arabisk alfabet

Alfabetet består av 26 konsonanter, og 3 vokaler: ا ā (alif), ي ī (yāʼ) og و ū (wāw). Disse markerer lange vokaler, og to av disse, yā' og wāw, kan også fungere som konsonanter og diftonger. Arabisk har i tillegg tre korte vokale, a, i, u, og tegn for disse kan tilføyes over eller under konsonantene. Dette gjøres i Koranen og andre hellige skrifter, i noen tekster for nybegynnere og fremmedspråklige, i grammatikklærebøker og lignende, men benyttes ellers ikke.

Arabisk skiller ikke mellom majuskler («store» bokstaver) og minuskler («små» bokstaver), men formen på skrifttegnene endrer seg noe, alt etter om de opptrer isolert eller i starten, midten eller slutten av et ord. Alfabetet har 29 skrifttegn, men de er basert på bare 18 grunnformer. Noen av tegnene deler den samme grunnformen, som blir modifisert med prikker over eller under tegnet, for eksempel ب b, ت t, ث th. Prikkene regnes for å være en del av selve skrifttegnet, stort sett på samme måte som prikken på i, streken på ø og ringen på å i norsk.

Arabisk skrives fra høyre til venstre, og er meget kursivert i forhold til de eldre semittiske tegnene. Arabisk forekommer i flere tradisjonelle stilarter, og skriften egner seg utmerket som dekorasjon. Kalligrafi har alltid stått høyt i kurs i den arabiskspråklige verden. Også persisk og urdu skrives med arabiske skrifttegn (med små variasjoner). Tyrkisk ble under Det osmanske riket(og tidligere) skrevet med arabisk skrift, men tyrkiske myndigheter besluttet i 1928 å i stedet ta i bruk det latinske alfabet.

• Arabisk
• Koranen