Bruker:Fornadan/temp
Den romerske republikks historie
Den romerske republikks historie begynner med avskaffelsen av kongedømmet, tradisjonelt datert til 509 f.Kr., og slutter under en i praksis gjeninnførelse av monarkist styreform under Augustus, gjerne med slaget ved Actium i 31 f.Kr. som symbolsk sluttpunkt.
I løpet av disse snaut fire hundre årene vokste republikken fra å omfatte knapt mer enn Roma til en militær stormakt uten tidligere sammenstykke i vestlig historie med herredømme over hele Middelhavsregionen.
Samtidig med den militære ekspansjonen foregikk det omfattende sosiale endringer som ga utslag i indre politiske stridigheter. Mot slutten av republikkens levetid brøt disse konfliktene ut i direkte borgerkriger mellom Romas hærførere og førte til grunnleggelsen av det romerske keiserriket
Tidligrepublikken[rediger | rediger kilde]
Den unge republikken arvet fra kongedømmet en rollen som den ledende latinske bystaten, en posisjon Roma hadde mer enn nok med å forsvare de neste hundre årene . Det 5. århundre f.Kr. var en vanskelig tid med økonomisk nedgang, invaderende fjellstammer og strid mellom patrisierne og plebeierne. Romersk ekspansjon begynte ikke for alvor før den endelige seieren over nabobyen Veii i 396 f.Kr.. I 390 f.Kr. lyktes en gallisk hær å innta Roma, men denne traumatiske hendelsen påførte ikke den romerske staten varige mén. I de neste tiårene befestet Roma sin stilling in Latium og et forlik mellom patrisierne og ledende plebeiere i 367 f.Kr. brakte indre ro. I andre halvdel av det 4. århundre f.Kr. braket Roma sammen med samnittene i serie kriger som først sto om herredømme over Campania, men siden eskalerte etter som stadig flere italiske folkeslag ble trukket in i motstanden mot Romas voksende makt. Seier i slaget ved Santium i 295 f.Kr. sikret Romas posisjon som den sterkeste staten på det italienske fastlandet. Omtrent samtidig ble en rekke politiske reformer vedtatt, den siste av dem Lex Hortensia ca 287 f. Kr. markerer sluttpunktet i den første fasen av republikkens historie.
Republikken tar form (509 f.Kr. – 449 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
Monarkiet styrtes[rediger | rediger kilde]
I følge Romersk historisk tradisjon var den siste kongen i Roma, Lucius Tarquinius Superbus, en egenrådig tyrann som styrte uten å rådføre seg med senatet. Selv om Tarquinius økte Romas makt utad med en blanding av diplomati, list og militærmakt, økte misnøyen mot hans styre økte innad, da spesielt blant de velstående. Hendelsen som tilslutt forårsaktet Tarquinius fall var voldtekten av Lucretia. Den dydige Lucretia tok selvmord, etter først ha utpekt Sextus Tarquinius, kongens andre sønn, som gjerningsmann. Dette foregikk mens Tarquinius var ute med hæren og beleiret byen Ardea. L. Tarquinius Collatinus, Lucretias enkemann og kongens fetter, kunne derfor organisere et kupp sammen med L. Junius Brutus, kongens nevø, Sp. Lucretius, Lucretias far og deres gode venn P. Valerius. Tarquinius hastet tilbake til Roma, men fant byen steng for ham. Da også hæren gikk over til kuppmakerne innså Tarquinius at slaget var tapt og gikk i eksil.
Til å erstatte kongen ble det bestemt at det skulle velges to menn hvert år som sammen skulle styre Roma fram til neste valg. Dette embetet het nok i begynnelsen het praetor, men vil i denne artikkelen konsekvent omtales under sitt senere og mer kjente navn, konsul.
Republikkens første år[rediger | rediger kilde]
Valget av Brutus og Tarquinius Collatinus som de to første konsulene markerer den romerske republikks formelle grunnleggelse, konvensjonelt datert til 509 f. Kr. NOTE
[Det årlige consulvalget ga opphav til romersk tidsregning; en gitt hendelse kunne enkelt tidfestet dersom man visste hvem som var konsul det året, forutsatt at man hadde en liste over tidligere consuler. Flere slike lister, på latinsk kalt fasti, har blitt overlevert. Disse har kun mindre uoverensstemmelser seg imellom, men er ikke helt enige i hvor mange år som gikk fra Brutus og Collatinus var consuler til Marcus Valerius Maximus Corvus og Quintus Appuleius Pansa var consuler i 300 f. Kr. Omregnet til vår tidsregning spriker derfor tidspunktet oppgitt av de gamle romerske historikerne for republikkens begynnelse noe fra 509 f. Kr. hos Varro til 502 f. Kr. hos Livius. I begynnelsen av keisertiden ble Varros kronologi gjort offisiell, en status som den har beholdt siden. Denne artikkelen vil derfor bruke årstall omregnet fra Varros liste selv om denne nå stort sett anses å være minst fire år for lang,]
Brutus fikk folket til å sverge en ed på at de aldri mer ville tåle en konge i Roma og at enhver som skulle forsøke å gjeninnføre kongedømmet skulle straffes med døden. Han fikk også støtte for at alle medlemmer av Tarquinii-klanen skulle bortvises. Dette rammet Brutus’ kollega Tarquinius Collatinus, men ikke ham selv siden Brutus kun var i slekt med Superbus på morssiden. P. Valerius ble valgt til å erstatte Collatinus.
