Versjon 21 av religion i Norge – Store norske leksikon

Om lag 77 prosent av befolkningen tilhører Den norske kirke, ifølge SSBs tall fra 2012. Tallet er ikke eksakt, men basert på antall medlemmer i andre trossamfunn og antall utmeldte. Om lag 8,7 prosent av befolkningen er medlemmer av andre trossamfunn. 5,6 prosent er ikke medlem av noe trossamfunn.

Den norske kirke

Karakteristisk for norsk statskirkereligiøsitet i de siste tiårene er at den nominelle oppslutningen om statskirken er stor, mens deltakelsen i kirkelige aktiviteter er lav. Fra 1990-årene er det fortsatt godt over 80 prosent av fødte barn som blir døpt innen Den norske kirke, mens bare vel 10 prosent går til gudstjeneste eller annet kristelig møte én gang i måneden eller oftere. Religionssosiologene taler i denne sammenhengen ofte om privatreligiøsitet som et viktig trekk ved norsk religionsutøvelse; religion forblir viktig i den enkeltes liv, men gir ikke i særlig grad utslag i religiøs deltakelse.

Andre kristne trossamfunn

Den katolske kirke er i en kirke i vekst. I Norge er det registrert vel 46 000 katolikker fordelt på tre kirkedistrikter: Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift. Det reelle antall katolikker i landet er sannsynligvis en god del høyere. Tallet på metodister i Norge er ca. 12 500, og veksten i dette trossamfunnet har stagnert de siste årene. Den største av de kristne frikirkene er pinsemenighetene. De har en løsere nasjonal organisasjon enn de andre frikirkene, men opererer med et offisielt medlemstall på ca. 46 000. Av andre store frikirker kan nevnes Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge (litt over 21 000 registrerte medlemmer) og Det norske Baptistsamfunn (ca. 10 800 registrerte medlemmer).

Ikke-kristne tros- og livssynssamfunn

I 1970- og 1980-årene var hovedutfordreren til statskirken den såkalte livssynshumanismen, organisert i Human-Etisk Forbund. Human-Etisk Forbund har særlig markert seg gjennom alternative ritualer til de kristne som humanistisk konfirmasjon, og ved å kjempe for en alternativ livssynsundervisning i skolen. Forbundet har per 2013 ca. 81 000 medlemmer.

Også de andre verdensreligionene er i løpet av de siste tiårene blitt stadig mer synlige i norsk offentlighet. Det gjelder først og fremst islam, men også buddhisme, hinduisme og jødedom. Det er registrert ca. 148 000 muslimer i Norge (SSB 2016). Vel 400 av disse er personer med norsk avstamning som har konvertert til islam (2004). Den største andelen av muslimene kom til Norge i løpet av 1970- og 1980-årene. Sunni-islam er den dominerende retningen blant norske muslimer, men det finnes også mindre sjia-muslimske grupper. De fleste menighetene ligger i Oslo-området. Islamsk Råd er en paraplyorganisasjon for norske islamske trossamfunn og organisasjoner og har (2005) 25 medlemsorganisasjoner over hele landet.

Det finnes anslagsvis 19 000 buddhister i Norge (SSB 2016). Den største gruppen er vietnamesere, og de har sitt hovedtempel i Lørenskog. Bortimot 400 av buddhistene har norsk bakgrunn (2004). Buddhistforbundet er buddhistenes samlende organ og representerer buddhistene overfor norske myndigheter. (2004) Antallet registrerte hinduer ligger på ca. 9000 (SSB 2016), og det finnes to hinduiske templer i Norge. Den overveiende delen av buddhistene og hinduene er kommet til Norge etter andre verdenskrig.

Diskusjonen om jødenes adgang til riket spilte en viktig rolle i norsk offentlighet i 1840-årene, og Grunnlovens forbud mot jøder ble opphevet etter tredje gangs behandling i Stortinget i 1851. Det Mosaiske Trossamfund ble grunnlagt i Oslo 1892. Ved begynnelsen av andre verdenskrig var antallet jøder i Norge ca. 1800, i 2016 ligger tallet på ca. 770 fordelt på to menigheter, én i Oslo og én i Trondheim. De fleste av jødene som nå bor i Norge, er født her i landet.

Sekularisme i Norge

Inntil den 21. mai 2012 var Norge et av et stadig synkende antall stater i verden som holdt seg med en etablert eller offisiell religion, altså en statskirkeordning. Statskirkeordningen var nedfelt i teksten til Grunnloven av 1814, hvor det i § 2 het at den evangelisk-lutherske religion er «statens offentlige religion». Paragrafen er nå endret til å i stedet stadfeste statens verdigrunnlag som «vor kristne og humanistiske Arv». Grunnlovens § 4 krever at Kongen bekjenner seg til «den evangelisk-lutherske religion». Opprinnelig het det også at Kongen var forpliktet til å håndheve og beskytte denne.¹ Selv om en erklæring om religionsfrihet ikke ble grunnlovsfestet, innebar det imidlertid ikke at grunnlovsmennene i Eidsvolds-forsamlingen mente at alle måtte dele «statens tro». Unntaket var katolske munkeordener, jøder og jesuitter, som ble forbudt adgang til riket.

