Delfi er i dag en liten gresk by med ca. 1500 innbyggere, på sørsiden av fjellet Parnassos i Mellom-Hellas (i Fokis). Innbyggerne stammer fra landsbyen Kastri, som lå på den gamle tempelplassen. Da franske arkeologer begynte utgravninger i 1892, ble Kastri revet og beboerne flyttet til det nåværende Delfi, som fikk navn etter oldtidens Delfi.
Det gamle Delfi hadde en praktfull beliggenhet, ca. 550 meter over havet med det høye, bratte Parnassos i nord. Jorden var skrinn , det var hyppige jordskjelv men rikelig med kildevann; særlig kjent er kilden Kastalia. Det var et ødslig, storslått fjellandskap med en elv dypt nede i dalbunnen; men veien fra Boiotia gikk forbi Delfi, og Korinthbukta er ikke langt unna. Delfi hadde derfor en viss strategisk betydning.
Oraklet i Delfi
Byens rykte skyldtes Apollons orakel, det mest berømte av alle orakler i oldtiden. Dets mer enn tusenårige historie er nå noenlunde kjent, ikke minst takket være de tusenvis av innskrifter på stein som de franske utgravninger brakte for dagen. Opprinnelig har gudinnen Moder Jord (sammen med Poseidon) hatt oraklet, antagelig et drømmeorakel (se inkubasjon), men også den hellige kilde har spilt en rolle. Man har dessuten blant annet brukt loddstaver og spådd av offerilden.
I Apollontiden var det gudens inspirerte prestinne som i transe tydet fremtiden eller åpenbarte det skjulte. Profeter tolket hennes løsrevne ord, og prester gav dem språklig form. I oraklets storhetstid ble de gitt i heksametre. Prestinnen var en jomfru, valgt blant Delfis borgerfamilier. Hun kaltes Pythia (den pythiske); Delfis opprinnelige navn var Pytho. Apollon måtte drepe dragen Python før han kunne grunnlegge sitt orakel, og i oraklets velmaktsdager trengtes både to og tre prestinner. Pythia spådde på bestemte dager i året. Hun tygde laurbærblad, drakk av kilden og steg så opp på den hellige trefot, som stod over en revne i jorden, hvor bedøvende damper steg opp. Slik lyder tradisjonen; revnen i jorden er en fiksjon, det er en geologisk umulighet.
Opprinnelig spurte man oraklet til råds mest om hverdagslige ting som årsveksten, om reiser og om man kunne få barn. Etter hvert har Apollonreligionen utvidet horisonten ganske betraktelig. I løpet av 800-tallet fvt., men særlig de følgende par århundrer, opparbeidet det en posisjon som er enestående i antikkens religiøse og politiske liv (sammenlign også de «hellige kriger» om besittelsen av Delfi). Dets program var, som det står i en homerisk hymne, å forkynne Zevs' råd, hans usvikelige vilje, gjennom Apollons prestinne. Både for moral og rettsliv, også folkerett, har det dermed fått avgjørende betydning. Gjaldt det anlegg av nye kolonier, en ny forfatning, nye guddommer, religiøs-sosiale lover, og også spørsmål om krig og fred, gikk man til Apollon i Delfi. Pythia gav råd om hvor de vanlige borgerlige organer (eller godviljen) sviktet. Lykurgs lovgivning ble sanksjonert av Delfi; asylretten, slavenes frigivelse og statenes kalenderordning er blitt fremmet av presteskapet ved tempelet. Det gav svar både til demokratiske stater og tyranner, til grekere og barbarer. «Kjenn deg selv» (og din egen intethet i sammenligning med gudenes opphøyethet) stod skrevet på tempelveggen.
Under religionens forfall gikk det tilbake med Delfis anseelse. Det tok seg opp igjen under de romerske keisere, særlig under Hadrian, som besøkte det to ganger, men ble så endelig lukket under keiser Theodosius i 390.
Tempelet
Tempelområdet (ca. 200 × 130 meter i firkant med ni inngangsporter) ligger i et bratt terreng. Veien, som er brolagt med store heller, fører fra hovedinngangen i sikksak forbi forskjellige bystaters skatthus, til dels restaurert. Votivgaver har vært oppstilt både inni og utenfor disse skatthusene. Plinius den eldre regner ennå med 3000 statuer, til tross for Neros utplyndring, opp mot selve tempelet for Apollon, som lå på en stor steinterrasse. Det eldste tempelet skulle guden selv ha lagt grunnvollen til; det brant 548 fvt. Mot slutten av århundret stod et nytt praktfullt tempel på samme plass (60 × 24 meter), vesentlig reist ved den athenske ætten alkmaionidenes hjelp. Dette ble ødelagt år 373 fvt. av et jordskjelv, men ble igjen erstattet av et nytt. Inne i tempelet stod omfalos, navlesteinen («jordens midtpunkt») av marmor. Steinen i museet i Delfi, funnet i Apollontempelets fundament, er antagelig en senere kopi. Den var ved siden av trefoten og laurbærtreet den delfiske Apollons viktigste symbol. Bak hever teateret seg, som ble bygd på 300-tallet fvt. med 35 rader og plass for 5000 tilskuere. Langt oppe i terrenget, utenfor det hellige området, ligger det vakre stadion, hvor en del av de pythiske leker ble avviklet til Apollons ære.
Kilder og litteratur
Hovedkildene til Delfis historie er foruten antikke forfattere (særlig Pausanias' Hellas-beskrivelse, 10. bok, og skrifter av Plutark) de resultater som franske arkeologer har kommet fram til gjennom sine utgravninger. I museet ved Delfi kan man studere gresk kunst , særlig den arkaiske kunst. Det omfangsrike Feuilles de Delphes (fra 1902) utkommer fremdeles.