Det tok ikke lang tid før den første kongevennlige konspirasjonen oppsto. Konspiratørene var hovedsakelig unge velstående menn med slektskapsbånd til kongefamilien og inkluderte Brutus’ egne sønner. Plottet ble imidlertid avslørt av en slave og i typisk romersk stil var nå Brutus tvunget til å henrette sine egne sønner sammen med de andre kuppmakerne.
Tarquinius Superbus hadde i mellomtiden flyktet til Etruria hvor han overtalte to byer, Veii og Tarquinii, sistnevnte hans fars fødeby, til å gå til krig mot Roma for å gjeninnsette ham. Den romerske hæren møtte etruskerne i slaget ved Silva Arsia hvor romerne gikk seirende ut.
Under slaget hadde Brutus og Superbus’ sønn Arruns Tarquinius drept hverandre i en tvekamp. P. Valerius rådde derfor en tid alene som konsul i Roma. Da han så startet å bygge nytt hus på Velia-høyden begynte det å ryktes at Valerius hadde kongelige aspirasjoner, det nye huset en festning fra hvor han skulle herske eneveldig over Roma. Valerius overvant denne frykten ved å flytte huset ned på sletta og å få vedtatt flere populære lover, den for ettertiden mest kjente, gjerne kalt Lex Valeria
Lars Porsenna[rediger | rediger kilde]
Slaget ved Regillussjøen[rediger | rediger kilde]
De første folketribuner[rediger | rediger kilde]
Volscere, aequere og sabinere[rediger | rediger kilde]
Første krig mot Veii[rediger | rediger kilde]
De tolv tavler[rediger | rediger kilde]
Tidlig romersk ekspansjon (448 f.Kr. – 396 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
Gallerinvasjon og Lex Genuciae (396 f.Kr. – 344 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
Konflikt med samnittene (344 f.Kr. – 312 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
Erobring av Sentral-Italia (311 f.Kr. – 287 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
Mellomrepublikken[rediger | rediger kilde]
De greske byene i sør fryktet nå for sin selvstendighet og i 281 f.Kr. tilkalte de den militære eventyreren kong Pyrrhos av Epeiros for å forsvare dem mot Roma. Da Pyrrhos til slutt gikk lei dette foretaket og vendte hjem var det fritt fram for Roma å fullføre erobringen av fastlands-Italia i 271 f.Kr.
Stenderkampene[rediger | rediger kilde]
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
 Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
- Hovedartikkel: Stenderkampene
Grunnlaget for opprørene[rediger | rediger kilde]
Stenderkampene mellom 500 og 300 f.Kr. var en lang rekke plebeieropprør mot aristokratiet i republikken. Etter hvert som riket ble større, fikk mange plebeierer mer penger og makt, og krevde reell innflytelse på styret av republikken gjennom å få tilgang til embetsmannsposter eller sete i senatet.
I andre enden av den opprørske plebeierstanden var de fattigste romerske borgerne, som ønsket bedre levevilkår og mer land for å dyrke mat. Levevilkårene hos den fattigste delen av befolkningen var til tider ganske dårlig, samtidig som de fattige borgerne så at patrisierne/senatorene ble rikere ved å ta til seg de landområdene riket tok gjennom krigføring. Dette gjorde de til tross for at lovene i republikken sa at alt erobret land skulle deles rettferdig mellom borgerne gjennom staten. Senatorene klarte å ta til seg rikdommer fordi det var patrisierne selv som hadde rett til å sitte i domstolene. Lovene var heller ikke nedskrevne, noe som gjorde det vanskelig for utenforstående å protestere.
Resultatet av opprørene[rediger | rediger kilde]
Stenderkampene førte til en rekke endringer. Opprørene og militærstreikene endte i at plebeierne ble mer rettslig likestilte med patrisierne. Forbudet mot ekteskap mellom stendene ble opphevet og plebeierne fikk blant annet muligheten til å bli valgt inn i embetsmannsposter. Med lex hortensia i 287 f.Kr. ble plebeierforsamlingen likestilt senatet, og lovedtak gjort i førstenevnte gjaldt hele befolkningen. Det var nå ingen politisk forkjell mellom plebeierne og patrisierne.
