Angelsaksere er en fellesbetegnelse på befolkningen i Storbritannia som var etterkommere av de germanske stammene som innvandret til Britannia fra Danmark og den tyske nordsjøkysten i annen halvdel av 400-tallet. Benediktinermunken Beda (ca. 673-735) nevner de tre folkegruppene som tradisjonelt regnes for å være angelsaksernes forfedre.
-
Anglere, som antagelig kom fra Angeln i det moderne Schleswig-Holstein og bosatte seg i Northumbria, Mercia og East Anglia.
-
Saksere, som kom fra områder i det moderne Nederland og Nedersachsen og bosatte seg i Essex, Middlesex, Sussex og Wessex.
-
Jyder, som kom fra Jylland og bosatte seg i Kent og på Isle of Wight.
Det er imidlertid mye som tyder på at Bedas skarpe inndeling ikke er helt presis fordi både frisere og frankere deltok i migrasjonen.
Heptarki og kristning
I perioden 600-800 oppsto det flere innbyrdes stridende angelsaksiske kongedømmer, de sju viktigste var Northumbria, Wessex, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Mercia. Perioden har blitt beskrevet som et heptarki det vil si styre bestående disse sju småkongedømmene. I virkeligheten varierte antallet riker seg gjennom hele perioden, og makten fluktuerte mellom de største.
Beda skriver at Kent dominerte i begynnelsen, mens Mercia og Northumberland synes gradvis å ha fått overtaket fra begynnelsen av 700-tallet. Spesielt Mercia, under kongene Æthelbald (død 757) og Offa (død 796) underla seg store områder og flere av småkongedømmene i Sør-England.
På 600-tallet ble angelsakserne kristnet under påvirkning av keltere i nord og gergorianske misjonærer i sør. Sankt Augustin av Canterbury (død 604) kom til Kent i 597 og ble Canterburys første erkebiskop. Kong Æthelberht av Kent (ca. 560 - 616) lot seg døpe i 601 og i løpet av de neste tiårene lot de fleste angelsaksiske konger seg døpe. Prosessen ble numinelt fullført i 686, da den siste hedenske kongen, Arwald falt i kamp.
Vikingtid
Fra slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet ble maktbalansen i de angelsaksiske områdene nok engang forskjøvet da de første vikingangrepene mot øya begynte. I 825/826 beseiret kong Egbert av Wessex (769/771 - 839) kong Beornwulf av Mercia og tok kontroll over Surrey, Sussex, Kent og Essex. I 851 seilte en stor flåte danske vikinger opp Themsen, men ble beseiret av Æthelwulf i slaget ved Aclea. Danene returnerte i 865 og besatte deler av Northumbria og East Anglia og i løpet av 870-årene gikk vikingene til gjentatte angrep på Mercia og Wessex. I følge den angelsaksiske krønike var en vikinginvasjon i 878 nær ved å overvinne vestsakserne fullstendig og kong Alfred den store av Wessex (849-899) unnslapp så vidt sammen med en liten gruppe av sine nærmeste krigere. De klarte imidlertid å rekruttere nye styrker raskt, og han vant en avgjørende seier mot vikingene og deres høvding Guthrum ved Edington i 878.
Rikssamling og reformer
Etter slaget ved Edington styrket Alfreds og Wessex' posisjon seg betraktelig på tross av nye angrep i 890-årene. Hæren effektivisert, nye lover ble innført og skriftkulturen ble revitalisert. Alfred inviterte lærde menn fra hele Europa til sitt hoff, hvor flere klassiske latinske tekster ble oversatt til gammelengelsk; noen tekster ble sågar oversatt av kongen selv. Wessex' politiske dominans og Alfreds styrking av boklig lærdom førte til at den vestsaksiske dialekten ble standarddialekten for gammelengelsk i resten av den angelsaksiske perioden.
Alfreds etterkommere fortsatte farens kamp mot danene som hadde etablert permanente bosetninger, kalt Danelag, i øst og nord. Sønnen Edvard den eldre (død 924) beseiret vikingene i East Anglia i 917 og la under seg Mercia i 918. Edwards sønn Athelstan (død 939) erobret det siste vikingkongedømmet York i 927 og regnes for å være den første kongen over hele England.
Erobringen av danelag innledet en relativt fredelig periode for det angelsaksiske kongedømmet; mange danske bosetterne ble værende på øya som den engelske kongens undersåtter. Tidlig på 900-tallet hadde en stor gruppe vikinger under høvdingen Rollo slått seg ned i Normandie, og da en ny serie vikingangrep mot den engelske kysten begynte på 980-tallet søkte mange havn hos sine normanniske slektninger, etter å ha vært på tokt i England. Det førte til fiendskap mellom engelskmennene og normannerne som likevel ble forsonet med hjelp fra pave Johannes 15. i 991. Forsoningen ble i 1002 bekreftet ved ekteskapet mellom Emma av Normandie og kong Ethelred av England (ca. 968-1016). Det avgjørende her er at det var vikingangrepene som førte til den nære politiske relasjonen mellom England og Normandie, en relasjon som kulminerte i hertug Vilhelms erobring i 1066.