Grunnloven av 1814 etablerer det som er blitt karakterisert som en konfesjonell stat i Norge.² Den sterke forrang som under et slikt system gis en bestemt tro- eller livssyn innebærer at det er tvilsomt om dette kan karakteriseres som en sekulær stat i noen genuin forstand. Frem til Dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det ikke tillatt å etablere trossamfunn utenfor den evangelisk-lutherske kirke i Norge. Det er imidlertid verdt å merke seg at begrepet statskirke i en norsk kontekst er av langt nyere dato: Først i 1919 ble dette begrepet tatt inn i Grunnloven i § 27 (2) om kirkelig statsråd.³ I henhold til denne bestemmelsen kunne bare medlemmer av statsråd som «bekjente seg til statens offentlige religion» delta i behandlingen av saker som angikk «statskirken». Grunnlovens § 12 (2), vedtatt på samme tidspunkt, krevde også at minst halvparten av regjeringens medlemmer bekjente seg til «statens offentlige religion». Statskirkemodellen skiller seg fra den konfesjonelle statsmodell «ved at den på et prinsipielt plan legger vinn på sikring av alle individers og grupperingers religions- og livssynsfrihet».⁴ Norge er ifølge forskere «et land som i all hovedsak respekterer individenes tros- eller livssynsfrihet».⁵

Med opprettelsen av en tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke, som ble vedtatt av Stortinget første gang i 1969, ble det tatt et viktig skritt i retning av statlig formell og økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn i Norge. Denne forskriften gir alle registrerte tros- og livssynsamfunn med mer enn 500 registrerte medlemmer og et medlemsregister rett til statlig økonomisk støtte per medlem som tilsvarer det statskirken mottar per medlem.⁶ Den norske ordningen på dette felt er på mange måter i en særstilling internasjonalt, siden også Human-Etisk Forbund (som har hatt slik likestilling som en sentral del av sitt program i en årrekke) siden 1981 har vært berettiget til støtte under ordningen.⁷

På initiativ fra Kirkerådet ble det i 1998 nedsatt et offentlig utvalg i Den norske kirke under ledelse av domprost Trond Bakkevig. Da det såkalte Bakkevig I-utvalget leverte sin innstilling i 2002, tok utvalget blant annet til orde for å endre de paragrafer i Grunnloven som omhandlet Den norske kirke og kongehusets forhold til Den norske kirke som et ledd i å fremme likestillingen mellom ulike tros- og livssynsamfunn i Norge. Utvalget foreslo også en betydelig overføring av makt fra staten til kirkens egne organer, for eksempel i forbindelse med utnevnelser av biskoper. Da Gjønnes-utvalget ble oppnevnt av Kirke- og Kulturdepartementet under Bondevik II-regjeringen i mars 2004 var det blant annet for å utrede om «statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles». ⁸ Et klart flertall av medlemmene i Gjønnes-utvalget anbefalte en avvikling av statskirkeordningen, samt innføringen av en ny verdiparagraf i Grunnloven som skulle inneholde en særskilt henvisning til kristne og humanistiske verdier. Bakkevig II utvalget, som presenterte sin innstilling i 2008, foreslo i pakt med anbefalingene i det foregående Bakkevig I-utvalget, omfattende reformer for å demokratisere statskirken parallelt med at statens makt og innflytelse på kirkens organer og styre reduseres.

atskillelse av stat og kirke

I et bredt tverrpolitisk forlik mellom samtlige større politiske partier vedtok Stortinget, i tråd med Bakkevig II-utvalgets anbefalinger, å overføre ansvaret for utnevnelser av bisper og proster fra kirkelig statsråd til kirkens egne organer. Som ledd i forliket ble det også vedtatt en ny og reformulert Grunnlovsparagraf 2, hvor det heter at «verdigrunnlaget forblir den kristne og humanistiske arv» og at Grunnloven skal «sikre demokrati, rettsstat og menneskerettigheter». I en ny og reformulert Grunnlovsparagraf 16 erklæres det videre at alle rikets innbyggere «har fri religionsutøvelse», at Den norske kirke – som en evangelisk-luthersk kirke – «forblir Norges folkekirke» og som sådan «understøttes av staten», men at alle tros- og livssynssamfunn like fullt skal «understøttes på lik linje».⁹ Disse grunnlovsendringene trådte i kraft i 21. mai 2012.