Det var likevel fremdeles slik at ingen statlige verv (embetsmannsposter) ble lønnet. Det praktiske utfallet av de rettslige utjevningene mellom patrisierne og plebeierne ble derfor at et fåtall av de rikeste plebeierne lot seg velge til embetsmenn og gifte seg inn i patrisierstanden.
Til tross for at opprøret aldri førte med seg noen store sosiale systemendringer kan en vise til at de resulterte i at de laveste stendene fikk flere rettigheter. Blant annet ble rettsvernet kraftig forbedret gjennom at det romerske lovverket ble nedskrevet, og det ble åpnet en port for sosial klatring fra plebeierstanden til den patrisiske, gjennom ekteskaps- og embetsmannslovgivelsen.
Konsolideringen av Italia[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikler: Samnitterkrigene og Latinerkrigen
På 300-tallet f.Kr. kjempet romerne en rekke kriger med sine naboer på den italienske halvøya. I Latinerkrigen kjempet Roma mot sine tidligere allierte i Latinerforbundet (en sammenslutning av byer og landsbyer i og rundt området Latium). Den største konflikten kom mot Romas største trussel mot hegemoni i Italia: samnittene. Samnitterkrigene var en serie med tre kriger, der Roma til slutt vant, og klarte å etablere seg som den dominerende maktfaktoren i Italia.
Mellomrepublikkens erobringer[rediger | rediger kilde]
En rekke kriger og uro i løpet av mellomrepublikken skulle gjøre den romerske republikk til et rike som strakk seg mye lenger enn den italienske halvøy.
Den første punerkrig (264–241 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikkel: Den første punerkrig
Den første punerkrigen er regnet som den utløsende faktoren til romernes ekspansjon. Det var først nå de fikk politiske interesser utenfor Italia.
Punerne var fønikere, et semittisk folk som holdt til i Karthago, nær Tunisia i Nord-Afrika og på sørkysten av Hispania. Karthago hadde i løpet av det tredje århundre f.Kr. tilordnet seg kontroll over store deler av Nord-Afrika, sør- og østkysten av Hispania, Korsika, Sardinia og Sicilia. Punerne og romerne var gamle allierte. Som følge av krigen mot Pyrrhos fikk romerne større interesse for områdene i Sør-Italia og på Sicilia (Magna Graecia). Dette førte til at det ble krig mot punerne.
Romerne ønsket å bremse punernes innflytelse på Sicila og utvide sin egen. For å få støtte hos befolkningen lovde senatet et rikt krigsutbytte. Det som skjedde etter erobringen av Sicilia var at den romerske ekspansjonsappetitten økte så sterkt at de også drev punerne fra Sardinia og Korsika.
Den andre punerkrig (218–201 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikkel: Den andre punerkrig
Det er få kilder som viser årsaken til krigen, men man tenker seg at årsaken var at punerne ble drevet ut av Hispania i tiden etter den første punerkrig. Det ble inngått avtaler mellom Roma og punerne hvor grensene mellom de to rikene skulle gå, men disse avtalene ble senere brutt av romerne. Dette var trolig på grunn av at de fryktet punerne, og dermed ville ha grensemessig kontroll.
Utbruddet av krigen ble ført av krigens mest kjente skikkelse, den puniske generalen Hannibal. Han klarte å krysse Pyreneene og Alpene med en hær av ryttere, elefanter og fotsoldater, men led store tap under disse dristige vandringene, og nådde Italia med under 30 000 mann. På grunn av Hannibals enestående oppfinnsomhet og dristighet var han uslåelig i slag. Selv om romerne så ut til tape, klarte de å utmatte Hannibal på grunn av sin tallmessige overlegenhet. De klarte å presse Hannibal ut av Italia, og senere slå ham i slaget ved Zama i Nord-Afrika i 202 f.Kr.
Under krigen mot Hannibal mistet romerne Gallia Cisalpina, og startet en gjenerobring. De anla soldatkolonier og bygde veier, og landet ble latinisert.
Makedonerkrigene og den tredje punerkrig (ca 201–146 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikler: Makedonerkrigene og den tredje punerkrig
Mye av årsaken til Romerrikets suksess var at de behandlet erobrede folk relativt godt. De fikk rettigheter så vel som plikter og nøt godt av handel, veibygging og andre goder i Romerriket. For det meste var forholdene fredelige i Romerrikets provinser, selv om et og annet opprør måtte slås ned. Når kontrollen over den vestre halvdelen av Middelhavet var sikret, vendte de blikket østover. Romerrikets hovedfiende i øst var Makedonia, men de ble beseiret og Makedonia ble romersk provins i 148 f.Kr. I tiden videre okkuperte de vestkysten av Lilleasia, mens kongeriket Pergamon ble testamentert til Romerriket. I år 146 f.Kr. ble Kartago endelig beseiret og lagt i ruiner, og hele den puniske befolkningen ble massakrert.
