Camilla Collett

Versj. 26

Denne versjonen ble publisert av Kjell-Olav Hovde 3. september 2012. Artikkelen endret 487 tegn fra forrige versjon.

Camilla Collett, født Wergeland, norsk forfatter og kvinnesakspionér. Collett var 1800-tallets mest betydningsfulle kvinnelige norske forfatter.

Mest kjent er hun for romanen Amtmandens Døttre, utgitt 1854-55, som tematiserer kjærlighetsekteskap og fornuftsekteskap. Det er den første norske tendensromanen og den har blitt stående som et sentralt verk i norsk realisme. Collett utga flere essaysamlinger. Brevene og dagbøkene hennes er utgitt i bokform.

Collett kjempet offentlig for kvinners frigjøring flere tiår før det fantes noen organisert kvinnesaksbevelgelse i Norge. Hun kjempet ikke for politiske reformer, men for respekt og likeverd, og hun ble en viktig inspirasjonskilde for kvinnebevegelsen i Norge.

Biografi

Jacobine Camilla Wergeland ble født i Kristiansand 23. januar 1813, men vokste opp på Eidsvoll. Hennes foreldre var Alette Dorothea Thaulow, gift Wergeland (1780-1843), og sogneprest Nicolai Wergeland (1780-1848), som hadde fem barn. Henrik Wergeland (1808-1845) var den eldste. Camilla var nest yngst.

I 1841 giftet hun seg med Peter Jonas Collett (1813-1851) og tok etternavnet hans. Ekteparet Collett var bosatt i Christiania, der han hadde en stilling som lektor i lovkyndighet (juridisk studium) ved Kongelig Fredriks Universitet. Nå heter det Universitetet i Oslo. De fikk fire sønner, deriblant Robert Collett (1842-1913) og Alf Collett (1844-1919). Som enke var Camilla Collett mye på reise, i 1870 bosatte hun seg i København. Camilla Collett døde i Christiania 6. mars 1895.

Skolegang

Camilla Collett hadde tre års skolegang. På hennes tid var skole hovedsakelig forbeholdt embetsmannsstandens sønner. Men Collett fulgte den undervisning som hennes brødre fikk, da de hadde huslærer hjemme på prestegården på Eidsvoll. Og i skoleåret 1826 - 1827 gikk hun på Jomfru Pharos pikeskole i Christiania, og i to år, fra 1827 til 1829, var hun elev hos Herrnhuterne på Brødremenighetens skole i Christiansfeld i Sønderjylland.

Reiser

I motsetning til de fleste kvinner innen embetsstanden var Collett svært bereist. I 1834 besøkte hun og faren Paris i flere måneder og ble kjent med både kunstnere og revolusjonshelter. I 1836 - 1837 bodde Collett i Hamburg. Der ble hun kjent med den revolusjonære litterære bevegelsen som kalte seg Det unge Tyskland, Das Junge Deutschland. Etter at hun hadde forlovet seg med Jonas Collett i 1839 tilbrakte hun et års tid i København, mens han var på dannelsesreise i Europa. Som enke tilbrakte Collett mye tid i København, som hun besøkte i 1852 - 1853, og var bosatt i fra 1870, mens hun stadig var på reisefot og mottok inntrykk fra Paris, München og Roma.

Forfatterskap

I løpet av 1830-årene skrev hun selvransakende og selvreflekterende brev, dagbøker og erindringer. Disse er bevart, og utgitt i fem bind av Leiv Amundsen i perioden 1926 - 1934. Første bind inkluderer dagbok og erindringsnotater, samt korrespondanser med forfatter og filosof Johan Sebastian Welhaven (1807 - 1834) og embetsmannsdatteren Emilie Diriks (1810 - 1843). Korrespondansen med Diriks opptar en stor del av det andre bindet, og forekommer også i det tredje bindet. Korrespondansen med Jonas Collett er samlet i det tredje og fjerde bindet, mens det femte er viet hans dagbok.

I løpet av 1840-årene samarbeidet Jonas og Camilla Collett om å skrive essay til avisen Den Constitutionelle. I essayet "Strikketøisbetragtninger" (1842), som hun antagelig skrev alene, og som ble publisert anonymt, inneholder en tydelig kritikk av de utdannede unge menn som ikke tok ansvar for Fellesforpliktelsens lov. Med dette siktet hun til en gjensidig utveksling av kunnskap og dannelse mellom kvinner og menn.

