Stavanger, norsk olje- og gasselskap opprettet i 1972 som Den norske stats oljeselskap, fusjonert med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon i det nye selskapet StatoilHydro 1. oktober 2007, fra 1. november 2009 er navnet på det fusjonerte selskapet kun Statoil. Selskapets hovedkvarter er gamle Statoils lokaler ved Stavanger, mens utenlandsaktivitetene styres fra Oslo. Selskapet er et av Nordens største konsern og verdens største operatørselskap offshore med ca. 31 000 ansatte og en statlig eierandel på ca. 66,4 %. Det er representert i nesten 40 land og har lete- og produksjonsvirksomhet i 15 av disse. Det er en av verdens største oljeselgere og en betydelig leverandør av naturgass til det europeiske markedet. Selskapet driver også mer enn 1800 bensinstasjoner i Skandinavia, Polen, Baltikum og Russland. Før fusjonen med Hydro hadde Statoil en godt innarbeidet logo, en orange form som omslutter en oljedråpe, kjent fra alle selskapets besninstasjoner. Ved fusjonen var det et ønske om å finne et nytt felles navn og en ny logo, men man endte i 2007 opp med navnet StatoilHydro og beholdt midlertidig dråpesymbolet i markedsføringen. Da selskapet i 2009 endret navnet til Staoil, presenterte det en ny konsernlogo, en lilla sekstagget stjerne med en viss likhet med en selburose. Den ble presentert som en stjerne, en ledestjerne for et selskap som ønsker å være stifinner innen olje, gass og andre energiformer. Den gamle, innarbeidede dråpelogoen ble beholdt på bensinstasjonene. Konsernsjef er Helge Lund, styreleder fra 2008 er Svein Rennemo.
Statoil ved fusjonen med Hydro i 2007
Leting og utvinning
Statoil var rettighetshaver i en rekke blokker og operatør på 24 olje- og gassfelt på norsk sokkel, bl.a. Gullfaks, Kristin, Kvitebjørn, Norne, Sleipner, Snøhvit, Statfjord, Troll, Veslefrikk og Åsgard (se disse). Statfjord er et norsk-britisk oljefelt i Nordsjøen, et av de eldste og største. Troll er et av verdens største gassfelt og det største i Nordsjøen. Inneholder også mye olje, hvor operatøren tidligere var Norsk Hydro. På Åsgardfeltet installerte Statoil verdens største produksjonsanlegg under vann. Snøhvitfeltet ligger i det nordlige Norskehavet, og gassen herfra skal utvinnes gjennom avansert undervannsteknologi og føres i land gjennom ledninger på havbunnen til Melkøya utenfor Hammerfest. Her skal den nedkjøles til flytende tilstand og fraktes på LNG-skip til internasjonale kunder.
Internasjonalt hadde Statoil lete- og utvinningsvirksomhet i Irland, Storbritannia og Færøyene i Europa, i Aserbajdsjan, Iran og Kina i Asia, i USA, Venezuela og Brasil i Amerika og i Algerie, Libya, Nigeria og Angola i Afrika. Oljeletingen i Asia og Afrika var resultatet av et strategisk samarbeid mellom Statoil og britiske BP, innledet i 1990. I Russland var Statoil og Norsk Hydro per 2006 to av fem selskaper som Gazprom vurderte som samarbeidspartnere i utbyggingen av det store gassfeltet Sjtokmanovskoje i Barentshavet, noe som imidlertid i første omgang ikke ble noe av. I Asia hadde Statoil sin hovedvirksomhet i Kaspiske hav i Aserbajdsjan, bl.a. gjennom utbygging av oljefeltet Azeri-Chirag-Gunashli i samarbeid med BP, Lukoil og flere andre oljeselskaper. Produksjonen her startet i 1997. Også stor rettighetsandel i feltet Shah Deniz. Statoil var medeier i den 1770 km lange oljerørledningen fra Baku gjennom Georgia til Ceyhan ved Middelhavet i Tyrkia, åpnet 2005, samt i en parallell gassrørledning til Tyrkia. I Iran var Statoil medoperatør av et av verdens største offshore gassfelt (South Pars i Persiske bukt). Statoil overtok i 2005 det kanadiske oljeselskapet EnCana med interesser i mange dyphavsfelt i Mexicogolfen utenfor USA.
Salg og markedsføring
Statoil var en stor leverandør av naturgass til Europa og en av verdens største selgere av råolje med salgskontorer i Stavanger, USA (Stamford), London, København, Riga og Singapore. Statoil drev også detaljsalg av bensin og andre oljeprodukter ved nesten 2000 bensinstasjoner i Skandinavia, Polen, Russland og Baltikum, også automatstasjoner under merket 1-2-3, derav rundt 500 i Norge. Statoil kom inn på det svenske og danske bensinstasjonsmarkedet i henholdsvis 1985 og 1986 ved å overta Svensk og Dansk Esso. Med kjøpene fulgte petrokjemivirksomhet i Stenungsund i Sverige (senere en del av Borealis) og et oljeraffineri i Kalundborg i Danmark. Bensinstasjonene i Polen, Baltikum og Russland ble overtatt i første halvdel av 1990-årene. Tidligere hadde Statoil også bensinstasjonskjeder i Irland (1992–2006) og Tyskland (1993–97).