Ingenting kunne nå hindre at Romerriket tok kontroll over hele Middelhavet. Egypt ble beseiret og ble en sikker kornkilde for den stadig voksende storbyen Roma. Videre ekspansjon måtte nå gå enten østover mot Mesopotamia eller nordover mot Gallia og Germania. Romerne gjorde begge deler, men fikk problemer mot nord. Germanere nord for Alpene og piktere nord for England satte en stopper for ekspansjonen nordover, mens Gallia var et problematisk område å holde kontroll over. De slet også med å få kontroll over Dakia, som omtrent tilsvarer dagens Romania.
Sosial revolusjon[rediger | rediger kilde]
Etter erobringene i mellomrepublikken kunne Roma nå kalle seg et verdensrike. Med det fulgte også flere problemer. Først og fremst hadde punerkrigene, særlig krigen mot Hannibal, krevd mange menneskeliv, så folketallet sank betydelig i denne perioden. I 163 f.Kr. var toppen på potensielle soldater 386 000, og etter det ble det stadig færre.
I tillegg til de militære problemene var det også sosiale problemer. Det største problemet lå i arveskiftene. Bønder som hadde flere sønner fikk satt opp testamente, slik at jorden han eide ble delt likt mellom sønnene. Det skulle ikke mange generasjonene til før jordlappen ble så liten at det ikke var mulig å leve av den. Dette medførte at bøndene ble proletarisert. Det betydde at de ikke hadde noen beskyttelse av en patron. Og uten beskyttelse kunne de bli fratatt sin eiendom, og i verste fall tatt som slaver av en mektig godseier. For Roma var dette en stor krise, for loven tilsa at kun bønder kunne bli soldater, og med flere bønder som mistet sin rett og ble proletarisert, førte dette naturligvis med seg at hæren ble mindre.
Samtidig som kårene ble verre for de fattigste, ble tilstanden bedre for de mektige. Senatsadelen økte sin velstand ved å ta hånd om det store overskuddet imperiet og krigføringen førte med seg. Rikdommen ble stort sett plassert i jord, som var den viktigste inntektskilden under republikken. Forskjellen mellom fattig og rik økte dramatisk. Alt dette førte til et behov for endring, som skulle begynne med graccherne.
Revolusjonen kan deles opp i to faser:
- Fase 1 var den sivile revolusjonen, der brødrene Gracchi forsøkte å reformere staten ved å foreslå en nyfordeling av ager publicus (jorden)
- Fase 2 betegner Marius' hærreformer og dannelsen av armeer bestående av klienter som lot keiserriket få grobunn.
Graccherne[rediger | rediger kilde]
Tiberius Gracchus' jordreform[rediger | rediger kilde]
Tiberius Gracchus ville fordele jord til de fattige. Hensikten med det var å øke antall personer som var økonomisk kvalifiserte til å gjøre militærtjeneste. Tiberius Gracchus brukte den militære krisen til å foreslå å styrke småbrukerne som sosialt sjikt gjennom en jordreform. Lovforslaget gikk ut på å gjennomføre gamle bestemmelser om hvor mye det skulle være tillatt å leie av ager publicus. Alle med mer enn 500 jugera, omtrent 1,3 km², skulle gi opp det de hadde til overs. Det som var under 500 jugeras skulle bli eierens private jord, ager privatus. Jorda som ble til overs skulle deles ut til proletares (fattige, eller frigitte slaver) i jordlodder på inntil 30 jugera. De som fikk slike jordlodder var kvalifisert til å gjennomføre militærtjeneste. Jordloven ble vedtatt etter mye krangling mellom senatet og folkeforsamlingen. Senatet fryktet at Tiberius Gracchus ville skaffe seg et alt for stort klientell og gjøre seg selv til konge, så de slo ham i hjel i 132 f.Kr. Dette var det første dokumenterte politiske drap i republikken, og det har i ettertid blitt sett som et sentralt skritt mot den uro som fulgte frem mot opprettelsen av keiserdømmet.
Gaius Gracchus[rediger | rediger kilde]
Tiberius' yngre bror, Gaius Gracchus, ble i 123 f.Kr. valgt til folketribun. Gaius tok lærdom av brorens skjebne, og valgte å tilarbeide seg et større klientell ved å ta opp et bredt spekter av politiske emner. Han ville gjennomføre juridiske, økonomiske og utenrikspolitiske reformer.
