Michelets bok om Hjemmefronten og jødene er et faglig og etisk forfeilet prosjekt | Arnfinn Moland
Å sitte i fredens Norge i 2018 og gå til angrep på Hjemmefrontens «svik» er trygt og godt, men modig er det ikke.
Marte Michelet har i sin siste bok tatt «et oppgjør med Hjemmefronten». Boken har fått en entusiastisk, nærmest panegyrisk, mottagelse av de fleste anmeldere og kommentatorer, og i løpet av en-to-tre er en ny virkelighet etablert og godtatt, uten nevneverdige reservasjoner. 73 år etter okkupasjonen hevdes det at Hjemmefronten sviktet jødene, dens kvinner og menn var preget av antisemittisme, og dette forklarer sviket. Flere tiår med forskning, innsikt og forståelse ligger tilbake i ruiner.
Les Aftenpostens anmeldelse av Michelets bok: Provoserende og godt om hjemmefronten og jødene
Milorg ikke slagkraftig i 1942
Et sentralt premiss hos Michelet er at Milorg hadde bygget opp «en slagkraftig organisasjon» i 1942. Hva sier kildene om dette og hva er forskningsstatus? Året 1942 var et katastrofalt år for Milorg. Møysommelige forsøk på å bygge opp en organisasjon for fremtidig militær innsats i frigjøringsfasen, i de to-tre første år uten våpen, ble revet opp av Gestapo over hele landet dette året. Ledelsen i landsdel etter landsdel ble arrestert eller måtte flykte til Sverige, svære opprullinger, arrestasjoner og tortur førte til at man flere steder var på nippet til å gi opp.
Situasjonen var brutal fra et motstandsperspektiv: Landets lovlige politiske ledelse satt i London, og den okkuperte befolkning – dersom den engasjerte seg i motstandskampen, blant annet for å redde jøder fra å bli arrestert – levde i konstant fare for selv å bli arrestert, torturert, plassert i fangeleir, bli deportert til konsentrasjonsleirer i Tyskland eller henrettet.
Ikke modig å angripe Hjemmefronten
I Reichskommissar Josef Terbovens forordning av 12. oktober 1942 var det 38 ulike motstandsaktiviteter som kunne gi dødsstraff. Likevel klarte modige kvinner og menn å redde mer enn tusen jøder over grensen til Sverige. Å sitte i fredens Norge i 2018 og gå til angrep på Hjemmefrontens «svik» på dette området er trygt og godt, men modig er det ikke. De som kunne ha tatt til motmæle er, med få unntak døde. Og en av de mest sentrale, som ennå lever, er blitt en skyteskive i boka.
Det leder til et annet sentralt premiss for forfatteren. Historiker Ragnar Ulstein intervjuet Gunnar Sønsteby nærmere en generasjon etter arrestasjonene av jødene. Hans uttalelse om at han fikk rede på deportasjonen av jødene tre måneder før det skjedde, vil en historiker måtte granske med bruk av elementær kildekritikk.
Alt tilsier at «Kjakan» var upresis
«Kjakan» var i 1942 SOEs (Special Operations Executive, red.anm.) mann i Oslo, men også med et nettverk av kontakter i de ulike fragmenter av motstanden, inklusive et skadeskutt Milorg. Han måtte denne høsten flykte til Storbritannia etter så vidt å ha unnsluppet Gestapo som satt og ventet på ham i flere av hans dekkleiligheter.
Ut fra det vi vet, tilsier absolutt alt at han i sitt svar til Ulstein husker feil eller er upresis gjennom ikke å skjelne mellom rykter, som det florerte av, og et konkret datert varsel. Dette skjønte Ulstein, og dette har alle som har sett utskrift av eller hørt dette intervjuer arkivert på Norges Hjemmefrontmuseum, skjønt.