Romanen Amtmandens Døttre kom ut anonymt, i to bind, i 1854 - 1855. Denne romanen skriver seg inn i samtidens diskusjoner om kjærlighetsekteskap og fornuftsekteskap. I romanen undersøkte Collett kvinneidealet og forskjellene på kvinnelig og mannlig kjærlighetsevne, samt de ulike vilkår som preger vilkårene for kvinners og menns kjærlighet. Romanen er preget av romantikk så vel som realisme, og kan også karakteriseres som poetisk realisme (Norge – 1850–75. Mellom romantikk og realisme).

I Fortællinger (1860) fortsetter Collett å utforske kjærlighets- og kvinneidealtematikken, denne gang gjennom novellegenren, mens hun i selvbiografien I de lange Nætter (1862) vender søkelyset mot sine egne erfaringer: Hva betyr hennes egen bakgrunn og hennes egne kjærlighetserfaringer for forfatterskapet, og hva betyr det for en kvinne å være forfatter? Begge disse bøkene ble utgitt anonymt, bare signert 'Forfatteren til Amtmandens Døttre'.

Fra og med 1868 utgav Collett utelukkende essays. Essaygenren forutsetter en jeg-forteller som benytter sine egne erfaringer til å argumentere for en spesiell sak. Collett benyttet forfatterskapet til å komplettere den offentlige debatten med kvinnelige erfaringer, fremført av hennes egen kvinnestemme, i en kamp for å gi kvinner adgang til å ta sin rettmessige plass i offentligheten.

Sidste Blade kom i tre bind, i henholdsvis 1868, 1872 og 1873. Det siste bindet er signert med hennes eget navn. Det er et klart brudd med samtidens konvensjoner for kvinnelige forfattere. De skulle ikke publisere det de skrev, og gjorde de det likevel, skulle de ikke stå frem med eget navn, og uansett burde det de publiserte innledes med et forord av en vel ansett mannlig forfatter som gikk god for innholdet. Collett bryter med begge disse tradisjonene som en del av sin kamp for å gi kvinners stemmer adgang til offentligheten.

Fra de stummes leir (1877) inkluderer det lange essayet "Kvinden i litteraturen", der Collett for første gang benytter termen feminisme og utvikler en alternativ litteraturkritikk og en alternativ litteraturhistorie som svar på Georg Brandes Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur (1872 - 1875). Colletts to siste bøker; Mod Strømmen (1879) og Mod Stømmen II (1885) samler opp hele hennes samfunnskritikk.

Kvinnesak

Colletts kvinnesakstenkning er inspirert av skoleoppholdet hos Herrnhuterne i hennes ungdom, og av den samtidige kvinnesaksdebatten i Europa, spesielt Frankrike og Danmark.

Hennes feministiske hovedpoeng er at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom bevisstgjøring og aktiv selvrefleksjon.

Bak Colletts lange pionerinnsats for å styrke kvinners dannelse og øke deres verdighet og respekt ligger en religiøs tro på at Kristus har skapt menn og kvinner som åndelige partnere. Collett mente at kirkefedrene begikk en forbrytelse mot menneskeheten da kvinnene ble frarøvet menneskeverdet. Denne forbrytelsen skylder alle, menn og kvinner, å rette opp. Colletts feminisme var en kamp for å gi kvinner følelsen av menneskeverd tilbake og mannen en likestilt partner å utvikle seg sammen med.

Da Norsk kvinnesaksforening ble stiftet i 1884 ble Collett hedret med æresmedlemsskap.

Camilla Colletts utgivelser

Amtmandens Døttre I (1854)
Amtmandens Døttre II (1855)
Fortællinger (1860)
I de lange Nætter (1862)
"Et undersøisk Parlament" (1863)
Sidste Blade (1868)
Sidste Blade 2-3 R��kke (1872)
Sidste Blade 4-5 Række (1873)
Fra de stummes leir (1877)
Mod Strømmen (1879)
Mod Stømmen II (1885)
Samlede verker. Mindeudgave, 3 bind (1912 - 1913)
Dagbøker og breve, 5 bind. Utgitt av Leiv Amundsen (1926 - 1934)

Utgivelser om Camilla Collett og forfatterskapet

Hareide, Jorunn (red.) 1998: Skrift, kropp og selv. Nytt lys på Camilla Collett. Oslo: Emilia
Selboe, Tone 2009: "Camilla Collett (1813-1895)", i Den norske litterære kanon 1700-1900. Aschehoug & Co
Steen, Ellisiv 1985: Camilla Collett om seg selv. Stabekk: Den norske bokklubben
Steinfeld, Torill 1996: Den unge Camilla Collett. Et kvinnehjertes historie. Oslo: Gyldendal
Ørjasæter, Kristin 2003: Camilla. Norges første feminist. Oslo: J.W. Cappelens forlag