Kina, republikk i Aust-Asia. Kina grensar til Nord-Korea i nordaust, Russland og Mongolia i nord, til Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan, Pakistan, India, Nepal og Bhutan i nordvest og vest, og Myanmar, Laos og Vietnam i sørvest.
Kina er verdas folkerikaste land, og verdas tredje største i totalt flateinnhald etter Russland og Canada. Kina er Asias største land, og dominerer den austlege delen av det asiatiske kontinentet.
Namnet Kina, brukt i fleire nord-europeiske språk, kjem fra Qin-dynastiet (221–206 f.Kr). Det offisielle kinesiske namnet er Zhonghua Renmin Gongheguo, 'Folkerepublikken Kina', og er avleia av Zhongguo, som tyder 'Midtens rike'.
Nasjonalsangen er Yìyongjun Jìnxingqu (Marsjen til dei frivillige).
Geografi og miljø
Kina har ei lang kystlinje, i aust mot Gulehavet (Huáng Hǎi), i søraust mot Aust-Kinahavet (Dōng Hǎi) og i sør mot Sør-Kinahavet (Nán Hǎi).
I aust, langs kysten til Gulehavet og Aust-Kinahavet, er det store og tett befolka alluviale sletter, medan grassletter dominerer i grensa mot den mongolske høgsletta i nord. Sør-Kina er prega av åsar og små fjellparti, medan dei sentrale austlege deler er delta for Kinas to store elvar – Huang He (Den gule elven) og Chang Jiang. I sørvest er det store fjellparti, så som Himalaya, og i nord-vest tørre høgsletter og ørkenparti, så som Taklamakan og Gobi.
Kinas klima er prega av tørre årstider og våte monsunar, som fører til store skilnader i temperatur mellom vinter og sommar. Om vinteren kjem det kalde og tørre nordlege vindar frå høgtliggande område; om sommeren kjem det varme og fuktige vindar frå lågareliggande sørlege kystområde.
Les meir om Kinas beliggenhet, Naturgeografi i Kina, Naturgeografi Øst-Kina, Naturgeografi i Sørvest-Kina, Naturgeografi i Nordvest-Kina, Planteliv i Kina og Dyreliv i Kina.
Folk og samfunn
Folketalet er på over 1,3 milliardar. Hankinesar er namnet på den største folkegruppa, som utgjer mellom 90-95 % av folketalet i Kina, og samstundes er verdas største folkegruppe. Kina har i tillegg meir enn 50 små og store kulturelle og etniske minoritetar; hovudsakleg busett i sørvest og nordvest.
Auken i folketalet er pr. 2013 om lag ein halv prosent i året, der meir enn 50 % bur i byar. Forventa levealder ved fødsel er om lag 75 (2011) for både menn og kvinner; i større byar opp mot 80. Pensjonsalder varierer noko, men er mellom 50-55 for kvinner og 60 for menn.
Kina har ei urban arbeidsløyse på om lag fire prosent, som i praksis tyder at dei fleste i alderen tjue til femti er i jobb.
Kinas analfabetisme er på nivå med Europa (det vil seia mindre enn ti prosent).
Alle hankinesarar, og fleire minoritetsgrupper, nyttar variantar av det kinesiske språket. Nord-kinesisk dannar basis for putonghua, som er varianten nytta i media og undervisning. Putonghua blir nytta i tale mellom brukarar av regionale variantar som ikkje er innbyrdes forståelege. Dei største regionale variantane (i tillegg til nord-kinesisk) er Wu, Yue, Minbei, Minnan, Gan og Xiang. Andre større ikkje-kinesiske språk brukt i Kina er tibetansk, uigurisk og mongolsk.
Dei tradisjonelle kinesiske religionane er taoisme (daoisme), konfusianisme og buddhisme; dei to første har sitt opphav i Kina, medan buddhismen kom frå India. Andre religionar er islam og kristendom. Kinesiske religionar er menneske-sentrerte, i motsetnad til Abrahamittiske religionar, som er gud-sentrerte. Verdisystemet omhandlar livet som menneske og i samfunn med andre menneske. Kinesarar er gjerne ikkje-ekskluderande i praktisering av religion, dvs. ein kombinerer element både frå taoisme, konfusianisme og buddhisme; i praktisk daglegliv er ein gjerne ikkje-religiøs.
Les mer om Kinas befolkning, Språk i Kina, Religion i Kina, Familie- og likestillingsspørsmål i Kina.
Stat og politikk
Kina er ein einingsstat som har 22 provinsar (23 viss Taiwan blir rekna med), 5 autonome område, 5 bykommunar direkte underlagt staten, 2 spesielle administrative regionar; Hong Kong og Macao.
