Bruker:Erik den yngre/Konsekvenser av andre verdenskrig

Konsekvenser av andre verdenskrig nedtegner de langsiktige og kortsiktige konsekvenser av den andre verdenskrig.

Innvirkninger på Norge[rediger | rediger kilde]

Teknologisk og industrielt var Norge et tilbakestående land i Europa før andre verdenskrig. Okkupasjonen, og senere motstandsarbeid av norske og allierte grupper, bombingen og tilslutt nedbrenningen av Finnmark hadde satt landet ytterligere tilbake slik at behovet som måtte møtes med gjenreisningsarbeid var prekært og vidt i omfang. Dette gjaldt både infrastruktur, industrielle anlegg og forsvaret som måtte bygges opp fra grunnen av. Handelsflåten måtte også gjenoppbygges. Den norske handelsflåten var blitt nær halvvert, og mange av de overlevende sjøfolkene var sterkt traumatisert av krigsopplevelser.

Under krigen ble de tyske okkupasjonskostnadene dekket av norske penger, totalt ca. 11 milliarder kroner og seddelomløpet var blitt tidoblet i løpet av krigen. Alle pengeverdier ble derfor registrert i høsten 1945 og pengesedlene ble byttet i en reform. Folk som hadde penger fikk bare begrenset tilgang på sine innskudd for å få ned omløpet av penger.

I tillegg til at industrianlegg var nedslitt og umoderne, var det sterk mangel på råvarer i landet og det var blitt mangel på det meste av nødvendigheter som elektrisitet, husdyr, sykehus, skolebygninger og folk flest var satt langt tilbake når det gjaldt nødvendigheter som klær, sko og utstyr til hjemmet.

Ettersom landet var utarmet på kapital og arbeidskraft ble næringslivet sterkt kontrollert av staten og det ble satt i gang en sentralisert planlegging for gjenreisingen. Dette satte blant annet sterke restriksjoner på all import av varer, sentral prisfastsetting og streng rasjonering for eksempel på klær som først ble frigitt i begynnelsen av 1950-tallet. Skole og utdanning var en del av denne plan.

Første prioritet i planen ble gjenreisingen av Finnmark. Men også Nord-Norge for øvrig var prioritet: det ble bevilget flere hundre millioner offentlige kroner til bygging av jernverket i Mo i Rana og det ble dannet et fond for etableringer i Nord-Norge.

Innen næringslivet ble alt prioritert som kunne skaffe valutainntekter, særlig skipsfarten. Norge fikk nær 3 milliarder i bistand fra USA gjennom den såkalte Marshallplanen fra 1948 til 1951.

Politisk hadde okkupasjonen virket samlende. Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall i Stortinget, men den første regjering ble likevel en samlingsregjering med folk som på en eller annen måte hadde vært involvert i motstandsarbeid. Sikkerhetspolitisk ble landet orientert mot Vestmaktene og gikk inn i samarbeidet i Nato i 1949.

Rett etter krigen og fram til begynnelsen av 1950-tallet, måtte Norge avgi soldater til Tysklandsbrigaden under britisk kommando. På grunn av at flere av de norske soldatene opprettet kontakter med de tyske sivile, bidro deltakelsen til å bedre de medmenneskelige forhold mellom nordmenn og tyskere, som i starten var relativt hatsk.

Innvirkninger på Tyskland[rediger | rediger kilde]

Rett etter den andre verdenskrigen ble tyskere ofte betraktet med forakt, fordi de ble beskyldt for nazistenes krigsforbrytelser på europeerne. Tyskere som var på besøk i utlandet, spesielt på 1950- og 1960-tallet, ble utsatt for fornærmelser av lokalbefolkning. I dagens Europa og i verden for øvrig, spesielt i land som kjempet mot aksemaktene, kan tyskere fremdeles støte på hån fra eldre mennesker som var i live og opplevde grusomheter utført av tyskere under den annen verdenskrig. Dette har skapt skyldfølelser blant mange etniske tyskere, og brakt fram endeløse diskusjoner og trette blant studenter og politikere i etterkrigstidens Vest-Tyskland og også etter gjenforeningen. Da gikk diskusjonene hovedsakelig på hvilken rolle det forente Tyskland skulle spille i verden og i Europa.

I etterkant av krigen gikk de allierte i gang med et program for de-nazifisering, men ettersom den kalde krigen ble forsterket, ble dette programmet innskrenket i den vestlige delen.