Stat-kirke forliket fra 2008 representerte ingen avvikling av statskirkeordningen, og Den norske kirke sto fortsatt i en særstilling overfor staten i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Den nye formålsparagrafen for den norske skolen, vedtatt i Odelstinget i Stortinget, trådte i kraft 1. januar 2009. Med vekt på «grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon» og «verdier som også kommer til uttrykk i ulike religioner- og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene» trakk paragrafen i samme retning som de nye grunnlovsparagrafene 2 og 16.¹⁰ Tore Lindholm, førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter, var blant de som kritiserte de nye grunnlovsparagrafene for å virke diskriminerende mot norske borgere som verken er kristne eller humanister.¹¹

Den evangelisk-lutherske religion er siden 21. mai 2012 ikke lenger statens offentlige religion i Norge. Norges konge er ikke lenger kirkens overhode, men kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. Som en konsekvens av grunnlovsendringene i 2012 er Den norske kirke fra 1. januar 2017 et eget rettssubjekt skilt fra staten med Kirkemøtet som øverste representativt organ. Prester, biskoper, ansatte ved bispedømmeråd og de nasjonalkirkelige råd, som har vært embets- og statstjenestemenn er etter årsskiftet 2017 overført til det nasjonale rettssubjektet Den norske kirke.

Selv om statskirkeordningen med dette formelt sett er oppløst, vil Den norske kirke fremdeles stå i en særstilling sammenlignet med andre trossamfunn i Norge. Kirken er i praksis fullfinansiert over offentlige budsjetter (stat og kommune), og den er skrevet inn i grunnlovens paragraf 16: "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten." Den norske kirke (tidligere kalt statskirken) er i dag det største trossamfunnet i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Amundsen, Arne Bugge & Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850, 2001, isbn 82-90425-47-3, Finn boken
Amundsen, Arne Bugge, red.: Norges religionshistorie, 2005, isbn 82-15-00334-6, Finn boken
Elstad, Hallgeir & Per Halse: Illustrert norsk kristendomshistorie, 2002, isbn 82-7674-702-7, Finn boken
Fæhn, Helge: Gudstjenestelivet i Den norske kirke : fra reformasjonstiden til våre dager, 1994, isbn 82-00-21971-2, Finn boken
Jacobsen, Knut A., red.: Verdensreligioner i Norge, 2. utg., 2005, isbn 82-15-00815-1, Finn boken
Leirvik, Oddbjørn: Religionsdialog på norsk, ny utg., 2000, isbn 82-530-2232-8, Finn boken
Oftestad, Bernt T.: Den norske statsreligionen : fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, 1998, isbn 82-7634-133-0, Finn boken
Oftestad, Bernt T. m.fl.: Norsk kirkehistorie, 3. utg., 2005, isbn 82-15-00813-5, Finn boken
Repstad, Pål: Religiøst liv i det moderne Norge : et sosiologisk kart, 2. utg., 2000, isbn 82-7634-290-6, Finn boken
Sigurðsson, Jón Viðar: Kristninga i Norden 750-1200, 2003, isbn 82-521-5940-0, Finn boken
Sødal, Helje Kringlebotn, red.: Det kristne Norge : innføring i konfesjonskunnskap, 2002, isbn 82-7634-354-6, Finn boken

Referanser

1: Se Grunnloven hos lovdata.no. Se også Njål Høstmælingen (2005) Grunnlov, Stat og Kirke. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 150, 161. Oslo: Humanist Forlag.
2: Se Eivind Smith (2012) Norge som sekulær stat: Et Konstitusjonelt Perspektiv. I Sindre Bangstad, Oddbjørn Leirvik og Ingvill Th. Plesner (red.) Sekularisme- Med Norske Briller, s. 100.
3: Eivind Smith (2012) Norge som sekulær stat: Et Konstitusjonelt Perspektiv. I Sindre Bangstad, Oddbjørn Leirvik og Ingvill Th. Plesner (red.) Sekularisme- Med Norske Briller, s. 103.
4: Ingvill Thorson Plesner (2005) Religionspolitiske modeller og dilemmaer. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 15. Oslo: Humanist Forlag.
5: Njål Høstmælingen (2005) Grunnlov, Stat og Kirke. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 150. Oslo: Humanist Forlag.
6: Se Forskrift om tilskot til livssynssamfunn hos lovdata.no
7: Ingvill Thorson Plesner (2005) Religionspolitiske modeller og dilemmaer. I Didrik Søderlind (red.) Farvel til statskirken? En debattbok om kirke og stat, s. 19. Oslo: Humanist Forlag.
8: Se Utredning fra Stat – kirke-utvalget avgitt i 2006
9: Se avtaleteksten fra Stat-kirke-forliket april 2008 (kirken.no)
10: Se Vedtak til lov om endringer i opplæringslova hos stortinget.no
11: Tore Lindholm (2009) 'Samfunnets verdier og Grunnlovens verdier', Kirke og kultur 2 2009, s. 167-175.