Wahhabisme er en puritansk reformbevegelse i islam. Grunnleggeren, den rettslærde Muhammad Ibn Abd al-Wahhab (1720–1792), oppfordret de troende til å vende tilbake til «islams opprinnelige budskap», fordømte sufi-doktriner og sufi-praksis og gikk inn for en bokstavtro tolkning av Koranen og tradisjonen.
al-muwaḥḥidūn, ‘de som erkjenner Guds enhet', wahhabitter
I sin forkynnelse var Muhammad Ibn Abd al-Wahhab inspirert av Ahmad ibn Hanbal (780–855) (se hanbali-skolen) og Ibn Taymiyya (1263–1328). Han fikk mange tilhengere på Den arabiske halvøy, og bevegelsen vant politisk støtte hos en av de mektige klanlederne, Muhammad ibn Saud (1727–1765) i Najd.
Omkring 1750 var wahhabiene den dominerende politiske og religiøse kraft på Den arabiske halvøy, og al-Saud-familiens makt nådde et høydepunkt ved erobringen av fyrstedømmet Riyadh i 1773. Derved var grunnlaget for den første Saudi-staten lagt. På tross av tyrkisk intervensjon (1811–1118 og 1838–1840) og en rekke nederlag for wahhabiene, forble bevegelsen en maktfaktor og fikk sin renessanse på 1900-tallet, takket være wahhabi-lederen, senere kong Abd al-Aziz ibn Abd al-Rahman al-Saud (1879–1953), regnet som Saudi-Arabias grunnlegger. Fortsatt er wahhabienes doktrine, tolket og anvendt av representanter for hanbali-skolen, et viktig grunnlag for religiøs og rettslig praksis i Saudi-Arabia.
Wahhabiene selv avviser betegnelsen «wahhabi», som henviser til personen Ibn Abd al-Wahhab, og kaller seg al-muwahhidun, ‘de som erkjenner Guds enhet'.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.