Befolkningsstruktur er fordelingen av en befolkning etter alder, kjønn og eventuelt andre kategorier.
Befolkningsstrukturen kan for eksempel illustreres ved hjelp av en befolkningspyramide (også kalt alderspyramide). Figuren viser folkemengde etter kjønn, alder og sivilstand i Norge i 2019. Et blikk på en befolkningspyramide forteller hvilke årskull som er små og hvilke som er store.
Aldersfordelingen varierer mye fra land til land, ikke minst er forskjellen mellom fattige og rike land tydelig. Mange land i sør, og særlig i Afrika, har en ung befolkning, mens land i Europa og Øst-Asia har en høy andel eldre. Befolkningspyramider med mange eldre ligner mer på søyler enn pyramider, med en ganske høy andel personer – særlig kvinner – også i de øverste og eldste aldersgruppene.
Flere gutter enn jenter
Det fødes fra naturens side flere gutter enn jenter – om lag 106 gutter per 100 jenter. Dette synes å være en biologisk påfallende stabil størrelse. Vi sier at kjønnsproporsjonen ved fødsel er 106:100 (cirka 51,5 prosent gutter og 48,5 prosent jenter). Samtidig er det svært ofte slik at gutter og menn i alle aldre har høyere dødelighet enn kvinner. Kvinner har en medfødt biologisk fordel i forhold til menn som gir dem noe lavere dødssannsynlighet. I tillegg har kvinner i mange samfunn en mindre farlig livsstil enn menn, særlig i ungdomsalderen. Det betyr at kvinnene «tar igjen» mennene i antall ved en viss alder. I 1920 var det i Norge likevekt mellom kjønnene før 25-årsalderen. Nå blir likevekten først nådd blant aldersgruppene som nærmer seg pensjonsalder, noe som er et klart uttrykk for at dødeligheten har avtatt, ikke minst blant barn og yngre.
En kan ikke uten videre regne denne overdødeligheten blant menn som en absolutt sannhet selv om den kan synes biologisk stabil. Det finnes nemlig strøk av verden uten overdødelighet blant gutter. Der dødeligheten blant jenter er stor, kanskje større enn blant gutter, slik som i enkelte land i Asia og Afrika, er nok forklaringen at jentebarn får dårligere stell og mindre mat og medisinsk omsorg enn brødrene. Det kan være viktigere å få guttebarn enn jentebarn fordi kvinner har en underordnet status. Dessuten kan fosterdiagnostikk og kjønnsspesifikke aborter, der dette er mulig å få utført, påvirke forholdstallet mellom kjønnene ved fødsel. Flere studier viser dessuten at spedbarnsdrap av jenter fortsatt forekommer i Kina, India og andre land til tross for at det lenge har vært forbudt. På grunn av underrapportering har heller ikke alle jentefødsler blitt registert.
Demografiske analyser av kjønnsproporsjonen viser klart at det er betydelige kvinneunderskudd i visse befolkninger i forhold til det en normalt kan forvente. Dette har ført til utsagn om de manglende kvinner i verdens befolkning. Nobelprisvinneren Amartya Sen er en av dem som har antydet flere titalls millioner.
Effekten av store og små kull
Et interessant spørsmål gjelder hva som avgjør størrelsen på et alderskull (eller kohort, fødselskohort, altså personer født samme år). Er det slik at en liten kohort i sin tur gir opphav til en liten kohort og en stor kohort produserer en stor kohort? Eilerts Sundts lov (oppkalt etter den første norske demografen Eilert Sundt (1817–1875), som studerte befolkningsutviklingen i Norge på 1800-tallet) sier rett og slett at antall fødte på et bestemt tidspunkt avhenger av antall fødte en generasjon tidligere. Det er lett å finne eksempler på det i historisk befolkningsstatistikk, for eksempel fra Norge på 1700- og 1800-tallet. Fødselstallet gikk i bølger med en generasjons mellomrom: Små kull satte små kull og store kull satte store kull til verden. Men denne enkle logiske sammenhengen, også kalt demografisk ekkovirkning, forutsetter at ekteskaps- og fruktbarhetsmønsteret ligger fast. Siden vi ikke kan finne igjen klare «sundtske» bølger, i hvert fall ikke nærmere vår tid, må det være andre mekanismer som gjør seg gjeldende.
