstad, som han drev opp til et mønsterbruk. Hamsuns opposisjon mot den «demokratiske» tidsånd, hans motvilje mot USA og den angelsaksiske verden og forkjærlighet for Tyskland og tysk kultur brakte ham til å sympatisere med nazismen, han gav under hele okkupasjonen Nasjonal Samling ubetinget tilslutning i tale og skrift. Rettsoppgjøret etter krigen rammet ham hardt. Etter rettens kjennelse ble Hamsun dømt til å betale den norske stat 425 000 kroner i erstatning. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen, men reduserte erstatningssummen til 325 000 kroner. Han ble en tid anbrakt på gamlehjem, fikk imidlertid siden vende tilbake til Nørholm.
I 1949 utgav han Paa gjengrodde Stier, hvor han skriver om sitt forhold til rettsoppgjøret og prøver å forklare sin opptreden under okkupasjonen. Bl.a. harselerer han over den psykiatriske undersøkelse han var gjenstand for. Skrevet i hans 90. år viser boken en forbausende stilistisk kraft og fylde og meget av den underfundige humor som er så karakteristisk for hans diktning.
Hamsun var først og fremst den store fortryller i norsk diktning. Hans stil har en fabuløs rikdom og kraft; ingen norsk prosadikter når opp mot ham i vitalitet, umiddelbar sjarm, lyrisk rikdom og språklig mesterskap. Hans verker er oversatt til en hel rekke språk.
Flere av Hamsuns romaner har vært dramatisert for teaterscenen, og han er vår mest filmatiserte forfatter. De første norske filmatiseringene er Markens Grøde (1921) og Pan (1922). Særlig oppmerksomhet fikk Sult (1966) i regi av Henning Carlsen og med Per Oscarsson i hovedrollen. Blant nyere Hamsun-filmer bør nevnes Ola Solums Landstrykere (1989; også fjernsynsserie), Erik Gustavsons Telegrafisten (1993; etter Sværmere) og Henning Carlsens Pan (1995).
Knut og Marie Hamsuns sønn, maleren og forfatteren Tore Hamsun, har skrevet flere selvbiografiske bøker.
Det er i 2009 150 år siden Knut Hamsun ble født. Nasjonalbiblioteket har fått hovedansvaret for de offisielle arrangementer i den anledning.
Hamsunsenteret på Hamarøy ble åpnet til Knut Hamsuns 150-årsdag 4. august. Bygget er tegnet av Steven Holl.
På Skultbakken i Vågå ble det 2. august avduket den første statuen i Norge av dikteren i helfigur. Bronsestatuen er laget av Skule Waksvik.
Verker
| Fra det moderne Amerikas Aandsliv | 1889 |
| Sult | 1890 |
| Mysterier | 1892 |
| Redaktør Lynge | 1893 |
| Ny Jord | 1893 |
| Pan | 1894 |
| Ved Rigets Port | 1895 |
| Livets Spil | 1896 |
| Aftenrøde | 1898 |
| Victoria | 1898 |
| Munken Vendt |
1902 |
| Dronning Tamara | 1903 |
| I Æventyrland | 1903 |
| Sværmere | 1904 |
| Det vilde Kor | 1904 |
| Under Høststjærnen | 1906 |
| Benoni og Rosa (dobbeltroman) | 1908 |
| En Vandrer spiller med Sordin | 1909 |
| Den sidste Glæde | 1912 |
| Børn av Tiden | 1913 |
| Segelfoss By | 1915 |
| Markens Grøde | 1917 |
| Konerne ved Vandposten | 1920 |
| Siste Kapitel | 1923 |
| Landstrykere | 1927 |
| August | 1930 |
| Men Livet lever | 1933 |
| Ringen sluttet | 1936 |
| Paa gjengrodde Stier | 1949 |