H.C. Andersen

Andersen ble født av fattige foreldre i Odense. Han skulle settes i skredderlære; men da en spåkone forutsa moren at Odense by en gang ville bli illuminert til hans ære, reiste han i 1819 uten penger og faste planer til København.

Han hadde en nesten utrolig evne til å komme i forbindelse med innflytelsesrike folk. Først skaffet dikteren Jens Baggesen og komponisten Christoph Ernst Friedrich Weyse ham inn ved Det kongelige Teater som korist. Da guttestemmen hans forsvant, tok teatersjefen Jonas Collin seg av ham, skaffet ham kongelig støtte til å studere og anbrakte ham i Slagelse lærde skole. Han ble tatt ut av skolen og privat dimittert i 1828.

H. C. Andersen hadde skrevet dikt allerede i skolen, blant annet Det døende barn. Som nybakt student skrev han den fantastiske arabesken Fodrejse fra Holmens kanal til østpynten af Amager (1829), tydelig etter mønster av Ernst Theodor Amadeus Hoffmann; samme år kom hans første dramatiske arbeid, Kærlighed paa Nicolai taarn, og året etter en samling Digte, også til dels i en tilstrebet ironisk overlegen form.

Disse første arbeidene skaffet Andersen stor anerkjennelse, men også kritikk. Han produserte flittig, blant annet en rekke reisebøker fra de mange reisene sine. Reisene skaffet ham venner og berømte forbindelser i utlandet, blant andre Johann Ludwig Tieck, Adelbert von Chamisso og Charles Dickens. Den første av H. C. Andersens romaner, Improvisatoren (1835), er fylt med hans inntrykk fra det første Italia-oppholdet. Den vakte bifall i Danmark, og den tyske oversettelsen gjorde ham internasjonalt kjent som forfatter.

Derpå fulgte O. T. (1836) med hjemlige interiører, Kun en spillemand (1837), en sentimental skildring av kunstnerens trengsler, som ble angrepet av Søren Kierkegaard i 1838 i hans debut Af en endnu levendes papirer. Boken er en forvokst anmeldelse av Andersens roman fra 1837. I 1857 kom den mislykkede romanen At være eller ikke være, som imidlertid er interessant fordi den viser Andersens store interesse for og avhengighet av Hans Christian Ørsteds filosofi. H. C. Andersens selvbiografi Mit livs eventyr kom i 1855.

Det er som eventyrforfatter H. C. Andersen tilhører verdenslitteraturen. Han skrev i alt 156 eventyr og mer realistiske «historier». De første kom ut i et beskjedent hefte i 1835 og ble ikke særlig godt mottatt, bare Ørsted viste en forståelse som oppmuntret dikteren til å fortsette. Siden fulgte småsamlinger og hefter til 1872.

H. C. Andersens eventyr var til å begynne med omdiktninger av folkeeventyr. Det nye ved dem var at de brukte muntlig dagligtale og at de innstilte alle sine begreper på barnets verden. Etter hvert fant Andersen selv opp motivene til sine eventyr. De ble ikke mer «fortalt for barna» alene, de ble dobbeltbunnet, gjennomvevde av en vidunderlig ironi og båret av et glimtende lune. Andersens Ørsted-inspirerte, urokkelige tro på at virkeligheten er et vidunder, hans forståelse av menneskelige lidelser og av den menneskelige forfengelighet, hans presise virkelighetsiakttagelse og hans friske språkbruk – alt dette møtes i eventyrene og gjør dem til en sjanger som helt er hans egen.

Eventyrene brakte H. C. Andersen verdensberømmelse. Han ble en feiret gjest både ved Europas hoff, på danske herregårder og i rike københavnske familier. Størst betydning hadde familien Collin for ham i hans ungdom, på hans eldre dager var det især hos familiene Henriques og Melchior han søkte og fant et hjem, og han døde på grosserer Melchiors landsted «Rolighed» på Østerbro den 4. august 1875. Han mottok ordener og titler fra hele Europa. Odense by, som utnevnte ham til æresborger i 1867, ble virkelig illuminert for hans skyld.

Den store ytre glansen var nødvendig for ham for å dekke over hans personlige tragedie. Han hadde mange alvorlige, men alltid mislykkede forelskelser, blant andre i Riborg Voigt, Louise Collin og især i den svenske sangerinnen Jenny Lind. Hypokondri og en tiltagende rastløshet plaget ham også. Med en nesten sykelig sensibilitet måtte han betale for sitt geni. Hans liv var fullt av lange lidelser og kortvarige, men intense lykkestunder. Gjennom lidelse fikk han sin erfaring og utmyntet den i inspirasjonens øyeblikk til stor kunst.

H. C. Andersens Samlede værker i femten bind utkom i årene 1876–1880. Eventyrene utgitt av Hans Brix og Anker Jensen i fem bind i 1919, kritisk utgave ved Erik Dal i 1963–1967. Diktene ble utgitt i 1930 av Paul V. Rubow. De interessante dagbøkene og brevene er blant annet trykt i følgende:

• Breve til og fra Andersen, 3 bind (1877–1878)
• Andersens brevveksling med Edvard og Henriette Collin, 6 bind (1933–1937)
• Andersens brevveksling med Jonas Collin, 3 bind (1945–1948)
• Andersens dagbøger 11 bind (1971–1976).

• eventyr
• Danmarks litteratur

• Odense bys museer: H.C. Andersens hus
• VisitODENSE: H.C. Andersen attraktioner i Odense

• Andersen, Jens: Andersen : en biografi, 2003, 2 b
• Arkiv for Dansk Litteratur
• Bredsdorff, Elias: H.C. Andersen : mennesket og digteren, 1979
• Brix, Hans: H.C. Andersen og hans Eventyr, 1907
• Grønbech, Bo: H.C. Andersens Eventyrverden, 1945
• Grønbech, Bo: H.C. Andersen : levnedsløb, digtning, personlighed, 1971
• H.C. Andersen-centret
• Jørgensen, Aage: H.C.Andersen litteraturen 1875-1968 : en bibliografi, 1970 (videreført t.o.m. 1998 i 2 b. utgitt 1995, 1998)
• Kofoed, Niels: Studier i H.C. Andersens fortællekunst, 1967
• Mortensen, Klaus P.: Svanen og skyggen : historien om unge Andersen, 1989
• Mylius, Johan de: Myte og roman : H.C. Andersens romaner mellem romantik og realisme, 1981
• Nielsen, Erling: H.C. Andersen og andre Danskere, 2. utg., 1974, isbn 82-05-06607-8
• Rubow, Paul V.: H.C. Andersens eventyr : forhistorien – idé og form, sprog og stil, 2. udg., 1943
• Sørensen, Inger: H.C. Andersen og komponisterne, 2005, isbn 87-02-03480-8
• Wullschläger, Jackie: Hans Christian Andersen : en eventyrfortellers liv, 2003, isbn 82-496-0563-2