Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

religion i Norge

Versj. 13
Denne versjonen ble publisert av Erik Dyrhaug 2. oktober 2013. Artikkelen endret 0 tegn fra forrige versjon.

Om lag 77 % av befolkningen tilhører Den norske kirke i følge SSBs tall fra 2012. Tallet er ikke eksakt, men basert på antall medlemmer i andre trossamfunn og antall utmeldte. Om lag 8,7 % av befolkningen er medlemmer av andre trossamfunn. 5,6% er ikke medlem av noe trossamfunn.

Karakteristisk for norsk statskirkereligiøsitet i de siste tiårene er at den nominelle oppslutningen om statskirken er stor, mens deltakelsen i kirkelige aktiviteter er lav. Fra 1990-årene er det fortsatt godt over 80 % av fødte barn som blir døpt innen statskirken, mens bare vel 10 % går til gudstjeneste eller annet kristelig møte én gang i måneden eller oftere. Religionssosiologene taler i denne sammenhengen ofte om privatreligiøsitet som et viktig trekk ved norsk religionsutøvelse; religion forblir viktig i den enkeltes liv, men dette gir seg ikke i særlig grad utslag i religiøs deltakelse.

Andre kristne trossamfunn

Den katolske kirken er i en kirke i vekst. I Norge er det registrert vel 46 000 katolikker fordelt på tre kirkedistrikter: Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift. Det reelle antall katolikker i landet er sannsynligvis en god del høyere. Tallet på metodister i Norge er ca. 12 500, og veksten i dette trossamfunnet har stagnert de siste årene. Den største av de kristne frikirkene er Pinsemenighetene. De har en løsere nasjonal organisasjon enn de andre frikirkene, men opererer med et offisielt medlemstall på ca. 46 000. Av andre store frikirker kan nevnes Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge (litt over 21 000 registrerte medlemmer) og Det norske Baptistsamfunn (ca. 10 800 registrerte medlemmer).

Ikke-kristne tros- og livssynssamfunn

I 1970- og 1980-årene var hovedutfordreren til statskirken den såkalte livssynshumanismen, organisert i Human-Etisk Forbund. Human-Etisk Forbund har særlig markert seg gjennom alternative ritualer til de kristne som borgerlig konfirmasjon, og ved å kjempe for en alternativ livssynsundervisning i skolen. Forbundet har per 2004 ca. 70 000 medlemmer.

Også de andre verdensreligionene er i løpet av de siste tiårene blitt stadig mer synlige i norsk offentlighet. Det gjelder først og fremst islam, men også buddhisme, hinduisme og jødedom. Det er registrert ca. 78 000 muslimer i Norge (2004). Vel 400 av disse er personer med norsk avstamning som har konvertert til islam. Den største andelen av muslimene kom til Norge i løpet av 1970- og 1980-årene. Sunni-islam er den dominerende retningen blant norske muslimer, men det finnes også mindre sjia-muslimske grupper. De fleste menighetene ligger i Oslo-området. Islamsk Råd er en paraplyorganisasjon for norske islamske trossamfunn og organisasjoner og har (2005) 25 medlemsorganisasjoner over hele landet.

Det finnes anslagsvis 13 000 buddhister i Norge (2004). Den største gruppen er vietnamesere, og de har sitt hovedtempel i Lørenskog. Bortimot 400 av buddhistene har norsk bakgrunn. Buddhistforbundet er buddhistenes samlende organ og representerer buddhistene overfor norske myndigheter. Antallet registrerte hinduer ligger på ca. 3000, og det finnes to hinduiske templer i Norge. Den overveiende delen av buddhistene og hinduene er kommet til Norge etter den annen verdenskrig.

Diskusjonen om jødenes adgang til riket spilte en viktig rolle i norsk offentlighet i 1840-årene, og Grunnlovens forbud mot jøder ble opphevet etter tredje gangs behandling i Stortinget i 1851. Det Mosaiske Trossamfund ble grunnlagt i Oslo 1892. Ved begynnelsen av den annen verdenskrig var antallet jøder i Norge ca. 1800, i 2004 ligger tallet på ca. 1000 fordelt på to menigheter, én i Oslo og én i Trondheim. De fleste av jødene som nå bor i Norge, er født her i landet.