Tyskland og den tyske økonomien var knust. Store deler av de fleste større byer var ødelagt av alliert bombing, landets suverenitet var overtatt av de allierte og millioner av flyktninger fra de tidligere østlige provinser oversvømte landet. Tysklands østlige grense ble flyttet vestover til Oder-Neisse-linjen. Og Tyskland ble delt opp i okkupasjonssoner som ble kontrollert av britiske (nordvest), franske (sørvest), amerikanske (sør) og sovjetiske (øst) tropper.

Etter kort tid brøt alliansen mellom vestmaktene og Sovjetunionen sammen, mye av ideologiske årsaker (kommunisme versus kapitalisme). Begge sider etablerte sine innflytelsessfærer og gjennomførte en deling av Tyskland. Selv om landet aldri tidligere hadde vært delt, fulgte delingen i hovedsak grensene mellom de ulike tyske statene før Bismarck forente landet mindre enn 100 år tidligere.

I de vesttyske sonene ble en valutareform gjennomført på 20. juni 1948 som erstattet Riksmarken med den nye Deutsche Mark. Etter innføringen av D-marken var det også en valutareform i østsonen nødvendig.

En grunnlov for Vest-Tyskland ble vedtatt den 23. mai 1949. De første frie valg i Vest-Tyskland ble avholdt i august 1949, og ble vunnet av kristelig-demokratene (CDU) med knapp margin. Ved konstiuering av Forbundsdagen og Forbundsrådet (Tyskland) på 7. september 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland grunnlagt. CDU-medlem Konrad Adenauer ble Forbundsrepublikkens første kansler.

På 7. oktober 1949 ble Den tyske demokratiske republikk (DDR) grunnlagt, da det Tyske Folkeråd (Deutscher Volksrat) opprettet seg selv som provisorisk Folkekammeret. Wilhelm Pieck, leder for SED, ble valgt til den første presidenten i DDR.

Grunnlovene til både Forbundsrepublikken og DDR var opprinnelig slik konsipert at de skulle gjelde for hele Tyskland.

Utenlandske tropper er stasjonert i Tyskland ennå, for eksempel på Ramstein flystasjon, men mesteparten forlot landet etter slutten av den kalde krigen (1994 for sovjetiske tropper, etter bestemmelsene i «Treaty of the Final Settlement With Respect to Germany», og midten av 1990-årene for vestlige tropper). Bush-administrasjonen erklærte i 2004 at den ville trekke tilbake brorparten av de gjenværende amerikanske soldatene fra Tyskland i de kommende år.

Den vest-tyske økonomien var snart gjenoppbygget takket være mildere erstatningskrav mot Vest-Tyskland, mens i Øst-Tyskland ble hele fabrikker, inkludert maskineri, demontert og flyttet til Sovjetunionen. Den østlige blokken godtok ikke Marshallplanen, men fordømte den som amerikansk økonomisk imperialisme. Som et resultat av dette tok gjenoppbyggingen av Øst-Europa (Øst-Tyskland inkludert) mye lenger tid enn i vest.

Under den kalde krigen var det vanskelig for vest-tyskere å besøke sine øst-tyske venner og slektninger, mens det motsatte var umulig. For øst-tyskere var det kun mulig å komme seg til vest ved å flykte (noe som var ulovlig) over den befestede og strengt bevoktede grensen. Denne situasjonen varte fra byggingen av Berlinmuren i august 1961 og til Ungarn åpnet sin grense mot Vesten på slutten av 1980-tallet.

Berlinmuren falt den 9. november 1989, 44 år etter annen verdenskrigs slutt. Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent den 3. oktober 1990.

Økonomiske og sosiale skiller mellom øst og vest i Tyskland spiller fortsatt en betydelig rolle i tysk politikk og i det tyske samfunn. Det er sannsynlig at forskjellene mellom det generelt velstående og økonomisk spesialiserte vest og det svakere, tungindustri-pregede øst vil bli redusert, men prosessen antas å ta mange år.

Se også[rediger | rediger kilde]

• Tysklands historie (1945-1990)
• Tyskland
• Øst-Tyskland
• Vest-Tyskland
• Den kalde krigen
• Marshallplanen
• Berlinmuren
• Ostpolitik
• Tysk gjenforening

Innvirkninger på det jødiske samfunn[rediger | rediger kilde]

Verdens totale antall jøder anslås til å ha vært 15 millioner i 1939, og av disse ble over en tredjedel drept under holocaust. Polen var et kjerneområde for europeisk-jødisk kultur forut for krigen da over 3 millioner jøder levde her, knapt en tiendedel – 350 000 – overlevde forfølgelsen.