I Norge ble Statoil-produkter markedsført gjennom selskapene Statoil Norge og Statoil Detaljhandel. Bakgrunnen for disse var at Statoil i 1976 overtok Norsk Brændselolje, som representerte BP i Norge med en landsomfattende bensinstasjonskjede og salg av andre oljeprodukter. Norsk Brændselolje, Norske OK og Norsk Hydro dannet selskapet Norsk Olje, som brukte varemerket Norol. Norsk Olje ble overtatt av Statoil og staten i 1979, fra 1987 heleid av Statoil. Det fikk i 1991 navnet Statoil Norge med varemerket Statoil. Statoil Detaljhandel ble grunnlagt i 1999 og overtok driften av bensinstasjonskjeden (i Skandinavia eid sammen med svenske ICA til 2004), mens Statoil Norge fortsatte salg og distribusjon av fyringsoljer og parafin, drivstoffer til biler, fly, båter og stasjonære motorer, samt smøremidler og gass. Selger også elektrisitet.
Transport og foredling
Statoil var driftsansvarlig for mange rørledninger og transportsystemer til norsk fastland, Storbritannia og kontinentet (Statpipe, Europipe, Franpipe m.fl.). Fra 2003 er de fleste av disse samlet i selskapet Gassled, hvor Statoil hadde en eierandel. Statoil hadde også en stor eierandel i (79 %) og var driftsansvarlig for et oljeraffineri og et mottaksanlegg for råolje på Mongstad, samt for metanolfabrikk, gassmottak, luftgassfabrikk og LNG-fabrikk på Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. Selskapet var også driftsansvarlig for gassmottakene/prosessanleggene på Kårstø i Rogaland og Kollsnes i Hordaland, som ble eid gjennom Gassled. Også eierandeler i gassmottak i Frankrike (Dunkerque) og Belgia (Zeebrugge). I Danmark hadde Statoil et oljeraffineri i Kalundborg på Sjælland. Drev til 2003 egen rederivirksomhet (Navion).
Innen petrokjemi solgte Statoil i 2005 sin eierhalvpart i konsernet Borealis til de to andre eierne. Borealis ble dannet i 1994 ved sammenslåing av petrokjemidivisjonen til Statoil og deler av petrokjemivirksomheten til Neste, den finske stats oljeselskap.
Historikk
Statoil ble dannet for å ivareta statens forretningsmessige interesser i olje- og gassvirksomheten. Selskapets første rettighetsandel var i Statfjordfeltet, hvor produksjonen begynte i 1979, og Statoil ble raskt landets største oljeselskap. I 1981 ble Statoil første norske selskap med operatøransvar (Gullfaks-feltet), og i 1987 ble selskapet operatør for Statfjord. Ved innføringen av et system med direkte statlige eierandeler i olje- og gassfeltene (SDØE) i 1985, ble Statoils størrelse noe redusert, men selskapet fortsatte som forretningsfører for SDØE-andelene.
I 1988 måtte Arve Johnsen, selskapets første adm. direktør, gå av etter store kostnadsoverskridelser ved utbyggingen av raffineriet på Mongstad. Norsk Hydro i samarbeid med Statoil overtok i 1999 Saga Petroleum, hvor Statoil ble betalt ut ved å få overdratt enkelte feltandeler. Samme år gikk Harald Norvik av som konsernsjef etter store kostnadsoverskridelser ved utbyggingen av Åsgardfeltet. Da det statlige oljeselskapet Petoro ble opprettet i 2001 for å forestå forvaltningen av SDØE, overtok Statoil en del feltandeler selv og fortsatte ellers sin rolle angående de resterende andeler. Samme år ble Statoil delprivatisert og børsnotert i Oslo og New York. I 2003 gikk Olav Fjell av som konsernsjef etter korrupsjonsanklager mot selskapet i forbindelse med Statoils forsøk på å få tildelt konsesjoner i Iran. Han ble året etter etterfulgt av Helge Lund.
Statoil og Hydro
Før fusjonen med Hydro var Statoil et selskap som drev undersøkelser etter, utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleumsprodukter og hadde virksomhet i 33 land. Selskapet stod for ca. 60 % av produksjonen på norsk kontinentalsokkel, som utgjorde den største delen av Statoils virksomhet, men utenlandsaktiviteten økte betraktelig fra siste halvdel av 1990-årene. Statoil var Norges største konsern. Det hadde en omsetning på nesten 400 mrd. kr og rundt 25 000 ansatte, hvorav ca. halvparten i Norge (2005). Konsernsjef var Helge Lund, styreleder til 2007 Jannik Lindbæk. Staten eide per 2005 ca. 71 %.
I desember 2006 anbefalte styrene i Statoil og Norsk Hydro sine aksjonærer en fusjon mellom Statoil og olje- og gassvirksomheten til Norsk Hydro. Anbefalingen ble sterkt støttet av regjeringen Stoltenberg, som også representerte selskapenes største eier, staten. Statoils aksjonærer fikk ca. to tredeler og Hydros aksjonærer én tredel av det nye selskapet, som fra oktober 2007 ble det nye selskapet StatoilHydro. Norsk Hydro forstatte som et stort aluminiumsselskap med aktivitet også innen vannkraft og alternativ energi (hydrogen, solenergim.m.).
Konsernsjefer
| 1972–88 | Arve Johnsen |
| 1988–99 | Harald Norvik |
| 1999–2003 | Olav Fjell |
| 2003–04 | Inge Ketil Hansen |
| 2004– | Helge Lund |
Styreledere
| 1972–74 | Jens Christian Hauge |
| 1974–84 | Finn Lied |
| 1984–87 | Inge J. T. Johansen |
| 1987–92 | Jan Erik Langangen |
| 1992–96 | Helge Kvamme |
| 1996–99 | Kjell Olav Kran |
| 1999–2002 | Ole Lund |
| 2002–03 | Leif Terje Løddesøl |
| 2003 | Kaci Kullmann Five (konst.) |
| 2003– | Jannik Lindbæk |