Juridisk reform[rediger | rediger kilde]
Gaius' juridiske reformer ble trolig gjennomført for å splitte eliten og styrke hans klientell. Han fikk vedtatt en lov som fjernet senatorene fra juryen, og ga plassene til ridderne. Ridderne lå under senatorene i innflytelse, prestisje og rikdom. De utgjorde den delen av adelen som ikke søkte til embeter. Navnet kom av at de var rike nok til å stille med hest i hæren. Denne kløften mellom ridderne og senatorene kom til å vedvare helt til Julius Cæsars tid, og den førte til flere nederlag for senatet.
Økonomisk reform[rediger | rediger kilde]
I sine økonomiske reformer ønsket Gaius å løse byproletarene fra båndene til de store adelshusene og gjøre dem til sine egne klienter. Han fikk vedtatt en lov som påbød at staten hver måned skulle selge en rasjon korn til fast, lav pris til borgerne i Roma. Dette kom fra det antikke prinsippet om at statsformuen tilhørte alle borgerne.
Utenrikspolitisk reform[rediger | rediger kilde]
Det som førte til Gaius Gracchus' fall var spørsmålet om forbundsfellenes rettigheter. Forbundsfellene var Romas allierte av italiensk opprinnelse, og var inndelt i to kategorier: latinerne og allierte stater. Gaius ville gi full romersk rett til de med latinsk rett og latinsk rett til de allierte. Senatet satte inn et motstøt og startet en propagandakrig, der de blant annet satte ut rykter om at han etablerte en koloni i det forbannede Kartago. Det hele endte med at Gaius og 3000 av hans tilhengere ble henrettet i 121 f.Kr.
Kort oppsummert bidro Gaius med følgende tema i romersk politikk: sammensetningen av domstolene, statssubsidiert korn, kolonispørsmålet og spørsmålet om utvidelse av den romerske borgerretten.
Følgene av Gracchernes reformer[rediger | rediger kilde]
Gracchernes viste at det var mulig å splitte overklassen i Roma. De viste at folketribunatet og forsamlingen kunne brukes mot senatet. I tillegg viste de ridderne og folket hvilke økonomiske ressurser det var mulig å presse ut av provinsene. De mente at senatsstyret skulle opprettholdes, og at det ikke skulle gjøres inngrep i eiendomsretten.
Jordfordelingsloven ble gradvis avskaffet, og godseiere kunne etter 119 f.Kr. kjøpe opp jordlodder som hadde blitt delt ut. En lov fra 111 f.Kr. gjorde ager publicus om til privat jord. Resultatet var at småbrukerne ble offer for godseierne, noe som igjen førte til at godsdannelsen ble styrket og småbrukerne ble svekket.
Militærrevolusjonen[rediger | rediger kilde]
| Nederlag i det andre århundret f.Kr. | |
| 154 | Nederlag i Spania |
| 153 | Nederlag i Numantia |
| 136 | Romersk armé må kapitulere ved Numantia. Tapene i Spania var store. I tillegg måtte romerne sette ned formuegrensen for å gjøre militærtjeneste så mye at de mistet fire legioner. |
| 135 | Slaveoppstand på Sicilia |
| 133 | Slaveoppstand i Pergamond |
| 113 | Konsul slått av kimbrerne |
| 111–105 | Jugurthakrigen. Den romerske konsulen tapte i slag i 109. |
| 109 | Konsulnederlag mot germanerne |
| 106 | Konsul falt mot germanerne |
| 105 | Nederlag mot kimbrere og teutonere i slaget ved Arausio |
| 104 | Andre slavekrig på Sicilia |
Den militære revolusjonen skulle fortsette gracchernes forsøk på å fjerne fundamentene i den romerske republikk. Revolusjonen gjennomgikk fire faser som kulminerte i opprettelsen av keiserdømmet.
- Marius-fasen. Proletarhæren ble dannet
- Sulla-fasen. Hæren ble brukt mot de romerske borgerne
- Pompeius-fasen. Privathærene ble dannet
- Augustus-fasen. Hele rikets militære styrker var keiserens klientell
Senatsstyret var basert på en forestilling om at alle som tilhørte nobiliteten, var like gode til å styre et verdensrike. Det som skjedde i det andre århundret f.Kr. var at romerne ble utsatt for en rekke nederlag, som kunne svekke en slik forestilling (se tabell).
Marius[rediger | rediger kilde]
I det siste tiåret før århundreskiftet utviklet krisen seg til et bristepunkt. En romersk klientfyrste i Numidia hadde startet en krig mot en medhersker, og som følge av denne krigen ble italienske samfunn i Nord-Afrika massakrert av kong Jugurtha av Numidia. Dette førte til at alliansen mellom ridderne og senatorene sprakk, og senatet ble tvunget inn i en uønsket krig.
På grunn av uro og lite prestisje i senatet klarte de fattige og ridderne å velge Marius til konsul, en dyktig offiser og og ridder. Marius' mål var å oppnå dignitas og skaffe seg et stort klientell, men dette ble nektet ham av optimaten Metellus, derfor allierte han seg med popularene.