Den amerikanske demografen Richard Easterlin (født 1926), som i siste halvdel av 1900-tallet har studert noen av de samme fenomenene som Eilert Sundt var opptatt av mer enn 130 år tidligere, kom til den motsatte konklusjonen: Store kull vil ha en tilbøyelighet til å sette små kull til verden, og for små kull vil det være en tendens til å sette større kull til verden (Easterlin-hypotesen). Easterlin startet med å studere de store etterkrigskullene (the post-war baby boom) og påviste at en slik «boom» gav nedgang i fruktbarheten i Amerika og dermed små fødselskull en generasjon senere.
Det kan være mange årsaker til dette. Da andre verdenskrig var slutt, var stemningen optimistisk, det var lett å få arbeid, folk giftet seg tidlig og fikk mange barn. Foreldrene til disse store kullene hørte til de små kullene fra mellomkrigstiden, og deres erfaringer var preget av dette. Men de store barneflokkene hadde sine negative sider. De som vokste opp i en stor barneflokk i et samfunn med mange store barneflokker, fikk erfare mange former for trangboddhet og køer. Store barneflokker kunne bety mindre omsorg for hver enkelt i hjemmet, og ute i samfunnet oppstod etter hvert køer på helsestasjoner, i barnehager, i skoler og utdanningsinstitusjoner og på arbeidsmarkedet etter hvert som bølgen av mennesker ble eldre. Konkurransen på arbeidsmarkedet kunne gjøre det vanskeligere for mange å oppnå den inntekten og levestandarden foreldrene hadde. Samfunnet var med andre ord ikke dimensjonert for så store kull; det rakk ikke å tilpasse seg i tide.
Reaksjonen blant etterkrigsgenerasjonen, som gikk inn i voksen alder rundt 1970, ble senere ekteskap, nye kvinneroller og færre barn. Vi kjenner igjen resultatet som fruktbarhetsfallet i land etter land i den vestlige verden. Barn i små kull oppnår mer omsorg hjemme, og ute i samfunnet møter de skoler og et arbeidsmarked der konkurransen er mindre. De kan oppnå høyere levestandard og kan etter hvert reagere med en tilbøyelighet til å skaffe seg flere barn, slik som kullene fra 1920- og 1930-årene gjorde. Dermed er det skapt en demografisk syklus av to generasjoners varighet, omtrent 50 år, ifølge Easterlin.
Forsørgerbyrde
Den delen av befolkningen som er i arbeidsdyktig alder, betegnes ofte som den nærende delen. De som forsørges, altså særlig barn og gamle, betegnes som den tærende delen. Hvor grensene går for den arbeidsdyktige delen av befolkningen, avhenger historisk av mange forhold, men det er særlig sosiale og samfunnsmessige forhold som setter grensene. Prøver vi å lage en formel for forholdet mellom den tærende og nærende delen av befolkningen, må vi huske på at den ikke er universell; den kan ikke gjelde til alle tider og på alle steder.
Forsørgerbyrde (eller avhengighetskvote, fra engelsk Dependency Ratio) er et mål som illustrerer forholdet mellom antall barn og unge og gamle på den ene siden og antall personer i arbeidsdyktig alder på den andre side. Et slikt mål tar altså ikke hensyn til den faktiske sysselsettingen i disse gruppene, eller hvorvidt alle de eldre trenger å bli forsørget. Likevel er det et mye brukt mål.
Forsørgebyrden kan beregnes for både barn og eldre separat, og viser da antall barn (eller eldre) delt på antall i typisk ‘arbeidsalder’. Høye tall betyr mange barn (eller mange eldre) i forhold til antall personer i arbeidsalder.