Dansketid
Vikingangrepene fortsatte opp gjennom 990-årene, og kong Etheldred betalte i 991 store summer i løsepenger, såkalt danegeld, for å slippe unna vikingenes herjinger. Men denne utbetalingen inspirerte bare til flere angrep og danegeld ble utbetalt på nytt i årene 994, 1002, 1007 og 1012. De gjentatte angrepene mot landet førte til en mistenkeliggjøring av den danske befolkningen i England, og på Sankt Brictius' dag, den 13. november 1002 beordret kong Ethelred en massakre mot landets danske innbyggere. Historikere anslår at et betydelig antall liv gikk tapt under denne massakren. I 2008 ble det funnet en massegrav i Oxford med benrester fra den aktuelle perioden, og det antas at dette stammer fra massakren i 1002.
Massakren provoserte bare vikingene til ytterligere angrep på England. Gunhild, som var søster til danekongen Svend Tveskæg (c. 960-10140), skal ha vært et av ofrene under massakren, og Svein kom til England med hæren sin i 1002–1005, 1006–1007, 1009–1012 og 1013-14. I 1013 ble sågar Ethelred drevet på flukt og Svein ble utropt til konge av England. Men da Svein døde brått i 1014 forsøkte Ethelred å vinne tilbake kongeriket. Han returnerte til England i 1015, men ble slått ved Ashingdon i 1016 av danekongen Knud den Mektige (død 1035), som var sønnen til Svein.
Restorasjon og fall
Det danske herredømmet i England varte til 1042, da Edvard Bekjenneren (død 1066) ble valgt til konge av de engelske jarlene etter halvbroren Hardeknuds død. Edvard var sønn av kong Ethelred og Emma av Normandie og slektskapet med hertugene av Normandie skulle få avgjørende betydning for suksesjonen etter Edvards død. Edvard var nemlig barnløs, men samarbeidet nært med både normannerne og Godwin, jarlen av Wessex. Da Godwin døde i 1053, tok sønnen Harald over, og han fortsatte det nære samarbeidet med kongen. Suksesjonen var imidlertid uavklart da Edvard døde i januar 1066, men Harald Godwinson lot seg likevel straks krone til konge av England.
Han fikk raskt to utfordrere. Hertug Vilhelm av Normandie, og den norske kongen Harald Hardråde som hadde alliert seg med Harald Godwinssons landsforviste bror Tostig. Harald Hardråde krevde england som arv etter Hardeknud som var den siste danske kongen av England. Nordmennene slo til først. De ankom England på sensommeren og tok York 20. september. Harald Godwinson hadde tilbragt sommeren i sør der han ventet på Vilhelms invasjon, men normannerne som hadde vært klare på den Franske siden siden 12. august, måtte vente på gunstige værforhold for å kunne seile over den engelske kanalen. Da Harald fikk høre om den norske invasjonen marsjerte han raskt nordover, og i slaget ved Stamford Bridge, 25. september, ble nordmennene slått. Harald Hardråde og Tostig falt begge på slagmarken.
Like etter snudde vinden og Vilhelm landet med hæren sin ved Pevensey i Sussex, 28. september. Harold Godwinson skaffet raskt nye forsterkninger og møtte Vilhelm i slaget ved Hastings, 14. oktober 1066. Der falt Harold og etter et mislykket forsøk på motstand under Edgar Atheling overga de engelske lederne seg til de normanniske styrkene. Vilhelm ble kronet til konge av England 25. desember 1066 i Westminster Abbey.
Konsekvenser av erobringen
Den normanniske invasjonen innebar gjennomgripende politiske og kulturelle endringer for England i langt større grad enn ved den danske erobringen i 1016. Normannerne beslagla og delte det angelsaksiske aristokratiets eiendommer mellom seg, og angelsaksiske geistlige embedsmenn ble systematisk erstattet av normannere og franskmenn. Det kommer fram i Domesday book fra 1086 som er en fortegnelse over grunneiendommer i England.
Introduksjonen av fransk som statsbærende språk påvirket også språkutviklingen, men ikke umiddelbart. Den angelsaksiske krønike ble skrevet på gammelengelsk helt fram til 1154 og normannernes erobring førte i begynnelsen bare til utbredt tospråklighet. Men etter hvert ble også hverdagsspråket forandret, først og fremst ved at det gammelengelske vokabularet ble beriket med franske ord, men fransk-normannisk fungerte i stor grad også som katalysator som framskyndet en naturlig grammatikalsk utvikling. Høy- og sen-middelalderens engelsk kalles derfor middelengelsk og er kanskje best representert i Canterbury Tales av Geoffrey Chaucer (ca. 1343 - 1400).