Senatet hadde besluttet å forlenge kommandoen for feltherren i Numidia, Metellus, med et år. Marius fikk forhindret dette ved å gå til folkeforsamlingen med en ny lov som fratok Metellus kommandoen og ga den til ham selv, en gjerning som senere ble gjentatt av Pompeius og Cæsar.
Etter Jugurthakrigen dukket en ny trussel opp. Fra nord kom de germanske folkene; teutonerne og kimbrerne. I den påfølgende kimbrerkrigen ble situasjonen i Roma ytterligere forverret. Romerne gikk på flere smeller, blant annet i slaget ved Arausio, der romerne hadde et av sine største nederlag noensinne. Tapene fra dette slaget lå på mellom 60–80 000. Folkets aggresjon vendte seg mot senatet, og flere senatorer ble stilt for folkeforsamlingen, anklaget for forræderi. Marius ble derfor gjenvalgt til konsul fem år på rad, ned til 100 f.Kr.
Marius' reformer[rediger | rediger kilde]
Marius begynte å trene og organisere en ny type hær. Med denne klarte han å ta knekken på trusselen fra nord. Den gamle romerske armé fungerte slik at soldatene ble utskrevet hver gang en krig blusset opp. Soldatene skulle være økonomisk uavhengige, selveiende bønder, slik at staten ikke måtte forsørge dem etter endt krigstjeneste. Marius brøt med den tradisjonelle ordningen ved å skape en profesjonell hær. Virkningen av dette var at hæren ble bundet til generalen i mye større grad enn før, fordi generalen var den som ga andel og skaffet pensjoner etter militærtjenesten. Dette åpnet rekkene for proletarene, som ikke hadde noe å tape på å bli soldater.
Soldatene til Marius måtte gjennomgå mye hardere trening enn sine forgjengere. De måtte marsjere med tung last, svømme, hoppe høyde, og trene nærkamp med gladiatorer. Reformen la grunnlaget for yrkeshæren, et verktøy som kom til å bli brukt av generalene under borgerkrigene.
Sulla[rediger | rediger kilde]
Etter militærkrisen viste senatet at de ikke var kapable til sin rolle, ved å mislykkes i sitt forsøk på å bedre forholdene mellom Roma og dets forbundsfeller i Italia. Etter at reformatoren Livius Drusus ble drept i 91 f.Kr., startet størstedelen av de italienske forbundsfellene et opprør som ble til forbundsfellekrigen. Krigen endte i 88 f.Kr., da alle italienere som bodde sør for elven Po fikk romersk borgerskap.
Ut fra denne krigen kom en ny sterk general til makten, Lucius Cornelius Sulla Felix. Sulla var stadig i konflikt med Marius, som han hadde tjenestegjort under tidligere. De to kjempet om å lede an i krigen mot Mithrandiene i Hellas, som Sulla vant ved å invadere Roma med sin hær. Dette var aldri blitt gjort før, men var nå mulig på grunn av hærreformene av Marius. I den påfølgende krigen viste Sulla at han var en fremragende general, og han klarte å jage mithrandiene ut av Hellas og tilbake til Asia. Samtidig benyttet Marius anledningen ved Sullas fravær til å samle en hær av slaver og veteraner, og tvinge til seg sitt syvende konsulembete. Denne konsulperioden ble kort, da Marius døde noen få dager senere av hjerneblødning.
Sulla kom tilbake til Roma i 83 f.Kr., der han nedkjempet Marius' arvtaker, Gnaeus Papirius Carbo, som ikke var i nærheten av sin mentors kaliber. Sulla invaderte Roma med sin hær nok en gang og utnevnte seg deretter til diktator, med hovedhensikten å fjerne popularene. Sullas diktatorstyre var uinnskrenket, og var dermed en forsmak på keiserdømmet. Sulla styrket senatet ved å øke antall senatorer til 600.
Liste over Sullas bidrag til romersk politisk tradisjon:
- Bruk av hæren i indre konflikter
- Indirekte valg til senatet
- Sulla ønsket å restaurere Senatet, men klarte bare å utsette dets sammenbrudd
- Han viste hvordan én person kunne dominere statsstyret ved å bruke militærmakt mot staten (han drepte dem som var mest lojale mot republikken, og belønnet dem som ville styrte den)
- Hans ubegrensede diktatur var en forløper for Julius Cæsar og det første triumvirat
Pompeius[rediger | rediger kilde]
Sulla ønsket å gjenopprette den klassiske republikken, men hans måte å gjøre det på resulterte i det motsatte. For han som tok Sullas plass, skulle følge i hans fotspor. Senatet ble nesten tvunget til å velge ut Gnaeus Pompeius, kalt Pompeius den store. Han hadde arvet farens armé, og gikk inn i kampen mot Marius' tilhengere. For den innsatsen fikk han navnet carnifex adulescentulus, den meget unge bøddelen. Da Sulla døde, ble det klart at systemet han hadde dannet bar på trøbbel. Lepidus, konsulen som ble støttet av Pompeius, brukte uroen blant de jordløse til å legge press på Roma. Pompeius brøt støtten til Lepidus da det viste seg at Sullas veteraner ikke sluttet seg til ham, og han nedkjempet Lepidus' hær med støtte fra senatet.