I Michelets prosjekt er ikonet «Nr. 24», slik han fremstår i dag, så viktig at hun ikke ser det åpenbare: Her er en muntlig kilde som må ettergås i sømmene. Ulstein skriver til meg om dette i en e-post:
Det fanst ein del personar med innsikt i den intense, agressive propaganda som VISSTE, men likevel ikkje visste nok til å begynne å varsle. Men den som ikkje maktar å gå inn i okkupasjonens halvmørke, vil slite med å forstå.
Tysk dagsorden vanskelig å forutse
Hele dette problemkomplekset er behørig behandlet i forskningslitteraturen, men grundigst av Bjarte Bruland, som nettopp disputerte i Bergen på grunnlag av det som i overskuelig tid vil være standardverket på dette området, nemlig Holocaust i Norge (2017).
Her fremgår det klart hvordan det skremmende, lammende tyske maktapparatet, med sine norske medløpere, hele tiden satte dagsorden – en dagsorden man ikke kunne forutse dag for dag, nettopp fordi Berlin, selv om målet om utryddelsen av Europas jøder lå fast, ikke dikterte hvordan og når de tyske makthaverne i Norge skulle gjennomføre dette.
Visste Hjemmefronten om jødedeportasjonene? – Ikke godt nok bevist, mener forsker.
Ingen kunne forestille seg «Endlösung»
Det var ikke mangel på varsel som var problemet. Spørsmålet om hva Hjemmefronten visste kunne umulig være avgjørende for jødenes skjebne. I virkelighetens 1942 dominerte usikkerheten, terroren og at ingen kunne forestille seg krematorienes «Endlösung».
Når varselet kom, når man var helt sikker på at nå kunne det gjelde livet, var det jo nettopp oppfølgingen som var den store bøygen: Hvordan skulle man komme seg i sikkerhet? Dekkleiligheter? Transport? Hvordan skulle hjelperne og de flyktende unngå å bli tatt under flukten? Michelet fremstiller Hjemmefronten som om de skulle ha vært et direktorat, et omfattende firma, en maktfaktor med alle muligheter til å sette i gang en fullstendig evakuering av jødene omtrent som under en moderne militærøvelse.
Holder ikke mål kildekritisk
Boken er velskrevet, der ligger Michelets kompetanse. Men den er blåst fullstendig ut av proporsjoner i mediene, og den holder ikke mål kildekritisk og faglig. I tillegg kommer det etisk uholdbare ved hennes behandling av den 98-årige hedersmannen Ragnar Ulstein, motstandsmann og historiker. Ulstein skriver til meg:
Ho kom hit og intervjua meg for ei tid sia. Eg hugsar ikkje mykje av det. Eg sat langt frå arkiv, endå lenger frå tida ho spurde meg om (40 år). Då ho gjekk, takka ho for at eg hadde vore så open mot henne. Eg ville sett pris på om ho hadde vore like open og sendt meg avsnitt frå manus der ho angiveleg retter kritikk mot meg. Eg er i eldste laget for polemikk. Eg var sjuk då ho var hos meg og hadde knapt helse til eit intervju. Men eg orka ikkje bryte avtalen. Eg viste Marte tillit. Eg burde fått eit høve til lese mine svar i eit så langt og utmattande intervju. Ho sviktar den tillit eg viste henne. Ho opererer med skjult, likevel gjenkjenneleg agenda. Har ikkje sett boka, ikkje fått noko varsel frå Gyldendal. Å bruke gamlingar som meg trur ho kanskje er lett spel.
Trist fra Ervin Kohn
Det gjør vondt å lese. Trist er også forstander Ervin Kohns kommentar i Dagbladet (9. november) om at han nå venter «brønnpissing fra faghistorikere og okkupasjonshistoriker-miljøet». Stort tydeligere kan man ikke advare de som måtte ha innvendinger mot Michelets «bokbombe». Jeg håper og tror at han aksepterer faglige kommentarer fra en som i over en generasjon har hørt hjemme i begge de leire han tydeligvis ikke har høye tanker om.
- Interessert i å lese mer? Her er Aftenpostens anmeldelse av Marte Michelets forrige bok, «Den største forbrytelsen», som ble hedret med Brageprisen.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
