Stavanger

Som del av kystlandskapet Låg-Jæren er kommunen preget av flate landområder, med myr, sand og stein. Det høyeste fjellet er Jåttånuten, 138 meter over havet. Nærheten til sjø og fjord preger også klimaet. Stavanger har et typisk atlanterhavsklima med mye nedbør og milde og snøfattige vintre. Om høsten og vinteren er området svært utsatt for stormene fra Nordsjøen. Sommertemperaturene ligger over landsgjennomsnittet, noe som gjør de vakre strendene langs kysten til populære utfartsmål.

Berggrunnen i Stavanger hører til den kaledonske fjellkjeden, (se også Den kaledonske orogenese) og består dels av omdannede sedimentære bergarter fra kambrosilur, særlig fyllitt og glimmerskifer, dels av sterkt omdannede bergarter av prekambrisk opprinnelse, vesentlig gneis av ulik type, likeledes granitt og gabbro. I de sentrale delene av kommunen på fastlandet dominerer fyllitt og glimmerskifer, på øyene er det større innslag av hardere bergarter som amfibolitt og gneiser.

Øyene er lave og relativt flate i sør, men blir mer berglendte og høyere nordover. Skifrene i berggrunnen forvitrer lett og gir god dyrkingsjord, men vegetasjonen er relativt sparsom i områdene som er mest utsatt for vær og vind. Berggrunnen både på fastlandet og øyene er for en stor del dekket av betydelige, glasiale løsmasser, og særlig de sørlige øyene danner i så måte en fortsettelse nordover av landskapet på Jæren. Nord i kommunen ligger jorden i stor grad i søkk mellom lyng- eller skogkledde knauser. Skogen er stort sett løvskog med en del plantet gran. På Ombo er det naturlig furuskog.

Harde bergarter av prekambrisk alder i den kaledonske foldesonen danner de høyestliggende områdene både på fastlandet og på øyene. Eksempler på dette er på fastlandet Madlatuva ved Hafrsfjorden, som når 95 meter over havet, og det markerte landemerket Jåttånuten, sju kilometer sør for bysenteret, som når 138 meter over havet. Slike eksempler på øyene er Bandåsen nordøst på Ombo, som når 515 meter over havet og er det høyeste punkt både i Stavanger kommune og på øyene i Rogaland, dessuten Mastravarden vest på Mosterøy, 154 meter over havet; Rennesøyhornet (Hodnefjellet) sørøst på Rennesøy, 234 meter over havet; Vestbøvarden, 153 meter over havet på Finnøy og Eikefjellet, 213 meter over havet på Halsnøya (Halsne).

Bysenteret i Stavanger ligger rundt Vågen, en liten bukt som skjærer seg sørøstover fra Byfjorden. Herfra går en markert forsenkning i fyllitten via Breiavatnet sørøstover til Hillevågsvatnet, en nordgående bukt av Gandsfjorden.

Tettstedet Stavanger/Sandnes strekker seg utover Stavangers og Sandnes' grenser og består av det sammenhengende bymessig bebygde området rundt og mellom bysentrene i de to kommunene. Dette innebærer at de bymessig bebygde områdene i Randaberg og Sola, som henger sammen med tilsvarende områder i Stavanger og Sandnes, også er inkludert i tettstedet.

Tettstedet Stavanger/Sandnes utgjør på den måten en sammenhengende bymessig bebyggelse fra de sentrale delene av Randaberg i nord via bysentrene i Stavanger og Sandnes til Ganddal i sør.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det åtte tettsteder i Stavanger. Tettstedene er til sammen 44,2 km², og omfatter 17 prosent av arealet i kommunen.

Det sentrale handelsstrøket i bysenteret er i et område som stort sett har eldre trehusbebyggelse med trange, sjarmerende gater øst og sørøst for Vågen, med Kirkegata som viktigste forretningsgate. Mellom Vågen og det idylliske Breiavatnet i sør ligger Stavanger domkirke, et av landets fineste og best bevarte bygg fra middelalderen. Inntil denne lå bispegården, hvis grunnmur Kongsgård skole (Stavanger Katedralskole) antakelig er bygd på. Sørøst for Breiavatnet ligger jernbanestasjonen, og sør for denne Rogaland Teater.

En omfattende fornyelse i utkantene av det gamle bysenteret, særlig rundt Torget mellom domkirken og Vågen, har siden 1950-tallet sterkt forandret sentrums utseende, men likevel er flere verdifulle, eldre miljøer i den sentrale delen av byen bevart, for eksempel «Straen» vest for Vågen (Gamle Stavanger), som for størstedelen er et boligområde.