Kina har vore republikk sidan 1911, då det siste keiserdynastiet blei avsett, og folkerepublikk sidan 1949 etter at Kinas Kommunistiske Parti (KKP) tok makta etter ein borgarkrig.
Statsapparatet er basert på to maktstrukturar som ein finn i alle nivå i den administrative inndelinga: Kinas kommunistiske parti (KKP) og folkekongressane med regjerings- og administrasjonsapparatet.
Sidan 1949 har KKP vore einerådende, og all motstand mot partiets maktmonopol har vore forbode. KKPs leiarskap er også nedfelt i den kinesiske grunnlova. Nokre mindre parti har vore tilletne så lenge dei støttar KKP og ikke utfordrar makta. KKP er verdas største politiske parti, med meir enn 80 millionar medlemmer (ca. 6 % av folketalet); det store fleirtalet av det leiande skiktet innan regional og sentral styring, næringsliv og kulturliv er medlemer. Partiet har eit stort politisk spenn innad, og det har vore vanleg med intern strid og maktkampar mellom venstre- og høgresida i partiet, mellom konservative kommunistar og liberalarar. Hu Jintao har vore Kinas president og statsoverhovud sidan 2003; Xi Jinping overtek i mars 2013.
Kina har verdas største hær (målt i antall soldatar), med ca. 2,3 millioner soldater i dei ståande styrkar tilsaman i alle våpengreiner. Landet har tradisjonelt vore prega av ei tilbakehalden og til tider isolasjonistisk holdning til omverda. Dette blei til ein viss grad endra under Mao, då landet gav støtte til revolusjonære rørsler i fleire naboland.
Kina har vore fast medlem av FNs tryggingsråd sidan 1971, då det tok over plassen frå Republikken Kina/Taiwan. Kina har vore medlem av Verdshandelsorganisasjonen sidan 2001, og Kinas økonomi har følgeleg blitt sterkt intergrert i verdsøkonomien.
Les meir om Kinas politiske system, Kinas internasjonale forbindelser og Kinas forsvar. Se oversikt over Statsoverhoder i Kina.
Historie
Den kinesiske sivilisasjonens historie går 3500 – 4000 år tilbake i tid, med dei eldste skriftlege kjelder frå omlag 1500 f.Kr. Denne tida blir rekna som begynnelsen på dei kinesiske historiske dynastia, og sidan den tid har historia vore prega av samling og ekspansjon, fulgt av opprør og oppløysning i mindre statar. Likevel har Kina bestått av relativt stabile dynasti i hovuddelen av si historie.
I det 19. og 20. hundreåret opplevde Kina både intern uro og økonomisk, politisk og militært press frå andre land. Det siste keisar-dynastiet blei avsett ved ein revolusjon i 1911. Dette førte ikkje til umiddelbar stabilitet, og landet blei igjen splitta mellom ymse krigsherrar og politiske ideologiar i dei følgande tiåra. I perioden 1931 til 1937 blei Kina invadert av Japan fleire gonger.
Etter Japans kapitulasjon i 1945 braut det ut borgarkrig i Kina. Kommunistpartiet, under leiing av Mao Zedong, gjekk sigrande ut av denne med den sosialistiske revolusjonen i 1949. Sidan den tid har Kinas kommunistiske parti styrt landet. I 1978 kom Deng Xiaoping til makta og starta moderniseringa av landet. Frå same året blei også eittbarnspolitikken innført.
Reformpolitikken dei siste tre årtia har ført til store endringar i landets økonomi, og fattigdomsraten har sidan 1980 gått ned med meir enn 85 % (fattigdom definert som det å leva på ca. 8 kroner per dag).
Denne nedgangen har imidlertid ført til større ulikskap, både mellom by og land, kyst og innland, og i tilgang til helse, pensjon og utdanning. Nedgangen har også ført til stor migrasjon og urbanisering.
Les meir om Kinas historie. Se kronologisk oversikt over Kinas historie og periodisk ooversikt over Kinas historie.
Økonomi og næringsliv
Kina er i dag verdas nest største nasjonale økonomi; den tredje største viss ein reknar med EU. Omtrent 10% av bruttonasjonalproduktet kjem frå jordbruk, 47 % fra industri og 43 % fra tenester.
Kina er verdas største produsent av stål, kôl, sement, bomull, korn, kjøt og fisk. Landet dominerer også verdsmarknaden for ei rekke industriprodukt, som til dømes innan ei rekke elektronikkvarer, kamera, sko og tøy. Kina er verdas største bilprodusent.
