Irsk kunsthistorie går helt tilbake til steinalderkulturen, før jordbruket ble innført ca. 4000 fvt. Det er funnet over tusen megalittgraver, blant annet i Newgrange, Knowth, Dowth og Creevykeel, der steiner er dekorert med geometriske ornamenter. Allerede her finner man spiralmønstre som ble videreutviklet i bronsealderen (ca. 2000–500-tallet fvt.) og senere i jernalderen (500 f.Kr.–400 evt). Fra omkring 1800 fvt. stammer forseggjorte prydgjenstander av gull. Med kelternes invasjon i løpet av det siste årtusen fvt. merkes påvirkning fra Hallstatt-kulturen og senere La Tène-kulturen på de tradisjonelle geometriske motivene. I tillegg til metallarbeider som fibulaca, seletøy, sverd og bronseplater, er det også bevart enkelte dekorerte steinmonumenter fra denne tiden.
Øya ble kristnet på 400-tallet, og i århundrene som følger opplever landet en blomstringstid som også preger denne periodens kunst. I den irske, kristne middelalderkunsten merkes den levende keltiske tradisjonen, men også påvirkning blant annet fra Skandinavia (vikingene). Karakteristisk er dyre- og båndfletningsornamentikk, gjerne kombinert med geometriske mønstre som spiralformer. Det er særlig innen kirke- og bokkunst denne blandingen av elementer er tydelig. Men også prydgjenstander er dekorert med samme type dekor, som for eksempel Tara-spennen fra 700-tallet.
De mest kjente av de mange illuminerte manuskriptene fra denne perioden er The Book of Durrow, Lindisfarne-evangelariet fra 720 og Echternach-evangelariet fra slutten av 900-tallet. Utviklingen går fra bruk av kraftige båndfletninger og dyreornamentikk til fremstillinger der menneskefigurer er gitt en sentral plass.
Fra denne tiden stammer også de mange steinkorsene. Et fint eksempel er korset i Clonmacnoise, der korsarmene er forbundet med et hjul. Dette symboliserer den tronende Kristus som styrer verdens hjul i sentrum av kosmos. Dette er et øst-kristent symbol som kan føres tilbake til Bysants og kopterne. De mange runde steintårnene som ble bygd ved en rekke klostre i denne perioden, har hatt en dobbelt funksjon, som klokketårn og tilfluktssted ved vikingangrep. Slike tårn ble imidlertid bygd så sent som på 1100-tallet.
Fra høymiddelalderen og fremover kom Irland under anglo-normannisk innflytelse, og den nasjonale irske kunst mister sin originalitet. Store klostre som Mellifont, Jerpoint, Boyle og så videre er vanlige cistercienser-anlegg, katedralen i Clonfert er en fin romansk steinkirke, mens St. Patrick-katedralen i Dublin, katedralene i Cashel og Kilkenny samt fransiskaner-klosteret i Sligo er gode eksempler på gotisk stil.
I årene med britisk overherredømme og utbytting av landet hadde kunstlivet magre kår. En del av de irske malere fra midten av 1700-tallet og fremover virket i England. De mest kjente av den første generasjonen er Nathaniel Hone (1718–1784), Thomas Hickey (1741–1824) og James Barry (1741–1806). Blant de senere kan nevnes Sir Martin Archer Shee (1769–1850), William Mulready (1786–1863), Arthur O'Connor (1792–1841) og Francis Danby (1793–1861).
Av malere som virket på 1900-tallet kan nevnes William Orpen (1878–1931), Jack B. Yeats (1871–1957), Mamie Jellet (1896–1943), Norah McGuinness (1901–1980), Colin Middleton (1910–1983), Cecil King (1921–1986) og Patrick Scott (1921–2014). Disse overskygges imidlertid av det største navnet i irsk kunsthistorie, Francis Bacon (1909–1994). Med sine surrealistiske fremstillinger av tidens angst og menneskers følelse av ensomhet, har han markert seg internasjonalt som en av de betydeligste malere på de britiske øyer.
Nyere irsk arkitekturhistorie følger i store trekk den britiske. Og det var også en engelskmann, James Gandon (1743–1823) som tegnet to av de fineste eksemplene innen irsk nyklassisistisk arkitektur, The Custom House (1781–91) og The Four Courts (1786–1802), begge i Dublin. På 1900-tallet er Desmond Fitzgerald kjent for flyterminalen i Dublin (1937–1941) og Michael Scott for buss-stasjonen i samme by (1949–1952).