Herman Ludwig Blankenburg, (endret sitt navn fra Herman Louis til Herman Ludwig i år 1900.)
Tysklands marsjkonge og den komponist i verden som skal ha skrevet flest marsjer, ca 1350.
Militærmusiker/sivil musiker og ektemann
Som eneste sønn til en gårdbruker og sauebonde var det tanken at han skulle følge i farens fotspor, men Ludwig bønnfalte faren om å få lære musikk, han var bare ti år da han dirigerte skoleorkesteret. Og han var blitt flink på fløyte (tysk:pfeife eller trommelflöte), forøvrig hans favorittinstrument. I tillegg spilte han fagott, tuba og fiolin.
Faren ga etter, og sendte ham til kapellmester Kranich i byen Frose som fant ut at gutten ikke hadde noe talent. Faren sendte ham da til Musikdirektor Gotthold Peters i Holzminden (der det ble slått fast at han hadde talent). I 1895 tok han fatt på videre utdannelse i det militære. Etter to år som militærmusiker på tuba i "Trompeterkorps des Feldartilleri-Regimentes nr. 6" i Breslau, ble han dimmitert og var tilbake i det sivile liv, nå som fagottist i Wupperthal Symfoniorkester. Han flytter til Kaiserslautern og giftet seg i 1898 etter å ha blitt far tidligere på året. Han reiste imidlertid fra dem samt en datter nr 2 i 1901 og var i flere år fagottist i diverse orkester, men først ble han ansatt som bassist i Byorkesteret i Duisburg år 1900. Fra 1903-06 spilte han i Dortmund Filharmoniske og dirigerte orkesteret i byens teater. Fra 1906 til -11 var han ansatt som dirigent for byorkesteret i Køln og ble da gjenforenet med sin kone og datter nr 2. De fikk også en sønn i 1914 som døde bare 12 år gammel.
Da ble Blankenburg innkallt til militæret igjen og nok en gang er han tubaist, nå i et brassband "Field Artillery Regiment nr 43" i Wesel. I 1915 ble han dimitert av medisinske grunner. Han - i likhet med Carl Teike - gikk da fra det militære til politiet for en periode.
1917 ble han arrestert for å ha forlatt familien sin. I 1918 giftet han seg på nytt og ble igjen arrestert, nå for bigami. Mens han satt i fengsel, fikk de en sønn (1921) som døde i russisk fangenskap under krigen. Livet gikk videre, familien flytter stadig. I byen Hagen bor de 1906 og han etablerer et eget forlag, H. L. Blankenburg's Verlag, Hagen og ga ut Prinz-Eitel-Friedrich-Marsch som første utgave. I mellomkrigstiden var det vanskelig med jobb for musikere, så han tjente til livets opphold som murersvenn. Etter annen verdenskrig flyttet Blankenburg til Wesel og satset igjen på musikken og som komponist. Hans siste forlag var solgt eller avviklet etter bare et år (1926) og en liten musikkhandel likeså. Han skal ha gjort gjesteopptreden som dirigent i Sveits (1932) samt Sverige, Holland og USA, sier enkelte kilder (men det siste virker usikkert).
Han bodde i Wesel de siste 35 år av sitt liv der han tok seg av sin familie nr. to og komponerte marsjer.
Komponist, marsjer, marsjer,marsjer
Mens han var fortsatt i tyveårene var han allerede en respektert musiker og dirigent, men det var som komponist han slo igjennom i 1906 med marsjen, Gladiatorenes Avskjed (Abscheid der Gladiatoren) Opprinnelig tittel Tysklands Fyrster (Deutschlands Fürsten, komponert da han var 18 år). Med denne vant han en konkurranse i London (Hawkes & Son) blandt 500 bidrag og marsjen hans ble straks favoritten til britiske militærkorps. Den er i dag nesten synonym med sirkusmusikk på sitt beste. Som musikalsk forbilde hadde Blankenburg Paul Lincke (1866 - 1946).
Hvor mange marsjer komponerte han egentlig?