Frå slutten av 1970-talet starta ei utvikling av økonomien med «Dei fire moderniseringane» - moderniseringa av industri, landbruk, forsvar og vitskap/teknologi. Dette innebar også ei liberalisering av økonomien ved å ta i bruk marknadsøkonomi saman med den kommunistiske ideologien. Statens planøkonomi og direkte kontroll over produksjonsapparatet innan dei ulike områda er redusert, men ikkje fjerna. Det blei etablert spesielle økonomiske soner der utanlandske investeringer hadde friare vilkår. Desse sonene blei etter kvart fleire, og Kina brukte røynslene frå desse til vidare utvikling av økonomien.
Fram til i dag har dette ført til stor økonomisk framgang med auka levestandard for majoriteten av folket. Økonomiske skilnader har imidlertid også blitt større, både mellom individ og mellom regionar i Kina.
Sidan 1999 har kinesiske styremakter fremja investeringar i utlandet som ein del av internasjonaliseringa av kinesisk næringsliv. Med dette håper styremaktene også på sikt å få betre kvalitet, meir mangfald og bedre renommé for kinesiske produkt generelt. I tillegg til investeringer og oppkjøp av industri har leiande kinesiske bankar også auka utlåna til utlandet, noko som er med på å forsterka Kinas rolle i den globale økonomien generelt, og i einskilde låntakarland spesielt.
Les meir om Økonomi og næringsliv i Kina, Skogbruk i Kina, Fiske i Kina, Kinas utenrikshandel, Samferdsel i Kina og Mynt, mål og vekt og tidsregning i Kina.
Kunnskap og kultur
Kinesisk kunst har vore dominerande innan austasiatisk kunst. Malekunst, kalligrafi, arkitektur, skulpturkunst og dekorative kunstformer i blant anna keramikk, bronse, jade og silke har vore produserte i Kina opp gjennom tidene.
Kina har i dag fleire internasjonalt anerkjente forfattarar som Gao Xingjian, Ma Jian og Mo Yan; somme har hatt problem med kinesisk sensur og lever nå i eksil. Kinesiske Ai Weiwei er ansett som ein av verdas leiende samtidskunstnarar.
Kina har ein rik tradisjon innan folkemusikk spelt på tradisjonelle instrument. I dei seinere åra har også vestleg pop og rock fått meir fotfeste. Eit eksempel er Cui Jian, rekna som kanskje den viktigaste eksponenten for kinesisk rock sidan 1980-tallet. Kina har verdas raskest veksande filmindustri, og er i dag verdas tredje største filmprodusent.
Utdanning har tradisjonelt vore sett som ein viktig metode for sosial mobilitet, men utdanningsnivået har vore lågt grunna fattigdom. KKP har sett i gang satt utdanningsprogram som sidan 1949 har redusert prosenten av analfabetar betrakteleg. Grunnskule og vidaregåande skule er gratis, medan det er skulepengar for utdanning på høgare nivå, med opptak basert på skriftlege prøver.
Kinesisk massemedia er i større eller mindre grad kontrollert av KKP. Alle aviser og TV er underlagt sensur, og i tillegg er det vanleg med sjølvsensur for å unngå problem med styremaktene. Bruk av internett har vakse hurtig, og Kina har i dag verdas største nettsamfunn med meir enn ein halv milliard brukarar. Sensuren er streng og opposisjon mot KKP og pornografi blir ikkje akseptert. Trass dette, og innanfor gjevne rammer, utgjer blogging, publisering og spreiing av informasjon på internett via datamaskin og mobiltelefon ein betydeleg faktor for påverknad og endring av det kinesiske samfunnet.
Les meir om Skole og utdanning i Kina, Massemedia i Kina, Kinas litteratur, Kunst i Kina, Kunsthåndverk i Kina, Hagekunst i Kina, Arkitektur i Kina, Musikk i Kina, Teater i Kina, Dans i Kina, Film i Kina og Kokekunst i Kina.
Kina og Noreg
Noregs forhold til Kina var før 1949 prega av misjonsverksemd. Misjonærane måtte forlata landet i dei første åra etter revolusjonen i 1949. Noreg var eit av dei fyrste landa som anerkjente Folkerepublikken Kina, og forholdet mellom dei to landa har stort sett vært uproblematisk.
Etter tildelinga av Nobels fredspris til Liu Xiaobo har forholdet kjølna betrakteleg. Kinesiske styremakter ser på tildelinga som norske styremakters innblanding i interne forhold, og kulturell utveksling og politisk dialog har vore på eit minimum etter tildelinga.