De fleste overlevende jødene fra østlige og sentrale deler av Europa stod ved krigens slutt, på bar bakke. Som flyktninger uten evne eller vilje til å returnere til stater de følte hadde sviktet dem og overlatt dem til nazistenes grusomme favntak. Denne erfaringen var et kraftig incitament for revitalisering av den sionistiske bevegelsen, hvilken først og fremst hadde som mål å opprette en jødisk stat i det britiske protektoratet Palestina.

Denne handlingsplanen opprørte mange i befolkningen i Palestina, hvilke generelt var kategoriske motstandere av en slik statsdannelse. Etter flere voldelige episoder, som var iscenesatt av jødiske militante grupper, herunder spesielt bombeangrepet på King David hotellet. og etter ekstensiv illegal immigrasjon, trakk Storbritannia seg ut av territoriet i 1948. Territoriet ble etterlatt i en tilstand preget av intens sivil og etnisk uro, hvilket vedvarer også i det 21. århundre.

Innvirkninger på Østerrike[rediger | rediger kilde]

Østerrike, som hadde blitt annektert av det tredje riket i 1938 (Anschluss), ble separert fra Tyskland i 1945, og på linje med Tyskland, delt opp i fire soner som ble kontrollert av de fire seirende nasjonene. Men til forskjell fra Tyskland, unngikk Østerrike å bli delt i en østlig og vestlig sone. I stedet fikk staten gradvis tilbake sin suverenitet, og ble med signeringen av den østerrikske statsavtalen (Staatsvertrag) i 1955 igjen en suveren stat.

Avnazifiseringen, så vel som tilbakeføringen av jødiske eiendommer, ble utført sakte og halvhjertet av styresmaktene. I de neste tiårene så det østerrikske folket, støttet av politikere fra alle større politiske partier, seg selv som "Hitler's første ofre", som tok ansvar for forbrytelsene som ble utført av det Østerrikske nazistene.

Den østerrikske økonomien restituerte seg rask gjennom 1950-årene på lik linje med den tyske.

Innvirkninger på Polen[rediger | rediger kilde]

Polens østlige grense ble flyttet vestover til en beliggenhet mellom Curzon-linjen og Oder-Neisse-linjen. Den nye grensedragningen medførte et territorialtap på 188 000 km², som delvis ble kompensert med en 111 000 km² utvidelse av statens territorium mot vest. Kompensasjon var allikevel ikke en adekvat erstatning for en stat som i relative termer led det største tapet av menneskeliv blant de europeiske stater. Den tyske okkupasjonen krevde livet til 6 millioner polakker, herunder blant annet 50 % av intelligentsiaen og 90 % av den jødiske befolkningen – omtrent 3 millioner. Noen profesjoner mistet 20-50 % av sine utøvere, for eksempel religiøse ledere av alle trossamfunn, advokater, næringsdrivende og herreskreddere.

De to største byene i Polen gikk tapt, Warszawa ble rasert av tyskerne, mens Lwow ble annektert av Sovjetunionen. De resterende byene og den byen Polen fikk kontroll over som følge av grenseutvidelsen mot vest – Wroclaw, var praktisk talt ruiner. I tillegg ble Polen en Sovjetisk satellittstat, under Kremls kontroll frem til 1989. Som følge av krigen og dens ringvirkninger, ble det polske folket svært nært knyttet til en felles gruppeidentitet og tett knyttet til hverandre.

Innvirkninger på Øst-Europa[rediger | rediger kilde]

Øst-Europeiske stater fant seg selv som de facto reokkuperte stater ved krigens slutt. Sovjetunionen tok over okkupasjonen der tyskerne slapp, herunder ved å installere marionetteregjeringer i alle landene de hadde militær kontroll over, Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og det tidligere Tsjekkoslovakia. Fra starten av innførte disse skinndemokratiene populære reformer, men det skulle vise seg at prisen satellittstatene måtte betale var et totalt tap av nasjonal suverenitet, samt radikale innskrenkninger i den personlige friheten. Det skulle ta over førti år før Sovjetunionen trakk seg tilbake fra de områdene de okkuperte i 1945.

Innvirkninger på Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Hitlers hær drepte mer enn 27 millioner Sovjetiske innbyggere i løpet av krigen, inkludert rundt 11 millioner soldater som falt i krigen mot Hitlers hær eller døde i POW leirer. Millioner av sivile døde også av sult, utnyttelse, grusomheter og massakrer, og en stor del av Sovjetunionen, fra forstedene til Moskva og Volga River til grensen i vest ble ødelagt, avfolket og redusert til steinfyll. Den voldsomme massedøden og ødeleggelsene der ødela Sovjetunionens økonomi, samfunn og nasjonale psyke.