Nær sentrum ligger østre bydel, som sammen med det gamle bysenteret er skilt fra det øvrige fastlandet i kommune ved forsenkningen mellom Hillevågsvatnet og Vågen.

På Eiganes noe vest for sentrum ligger Kielland-familiens Ledaal, som nå er både kongebolig, representasjonslokale for byen og museum. Nærmest sentrum i sør ligger bydelen Våland på et høydedrag med vid utsikt; lenger ute ligger Mosvatnet med friluftsområder. Øst og sør for Mosvatnet ligger de nye bydelene Bekkefaret og Tjensvoll, som avgrenses i sør av Ullandhaug, også med betydelige friluftsområder.

Sild, skipsfart og hermetikkindustri gjorde at Stavanger fastsatte sin posisjonen som bysentrum utover på 1800-tallet. Frem til 1950-årene var Stavanger en typisk industriby, med nær halvparten av de yrkesaktive sysselsatte i denne næringen.

Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag. Siden 1960-årene har byen vært sentrum for norsk oljeindustri, og her har blant annet Equinor, Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet hovedkontorene sine. Oljenæringen bidro i flere tiår til vekst og velstand for kommunen.

Stavanger sentrum er et betydelig trafikknutepunkt. Her ender Sørlandsbanen, herfra går en rekke lokale og regionale bussforbindelser, likeledes en rekke båtforbindelser nordover til de nordre øyene i kommunen uten veiforbindelse og til Ryfylke og Haugalandet.

Jærbanen har betydelig lokaltrafikk på strekningene Stavanger–Skeiane (Sandnes) og Stavanger–Egersund. Det går ekspressbussruter fra Stavanger til Bergen (Kystbussen) og til Kristiansand (Sør-Vestekspressen), likeledes til Oslo, og om sommeren går det en direktebuss fra Stavanger til Åmot i Vinje via Setesdal (Suleskarekspressen) med forbindelse videre til Oslo. Stavanger og omlandet har et tett lokalbussnett.

Den viktigste veien gjennom Stavanger er E39 ((Aalborg)–Kristiansand–Stavanger–Bergen–Ålesund–Trondheim) som går i en bue utenom sentrum, dels i tunnel. Både E39 og fylkesvei 44 går sørover til Sandnes. Fra E39 like vest for bysenteret fører riksvei 509 vestover til Madla, i bru over munningen av Hafrsfjord og rundt denne via Tananger og Sola tilbake til E39 øst for Jåttånuten, se Jåttå. Nordover går E39 i tunnel under Byhaugen og til Mekjarvik i Randaberg der en tunnel fører under Byfjorden til Sokn og fra 1992 videre på bruer til Mosterøy og Rennesøy (Rennfast). Fra 2009 fører fylkesvei 519 i tunnel fra Rennesøy videre til Finnøy og Søndre Talgje (Finnfast). Fra Rennesøy går E39 via bilferge til Vestre Bokn og herfra videre over Austre Bokn og Ognøy til Haugalandet.

Stavanger har veiforbindelse (riksvei 13) med Solbakk i Strand via Ryfast, som omfatter verdens lengste undersjøiske tunnel på 14,3 kilometer og går 292 meter under havoverflaten. Denne er koblet sammen med E39 i Eiganestunnelen sentralt i Stavanger.

Stavanger Lufthavn Sola har etter Oslo Gardermoen og Bergen Flesland størst trafikk blant Norges lufhavner. Det er helikopterflyplass på Forus med forbindelse til plattformene i Nordsjøen.

Stavanger er administrasjonssenter for Rogaland fylkeskommune og sete for Statsforvalteren i Rogaland. Stavanger hører til Sør-Vest politidistrikt, Sør-Rogaland tingrett og Gulating lagmannsrett. Flere militære avdelinger har sete i byen, blant annet NATOs hovedkommando på Jåttå, nær grensen til Sandnes.

Stavanger utgjør Jæren næringsregion sammen med Gjesdal, Hå, Klepp, Randaberg, Sandnes, Sola og Time.

For statistiske formål er Stavanger kommune fra 2020 inndelt i 25 delområder med til sammen 247 grunnkretser.

Kommunevåpenet (godkjent i 1939) har en gull avkvistet vinranke med blad mot en blå bakgrunn; motivet har sin opprinnelse i byseglet fra 1591 og henspiller på første stavelse i navnet.

Navnet kommer av norrønt Stafangr, sammensatt av stafr, ‘stav’, og angr, ‘fjord’, sikter antakelig til det rette fjordløpet inn til Vågen; stafr kan også knyttes til Valbergets skrent som reiser seg bratt opp øst for Vågen.

• Stavanger – historie

• Stavanger kommune