Sekularisme i Norge

Norge er per 2013 et av et stadig synkende antall stater i verden som holder seg med en etablert eller offisiell religion eller altså en statskirkeordning. Statskirkeordningen er nedfelt i teksten til Grunnloven av 1814, hvor det i § 2 het at den evangelisk-lutherske religion var «statens offentlige religion». Grunnlovens § 4 krever at Kongen bekjenner seg til «den evangelisk-lutherske religion». Opprinnelig het det også at Kongen var forpliktet til å «håndheve» og «beskytte» denne.1 Selv om en erklæring om religionsfrihet ikke ble grunnlovsfestet, innebar det imidlertid ikke at grunnlovsmennene i Eidsvolds-forsamlingen mente at alle måtte dele ‘statens tro’. Unntaket var katolske munkeordener, jøder og jesuitter, som ble forbudt adgang til riket.

Grunnloven av 1814 etablerer det som er blitt karakterisert som en konfesjonell stat i Norge.2 Den sterke forrang som under et slikt system gis en bestemt tro- eller livssyn innebærer at det er tvilsomt om dette kan karakteriseres som en sekulær stat i noen genuin forstand. Frem til Dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det ikke tillatt å etablere trossamfunn utenfor den evangelisk-lutherske kirke i Norge. Det er imidlertid verdt å merke seg at begrepet statskirke i en norsk kontekst er av langt nyere dato: Først i 1919 ble dette begrepet tatt inn i Grunnloven i § 27 (2) om kirkelig statsråd.3 I henhold til denne bestemmelsen kunne bare medlemmer av statsråd som «bekjente seg til statens offentlige religion» delta i behandlingen av saker som angikk «statskirken». Grunnlovens § 12 (2), vedtatt på samme tidspunkt, krevde også at minst halvparten av regjeringens medlemmer bekjente seg til «statens offentlige religion». Statskirkemodellen skiller seg fra den konfesjonelle statsmodell «ved at den på et prinsipielt plan legger vinn på sikring av alle individers og grupperingers religions- og livssynsfrihet».4 Norge er ifølge forskere «et land som i all hovedsak respekterer individenes tros- eller livssynsfrihet».5

Med opprettelsen av en tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke som ble vedtatt av Stortinget første gang i 1969 ble det tatt et viktig skritt i retning av statlig formell og økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn i Norge. Denne forskriften gir alle registrerte tros- og livssynsamfunn med mer enn 500 registrerte medlemmer og et medlemsregister rett til statlig økonomisk støtte per medlem som tilsvarer det statskirken mottar per medlem.6 Den norske ordningen på dette felt er på mange måter i en særstilling internasjonalt, siden også Human-Etisk Forbund (HEF), som har hatt slik likestilling som en sentral del av sitt program i en årrekke, siden 1981 har vært berettiget til støtte under ordningen.7

På initiativ fra Kirkerådet ble det i 1998 nedsatt et offentlig utvalg i Den Norske Kirke under ledelse av domprost Trond Bakkevig. Da det såkalte Bakkevig I-utvalget leverte sin innstilling i 2002, tok utvalget blant annet til orde for å endre de paragrafer i Grunnloven som omhandlet den Norske Kirke og Kongehusets forhold til den Norske Kirke som et ledd i å fremme likestillingen mellom ulike tros- og livssynsamfunn i Norge. Utvalget foreslo også en betydelig overføring av makt fra staten til kirkens egne organer, for eksempel i forbindelse med utnevnelser av biskoper. Da Gjønnes-utvalget ble oppnevnt av Kirke- og Kulturdepartementet under Bondevik II-regjeringen i mars 2004 var det blant annet for å utrede om «statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles». 8 Et klart flertall av medlemmene i Gjønnes-utvalget anbefalte en avvikling av statskirkeordningen, samt innføringen av en ny verdiparagraf i Grunnloven som skulle inneholde en særskilt henvisning til kristne og humanistiske verdier. Bakkevig II utvalget, som presenterte sin innstilling i 2008, foreslo i pakt med anbefalingene i det foregående Bakkevig I-utvalget, omfattende reformer for å demokratisere statskirken parallelt med at statens makt og innflytelse på kirkens organer og styre reduseres.

I et bredt tverrpolitisk forlik mellom samtlige større politiske partier representert i Stortinget inngått 10. april 2008 vedtok Stortinget, i tråd med Bakkevig II-utvalgets anbefalinger, å overføre ansvaret for utnevnelser av bisper og proster fra kirkelig statsråd til kirkens egne organer. Som ledd i forliket ble det også vedtatt en ny og reformulert Grunnlovsparagraf 2, hvor det heter at «verdigrunnlaget forblir den kristne og humanistiske arv» og erklæres at Grunnloven skal «sikre demokrati, rettstat og menneskerettigheter». I en ny og reformulert Grunnlovsparagraf 16 erklæres det videre at alle rikets innbyggere «har fri religionsutøvelse», at Den Norske Kirke – som en evangelisk-luthersk kirke, «forblir Norges folkekirke» og som sådan «understøttes av staten», men at alle tros- og livssynssamfunn like fullt skal «understøttes på lik linje».9 Disse grunnlovsendringene trådte i kraft i 21.mai 2012.