Deler av den nasjonale myten om lidelse som statsmaktene i Sovjetunionen utviklet, benektet den særlige avstraffelsen utført av tyske inntrengere mot de sovjetiske jødene. Masseødeleggelsene var en viktig årsak til at Sovjetunionen installerte satellittstater I sentral-Europa, ettersom statsmaktene håpet å bruke landene som en buffersone mot nye katastrofale invasjoner fra vest. Dette hjalp til med å bryte ned krigsalliansen mellom Sovjetunionen og vestalliansen, iscenesatte den kalde krigen som varte til USSR kollapset i 1991. Sovjets kultur I 1950 var definert av resultatene fra «Great Patriotic War», fra sirkulering av POW og returnerte soldater gjennom GULag til den vitale knappheten på voksne/gifteklare menn.

Innvirkninger på Vest-Europa[rediger | rediger kilde]

Storbritannia og Frankrike var på den seirende siden, men var praktisk talt utarmet og bankrupte i 1945, og de har så langt ikke klart å gjenvinne posisjonene de hadde i det internasjonale statssystemet før krigen. Japan og Tyskland var også ruinerte, og veien lå åpen for fremveksten av et bipolart maktsystem i verden, med Sovjetunionen og USA i hovedrollene.

Den økonomiske og politiske virkeligheten fremtvang oppløsningen av de europeiske koloniimperiene, med påfølgende selvstendighet for koloniene i Afrika og Asia. De nye statene eller de som hadde gjenvunnet sin suverenitet, stod overfor vanskelige utfordringer: Rask befolkningsvekst, sosial uro og politisk ustabilitet, hvilke er faktorer som også gjør seg gjeldende i det 21. århundre.

Den kommunistiske ideologien steg i prestisje blant annet som følge av Den røde armés militære seire under krigen, noe som sparket igang en oppblomstring og vitalisering av kommunistiske partier i Vest-Europa. Kommunistpartiene var i reelle maktposisjoner eller svært nær maktens tinder blant annet i Frankrike, Italia og Hellas. Disse politiske grupperingene ble delvis undergravd som et ledd i en amerikansk initiert motstand mot det Sovjetiske regimet, en konflikt vi kjenner under betegnelsen den kalde krigen.

Innvirkninger på Hellas[rediger | rediger kilde]

Okkupasjonen av Hellas fikk vidtrekkende konsekvenser, herunder nevnes ødeleggelse av økonomien og den etablerte samfunnsorden. Okkupasjonen skapte dype sår i samfunnets sinn, og over femti år etter krigens slutt finner man fremdeles et spesielt tidsskrift – «Polemikos Typos» – som omhandler den tyske okkupasjonen.

Som en direkte følge av maktvakuumet som oppstod i Hellas når Aksemaktene trakk seg tilbake, oppstod det borgerkrig. Borgerkrigens sentrale fraksjoner var Monarkistene og Kommunistene («Elas») – førstnevnte ble objekt for substansiell internasjonal støtte, ledet av Storbritannia og USA, mens Bulgaria, Jugoslavia og Albania støttet motparten.

Som et historisk paradoks kan det nevnes at Stalin vedtok å holde Sovjetunionen på sidelinjen i denne konflikten, et vedtak statene i vest anså for å være en åpenbar løgn. Vestens feilaktige vurderingen kan knyttes opp til vestens eklatante behov for å underbygge sin geopolitikk, herunder var da ulike oppdemningsstrategier vesentlige.

Innvirkninger på verdenspolitikken[rediger | rediger kilde]

Krigen synliggjorde Folkeforbundets manglende evne til å løse konflikter, og denne organisasjonen ble da også følgelig oppløst i 1946. Som erstatning ble de Forente nasjoner – FN – grunnlagt den 24. oktober 1945. I likhet med forgjengeren skulle organisasjonen i utgangspunktet motvirke fremvekst og konflikteskalering i det internasjonale systemet. Organisasjonen forhindret imidlertid ikke at etterkrigstiden likevel ble preget av gjensidig mistenkeliggjøring og fiendskap mellom øst (Warzawapaktens medlemsland) og vest (USA og NATOs medlemsland).

Resultatet av de alliertes utforming av Potsdamkonferansen ble en geografisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk deling av ikke bare Europa, men stort sett hele verden. Våpenkappløpet mellom den andre verdenskrigs to store seierherrer, USA og Sovjetunionen, antok apokalyptiske dimensjoner. Den kalde krigen var frem til Berlinmurens fall helt dominerende i utformingen av internasjonalt samarbeid og politisk og økonomisk utvikling.