Drikkekar, kjennes fra forhistorisk tid. Utforming, materiale og bruk har vært nøye forbundet med skiftende spise- og bordskikker i ulike sosiale lag, og med ulik bruk til hverdag eller fest.
Historikk
I Orienten og i Middelhavsområdet har keramikken (brent leire, glasert eller uglasert) vært kjent lenge. Fra disse områder er det bevart et rikt materiale som viser enkle drikkekar til daglig bruk og finere keramisk materiale med glasur og dekor. I Kina foregikk det en teknisk utvikling og forfining innenfor den keramiske kunst. Porselenet med tynt gjennomskinnelig gods ble oppfunnet en gang på 600- eller 700-tallet e.Kr. Drikkekar av edle metaller og glass har også tradisjoner tilbake til disse områder.
I europeisk middelalder tok man opp mange materialer og former fra antikkens drikkekar. Begre, skåler, boller etc. ble laget i keramikk, glass, metall, tre og horn. På 1400- og 1500-tallet ble keramikken i Europa utviklet videre uten å nå Orientens høyder. Først kom det vi kaller steintøy. Karakteristisk er de tyske høye og smale drikkekrusene fra denne tiden. Senere laget hollenderne fajanse, som også springer ut fra keramikk-kunsten. Som et interessant materiale kommer også horn, og drikkehornet med metallbeslag og senere med føtter, i middelalderen et seremonielt drikkekar, ble tatt opp igjen på 1600-tallet.
Hvor viktig treet som materiale har vært i byene og i samfunnets høyeste lag, vet vi mindre om, fordi gjenstandene kan ha gått tapt. Men vi vet at store dekorerte drikkekar av tre i forskjellige former har vært brukt innenfor adel og høyere sosiale lag i byene i Norden. Blant bondebefolkningen har drikkekar av tre utvilsomt vært alminnelig. I nyere tid ble glass, keramikk og porselen mer og mer brukt av de velstående, mens det er vanskelig å si noe sikkert om hverdagens drikkekar hos vanlige folk. Tinn har vært en del brukt til drikkekanner. I begynnelsen av 1700-tallet begynte Meissen-fabrikken i Tyskland som den første i Europa å fremstille porselen som kunne sammenlignes med det kinesiske. Denne europeiske produksjon skjedde samtidig med at en ny spisekultur, med kaffedrikkingen som en viktig kulturell faktor, utviklet seg.
I Norge
viser utgravninger av middelalderkultur at vi har hatt drikkekar av tre og keramisk materiale. Det er f.eks. funnet små laggede drikkekar av tre og dreide små boller. I nyere tid viser det norske materiale mange ulike typer av drikkekar. Byhåndverkerne laget på 1600-, 1700- og 1800-tallet drikkekar etter europeisk mote av sølv, keramikk og glass, mens bygdehåndverkerne fortrinnsvis brukte treet som materiale, bemalt med blomster og ranker. De etterlignet til dels også drikkekarmoten i byene og kunne f.eks. driste seg til å overføre former fra sølv og keramikk til tre.
De store malte ølbollene, velkjent fra folkekunsten i Norge, ble også tatt opp fra bykulturen. De eldste, fra ca. 1600, bærer tydelig preg av profesjonell tilvirkning. Ølbollene ble sendt rundt til gjestene, alle drakk av samme bolle. Mindre ølhøner eller einskilskopper var for én person, og man hentet drikke fra et større kar. Drikkekarene kunne ha håndtak på to sider, som kjengene, eller være formet som drikkekanne med ett håndtak på siden. De fleste bevarte drikkekar av tre har vært til festbruk og ble bare sjelden brukt, mens folk stort sett har hatt enklere umalte drikkekar til hverdags.
Litteratur
- Gjærder, Per. Norske drikkekar av tre. Universitetsforlaget. Oslo, 1974.
- Klinge, Ekkart. Deutsche Steinzeug der Renaissance- und Barockzeit. Hetjens-Museum / Deutsches Keramikmuseum. Düsseldorf, 1979.