Stat-kirke forliket fra 2008 representerer ingen avvikling av statskirkeordningen, og Den Norske Kirke står fortsatt i en særstilling overfor staten i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Den nye formålsparagrafen for den norske skolen, som etter vedtak i Odelstinget i Stortinget i 2008 trådte i kraft 01.januar 2009, trekker med sitt fokus på «grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon» og «verdier som også kommer til uttrykk i ulike religioner- og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene» i en liknende retning som de nye grunnlovsparagrafene 2 og 16.10 I en kritikk av den nye grunnlovsparagraf 2 har filosofen Tore Lindholm fra et evangelisk-luthersk ståsted kritisert den nye paragrafen for å diskriminere mot norske borgere som ikke er verken kristne eller humanister.11

Da alt tyder på at det norske samfunn i tiårene som kommer vil bli et stadig mer religions- og livssynspluralistisk samfunn, er det relativt gode grunner til å anta at stat-kirke forliket av 2008 vil representere et skritt på veien til et endelig skille mellom stat og kirke også i Norge.

Anbefalte lenker

Utvalgt litteratur

  • Amundsen, Arne Bugge & Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850, 2001, isbn 82-90425-47-3, Finn boken
  • Amundsen, Arne Bugge, red.: Norges religionshistorie, 2005, isbn 82-15-00334-6, Finn boken
  • Elstad, Hallgeir & Per Halse: Illustrert norsk kristendomshistorie, 2002, isbn 82-7674-702-7, Finn boken
  • Fæhn, Helge: Gudstjenestelivet i Den norske kirke : fra reformasjonstiden til våre dager, 1994, isbn 82-00-21971-2, Finn boken
  • Jacobsen, Knut A., red.: Verdensreligioner i Norge, 2. utg., 2005, isbn 82-15-00815-1, Finn boken
  • Leirvik, Oddbjørn: Religionsdialog på norsk, ny utg., 2000, isbn 82-530-2232-8, Finn boken
  • Oftestad, Bernt T.: Den norske statsreligionen : fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, 1998, isbn 82-7634-133-0, Finn boken
  • Oftestad, Bernt T. m.fl.: Norsk kirkehistorie, 3. utg., 2005, isbn 82-15-00813-5, Finn boken
  • Repstad, Pål: Religiøst liv i det moderne Norge : et sosiologisk kart, 2. utg., 2000, isbn 82-7634-290-6, Finn boken
  • Sigurðsson, Jón Viðar: Kristninga i Norden 750-1200, 2003, isbn 82-521-5940-0, Finn boken
  • Sødal, Helje Kringlebotn, red.: Det kristne Norge : innføring i konfesjonskunnskap, 2002, isbn 82-7634-354-6, Finn boken

Referanser

  • 1: Se Grunnloven hos lovdata.no. Se også Njål Høstmælingen (2005) Grunnlov, Stat og Kirke. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 150, 161. Oslo: Humanist Forlag.
  • 2: Se Eivind Smith (2012) Norge som sekulær stat: Et Konstitusjonelt Perspektiv. I Sindre Bangstad, Oddbjørn Leirvik og Ingvill Th. Plesner (red.) Sekularisme- Med Norske Briller, s. 100.
  • 3: Eivind Smith (2012) Norge som sekulær stat: Et Konstitusjonelt Perspektiv. I Sindre Bangstad, Oddbjørn Leirvik og Ingvill Th. Plesner (red.) Sekularisme- Med Norske Briller, s. 103.
  • 4: Ingvill Thorson Plesner (2005) Religionspolitiske modeller og dilemmaer. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 15. Oslo: Humanist Forlag.
  • 5: Njål Høstmælingen (2005) Grunnlov, Stat og Kirke. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 150. Oslo: Humanist Forlag.
  • 6: Se Forskrift om tilskot til livssynssamfunn hos lovdata.no
  • 7: Ingvill Thorson Plesner (2005) Religionspolitiske modeller og dilemmaer. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 19. Oslo: Humanist Forlag.
  • 8: Se Utredning fra Stat – kirke-utvalget avgitt i 2006
  • 9: Se avtaleteksten fra Stat-kirke-forliket april 2008 (kirken.no)
  • 10: Se Vedtak til lov om endringer i opplæringslova hos stortinget.no
  • 11: Tore Lindholm (2009) 'Samfunnets verdier og Grunnlovens verdier', Kirke og kultur 2 2009, s. 167-175.