Det er fortsatt dissens om dette. Han må ha skrevet en marsj pr uke (enten for korps, orkester eller piano) i tyve år for å ha nådd det antallet som det fortelles om! Noe skal underbygge tallet: Marsj nr 1000 skal være "Tusenkunstneren" (Der Tausendkünstler) tillegnet komponisten Paul Lincke i 1928. Tyve år senere komponerer han fortsatt.
Nr 1001 skal være "For gammelt vennskaps skyld " (In Alter Freundschaft).
Blankenburg selv var ikke flink med opusnummer eller marsjantall: Det er flere hull i hans opusliste: det finnes ingen marsjer med nr mellom 291 og 440, eller mellom 451 og 513. Avisene raporterte hans uttalelser til 73årsdagen at han hadde skrevet over 1000 marsjer, tallet var nøyaktig 1.222, - sier han - hvorav 450 spilles jevnlig. Til 75årsdagen var tallet absolutt sikkert 1280. Blankenburg sa også selv, mot slutten av sitt liv at tallet var 1328. Imidlertid er høyeste opusnummer som er funnet, 1072 (Die True Siege fra 1936.) Han skal ha etterlatt seg uferdige manuskripter også. Hans gode venn Paul Lincke ferdiggjorde flere marsjer og ga dem ut på sitt forlag, Apollo i Berlin.
Noe som vanskeligjør fastsettelsen av antallet, er at han brukte 30 forlag for sine utgivelser (bl.a. 100 marsjer kom ut på Oertel i Hannover) inkl hans eget forlag, senere døpt om og solgt som Westfalia. (Han startet et nytt i 1925: Medio og gikk inn i sønnens forlag i 1938). De fleste forlagshus ble bombet under krigen (bl.a. Oertel i Hannover og hans sønns forlag, Heika-Verlag), også hans eget bosted i Wesel, hans agents kontor, copyright-kontoret i Berlin ble bombet og minst 1000 marsjer må da ha forsvunnet (?). Det som er tilnærmet sikkert er at det idag finnes 126 som er innspilt av musikkorps og enda 160 som finnes på noter for (salong)orkester eller piano. Spesialister sier også at de 126 er del av ca 140 som i alt finnes utgitt for korps, slik at det mangler ca. 1000 som ingen vet noe om.
Det ble i 1978 stiftet et "Internationale Blankenburg Vereinigung" i Tyskland som arbeider for fremme av hans musikk, ikke minst med å forsøke å få klarhet i størrelsen på hans verk.
Selv om mange av Blankenburgs marsjer er blandt de beste i verden, er ingen av dem offisielt godkjent av militære myndigheter for inkludering i Deutsche Armeemärsche. Dette er merkelig, for ikke bare har mange marsjer militære titler, de er også noen av de mest "tysk-militær-parade-marsj"-aktige som finnes og er skrevet i en periode med to verdenskriger.
Internasjonalt gjennombrudd 1906 med Abschied der Gladiatoren (1904) som vant den omtalte konkurransen. Andre ofte spilte marsjer er Adlerflug (Flying Eagle), Fliegerhelden, Klar zum Gefecht (Action Front), Mein Regiment (Blankenburgs yndlingsmarsj), Prinz Eitel Friedrich og Treue Waffengefährten. Blankenburgs marsjer er preget av fengende melodier, effektfulle motmelodier og raffinerte treblåserfigurasjoner og er ikke lette å spille. Euphoniumstemmen, gjerne i høyt leie, tar seg meget effektivt av motmelodiene, klarinetter og fløyter spinner sine triller over det hele mens trompetstemmene krever en skarp tunge for de mange signalene som krydrer tonebildet. Tyskt og effektivt og selv om ikke de 1000 savnede finnes, er hans kjente produksjon nok til å kalle ham med rette: Tysklands marsjkonge.
Anbefalt litteratur:
Rehrig, William H.: The Heritage Encyclopedia of Band Music, 1991.
Shustereit, Manfred: Herman Ludwig Blankenburg und seine Zeit, i "Mit Klingendem Spiel" tidsskrift for Tysk forbund for militærmusikk. nr 3 1996.
Smith, Norman E.: March Music Notes, 2000.