Lepidus' opprør var et eksempel på at senatet ikke hadde kontroll og var avhengig av en privatmann med soldater. Pompeius fikk ordre om å løse opp sin private hær, men nektet. I stedet dro han til Hispania for å kjempe mot tilhengere av Marius. Der opparbeidet han en maktposisjon ved å gi borgerrett til hispaniere, som ble hans klienter. Dette gjorde ham til den sterkeste i Roma. Han begynte dessuten å true med å marsjere mot Roma hvis ikke senatet føyde seg. Det skulle dukke opp flere problemer i 70-årene f.Kr. som tvang senatet til å akseptere Pompeius som redningsmannen:
Spartacus ble i hovedsak slått av Marcus Licinius Crassus, med litt hjelp fra Pompeius. Størstedelen av slavehæren til Spartacus ble slått av Crassus, men noen klarte å rømme nordover, der de ble møtt av Pompeius. De ble nedkjempet og 6000 slaver ble korsfestet langs den appiske vei fra Roma til Capua. Pompeius brøt med Sullatradisjonen ved å ikke oppløse sin private hær, og gikk heller mot konsulembetet, noe han var for ung til. Pompeius klarte med et imperium å renske Middelhavet for sjørøvere som plyndret handelsrutene til Roma. Han slo også Mithradates, og gjorde deres rike om til den romerske provinsen Pontus. Syria ble gjort til provins, og Judea ble lagt til Syria, med unntak av en del som ble styrt av den jødiske ypperstepresten. Pompeius vendte Romas interesse mot øst.
Julius Cæsar og det første triumvirat[rediger | rediger kilde]
.JPG)
Da Pompeius returnerte fra østen fryktet mange senatorer, spesielt optimatene, at han skulle følge i fotsporene til Sulla og utrope seg til diktator. Pompeius oppløste i stedet hæren, men krevde i gjengjeld tre ting: triumf, jord til veteranene og anerkjennelse for sine bedrifter i øst. Optimatene, som ble ledet av Cato, stolte fortsatt ikke på Pompeius, og fikk senatet til å nekte ham jord. Siden Pompeius hadde oppløst sin hær, sto han uten pressmidler, noe som førte til at han ble med i dannelsen av det første triumvirat.
Nummer to i den hemmelige alliansen var Crassus, som også hadde blitt svartelistet av senatet. Cato hadde også klart å gjøre Crassus og store deler av ridderstanden til fiender av senatet. Cato hadde dermed klart å få Crassus, som var Romas rikeste mann og fungerte som patron til mange riddere, til å bli fiende av staten.
Det siste medlemmet i triumviratet var Julius Cæsar, som også fikk smake Catos vrede. Han ønsket å feire triumf etter Hispaniakrigen og være kanditat til konsulvalget. Til tross for at Cato jobbet aktivt for at Cæsar ikke skulle få embetet, ble han valgt som konsul. Det Cato så gjorde var å få senatet til å bestemme at neste års konsuler skulle få Italias gårdsområder som sine provinser, i stedet for en provins med mulighet for krig. Med dette gikk Cæsar i allianse med Crassus og Pompeius, i et forbund som de selv kalte vennskap, men som av motstanderne ble kalt sammensvergelse og tyranni.
Disse tre mennene, med militær styrke, hjulpet av riddere og proletarer, klarte å holde senatet i sjakk og tvang sin vilje på staten. Senatet fungerte ikke lenger som et kollektivt statsstyre, og alle tre fikk sine krav gjennom. Cæsar fikk tildelt Gallia Cisalpina og Illyria for fem år. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt ytterligere. Crassus fikk Syria som provins, mens Pompeius fikk Hispania.
Triumviratet skulle ikke vare lenge. I 54 f.Kr. døde Pompeius kone, Julia, som var datteren til Cæsar, og hans viktigste bånd til Pompeius. Crassus falt i slag i 53 f.Kr. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt, senatet støttet Pompeius og så Cæsar som en trussel. Pompeius, som fungerte som leder av triumviratet, så en stadig større trussel i sin partner, og sammen med senatet erklærte han Julius Cæsar som fiende av den romerske staten. Pompeius ble kommandør for den republikanske hær. De to kampherrene skulle møtes i to slag, ved Dyrrhachium, der Pompeius vant, men som han ikke klarte å følge opp, og i Pharsalus, der Julius Cæsar vant. Pompeius måtte flykte til Egypt for å reorganisere seg, men ble knivstukket da han ankom Egypt.
Cæsar ble etter dette fungerende enehersker i Roma og satte i gang en rekke reformer. Tallet på mottakere av korn ble redusert fra 320 000 til 150 000, og klubbene for småkårsfolk ble oppløst, noe som viser at det var den rikeste klassen som kom best ut av Cæsars reformer. Cæsar skapte også et nytt system for lokalt styre, hele Italia ble inndelt i byer, omgitt av et territorium. Hver by ble styrt av valgte magistrater, et system som kom til å bli viktig i administrajonen under keiserdømmet.
Cæsars maktgrunnlag var hærens lojalitet, og med et slikt grunnlag kunne han erklære seg som diktator på livstid i 44 f.Kr. Han fungerte dermed som patron for alle i den romerske republikken, inkludert senatorene. Dette diktaturet vakte stor oppstand hos senatorene, og førte til slutt til at en gjeng senatorer allierte seg i en sammensvergelse, og myrdet Cæsar den 15. mars 44 f.Kr.
Octavian og det andre triumvirat[rediger | rediger kilde]
Etter Julius Cæsars død trodde senatorene at de skulle klare å gjenopprette republikken, men slik ble det ikke. Cæsars ånd hadde festet seg i folket, og de som hadde støttet Cæsar kom fort til makten igjen. Lederen av disse følgesvennene var Marcus Antonius, som hadde vært Cæsars nærmeste støttespiller.
En annen skikkelse som dukket opp var Octavian, Julius Cæsars adoptivsønn og testamentsarving. Octavian nektet å la seg underkaste Antonius, og startet sin egen kampanje. Han klarte fort å samle seg støtte hos mange av Cæsars tidligere støtter, samt i noen av hans legioner. Det var nå duket for en maktkamp mellom Octavian og Marcus Antonius.
Antonius var upopulær hos senatorene, så Octavian fikk tidlig støtte der og ble i tillegg valgt til senator selv, i en alder av 19 år. Cicero, den daværende lederen av senatet, så en taktisk alliert i Octavian, og grep sjansen til å erklære krig mot Antonius da han var på felttog i Nord-Italia. Marcus Antonius ble slått ved Mutina i 43 f.Kr. og tvunget til å trekke seg tilbake til Gallia. Cicero ble felt av sin egen taktikk da han fullstendig mistet kontrollen på Octavian. For i august 43 f.Kr. marsjerte Oktavian inn i Roma og forlangte at han skulle bli valgt til konsul. Octavian, som nå hadde støtte både i senatet og blant folket, ble derfor valgt til konsul, før han var fylt 20.
Etter at Octavian ble valgt til senator, inngikk han en avtale med Lepidus og Marcus Antonius i Bononia (Bologna), kalt det andre triumvirat. De tre mektigste mennene i Roma var nå allierte. I kjølvannet av dette ble Cicero drept. Brutus og Cassius (Cassius begikk «selvmord» ved å beordre sin trell å drepe ham), som begge var hovedmennene bak drapet på Cæsar, ble også drept i Filippi i Nord-Hellas. Etter seieren inngikk seierherrene Antonius og Octavian en ny avtale i år 40 f.Kr. Riket ble nå delt mellom dem.
Octavian var ikke lenger fornøyd med å kun bli kalt Octavian. Med påvirkning av sin mentor, Cæsar, ville han også guddommeliggjøres. Octavian skulle nå bli kalt Cæsar, og i tillegg omtalte han seg selv som «divi filius», sønn av den guddommelige.
Etter delingen av riket med Marcus Antonius fikk Octavian ansvaret for den vestlige delen. I motsetning til sin medhersker førte Octavian en streng og systematisk politikk som førte med seg en sterk oppblomstring av riket, som senere ble kjent som Pax Romana, eller Pax Augusta. Med dette vant Octavian god støtte i befolkningen og i senatet. Misnøyen til Antonius sank omvendt proposjonalt på grunn av hans støtte til Egypt og Kleopatra. Det hele toppet seg da han skilte seg fra Kleopatra, og testamentet hans kom i Oktavians hender. I testamentet kom det frem at Antonius ville overføre all sin makt til barna han hadde fått med Kleopatra, noe romerne mente var forræderi. Senatet erklærte krig mot Marcus Antonius. Krigen ble avgjort i slaget ved Actium, ved den greske vestkysten i 31 f.Kr.
Etter slaget ved Actium var Octavian i realiteten enehersker i den romerske republikken. Slutten på republikken er gjerne satt i sammenheng med Octavians reformer i 27 f.Kr. og da han fikk utdelt tittelen Augustus.