Bruker:Mali/Kladd1

Sør-Shetlandsøyene
Ongal Peak i Tangra Mountains på Livingston Island
Geografi
Plassering		120 km nord for Antarktishalvøya
Antall øyer		11 større øyer og flere mindre øyer som i alt dekker 3687 km².
Større øyer		Clarence Island, Deceptionøya, Elefantøya, Greenwich Island, King George Island, Livingston Island, Low Island, Nelson Island, Robert Island, Smith Island, Snow Island
Areal		3 687 km² km²
Høyeste punkt		Mount Foster, Snow Island (2 105 moh)
Administrasjon
Land		Administreres under Antarktistraktaten
Posisjon

Sør-Shetlandsøyene er en gruppe antarktiske øyer ca. 120 km nord for Antarktishalvøya. Ifølge Antarktis-traktaten skal de tiltrådte partene verken hevde, støtte eller benekte territorielle krav om suverenitet over øygruppen som kan benyttes fritt til ikke-militære formål.

Storbritannia har gjort krav på øyene siden 1908, og siden 1962 er de en del av Britisk Antarktis. Både Chile og Argentina gjør også krav på øygruppen.

Det er 16 forskningsstasjoner på øyene. De fleste ligger på King George Island der det er en flystripe ved den chilenske basen Eduardo Frei.

Øygruppen ligger mellom 61°00'–63°37' sør og 53°83'–62°83' vest. Det er 1200 km til Falklandsøyene i nord og 150 km til Graham Land på Antarktishalvøya i sør.

Sør-Shetlandsøyene består av 11 større og en rekke mindre øyer og har et samlet landareal på 3687 km². Mellom 80 og 90 % av landområdene er dekket permanent av isbreer. Mount Irving på Clarence Island er med sine 2300 moh øygruppens høyeste punkt.

Sør-Shetlandsøyene strekker seg ca. 320 km fra Smith Island og Low Island i vest-sørvest til Elefantøya og Clarence Island i øst-nordøst.

De 11 største øyene er (fra nord til sør):

• Elefantøya
• Clarence Island
• King George Island (størst)
• Nelson Island
• Robert Island
• Greenwich Island
• Livingston Island (nest størst)
• Snow Island
• Smith Island
• Deceptionøya
• Low Island

Clarence Island er den østligste øya i Sør-Shetlandsøyene. Clarence Island ligger øst for Elefantøya og er 18 km lang. 4. februar 1820 gikk Edward Bransfield og William Smith i land på øya under sin kartlegging av øygruppen. Ernest Shackleton observerte Clarence Island på Endurance-ekspedisjonen i 1916, men endte opp på Elefantøya. Øyas høyeste punkt, Mount Irving (2 300 moh), ligger 3 km nord for Cape Bowles, øyas sørligste punkt.

Deceptionøya er en aktiv vulkanøy som hadde siste utbrudd i 1969. Øyas areal er på 98,5 km² og det høyeste punktet er Mount Pond på 539 moh. Øya er en av de sikreste havnene i Antarktis og var en viktig base for hvalfangst fra 1906 til 1931. Vulkanutbrudd i 1967 og 1969 forårsaket store skader på øyas forskningsstasjoner. Deceptionøya er utpekt som et spesielt forvaltningsområde i Antarktis for å ivareta hensyn til natur, forskning, turisme og kulturvern. På grunn av den vulkanske aktiviteten har øya en flora som er unik i antarktisk sammenheng. Den er samtidig blant de mest besøkte stedene i Antarktis.

Elefantøya er omtrent 47 km lang og 27 km bred, med et flateinnhold 558 km². Øya ligger mellom Livingston Island og Robert Island. Øyas høyeste punkt er 852 moh og ligger i fjellkjeden Pardo Ridge. Øya har ingen flora av betydning og været er preget av tåke og snø. Bøylepingviner og seler finnes langs kysten og ringpingviner hekker på øya. Elefantøya har antagelig fått sitt navn etter sin elefanthodelignende form og av elefantselene som ble sett på øya av kaptein George Powell i 1821. Elefantøya er kjent for å være tilfluksted for Ernest Shackleton og hans mannskap på 28 som i 1916 mistet sitt skip «Endurance» i Weddellhavets ismasser. Shackleton og fem andre seilte avgårde andre påskedag (24. april) 1916 «James Caird» på en ferd til Sør-Georgia på 1290 km. Etter to uker kom de frem til Sør-Georgia. Den 30. august 1916 returnerte Shackleton til øya og kunne konstatere at samtlige av mannskapet hadde overlevd ventetiden. En byste av kaptein Luis Alberto Pardo på «Yelcho» som kom mennene til unnsetning, samt en steinstøtte og plaketter på Point Wild er oppført på lista over historiske steder og kulturminner i Antarktis og beskyttet av bestemmelsene som er gitt i Antarktistraktaten. En vik på den sørvestre kysten av Elefantøya der det ligger et seilskutevrak er også oppført på denne lista.

Greenwich Island er omtrent 24 km lang og 0,8 til 10 km bred, med et flateinnhold 142,7 km². Øya ligger mellom Livingston Island og Robert Island. Forskningsstasjonene Arturo Prat (Chile) og Pedro Vicente Maldonado (Ecuador) ligger på den nordøstre kysten av øya.

King George Island er den største øya i øygruppen og er omtrent 95 km lang og 25 km bred, med et flateinnhold 1150 km².

Livingston Island er den nest største øya i Sør-Shetlandsøyene. Øya er 73 km lang og 34 km bred, med et flateinnhold på 974 km². Den ligger vest for Greenwich Island og nord for Deceptionøya. Øya ble oppdaget av kaptein William Smith på «Williams» 19. februar 1819. Han fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spiss av øya, etter å ha kommet ut av kurs sør for Kapp Horn. I 1988 etablerte Spania en stasjon på øya, den sommerbemannede Juan Carlos I. Bulgaria åpnet i 1993 den helårsbemannede forskningsstasjonen St. Kliment Ohridski i nærheten av den spanske stasjonen.

Low Island er omtrent 14 km lang og 8 km bred. Øya ligger 16,5 km sørøst for Smith Island, adskilt av Osmar Strait, og er den sørligste i øygruppen. Low Island fikk navnet enten som en beskrivelse av øya eller etter kaptein Edward Low, skipper på den amerikanske seilskuta «Esther». Første ilandstigning ble først gjort av Christopher Burdick og John Davis 2. februar 1821. ^[1]

Nelson Island er omtrent 22 km lang og 15 km på det bredeste med et flateinnhold 200 km² ^[2]. Øyas høyeste punkt er 313 moh. Nordøst for øya ligger King George Island, skilt av det 400 meter brede Fildes Strait. Sørvest for øya ligger Robert Island som er skilt av det 10 km brede Nelson Strait ^[2]. Øya som er av vulkansk opprinnelse er 90% dekket av is ^[2]. På øya vokser gress (Deschampsia antarctica) og antarktisk perleurt (Colobanthus quitensis), mye lav, mose og av og til sopp ^[2]. Den tjekkiske forskningsstasjonen Eco-Nelson ligger på Nelson Island.

Robert Island er omtrent 18 km lang og 13 km bred, med et flateinnhold 132 km². Øya er adskilt fra Nelson Island i nordøst av Nelson Strait og av Greenwich Island i sørvest av English Strait ^[3]. Øya har mest sannsynlig sitt navn etter Robert Fildes’ brigg «Robert». ^[3]

Smith Island er omtrent 32 km lang og 8 km bred, med et flateinnhold 148 km². Øya er adskilt fra Snow Island i nordøst av Boyd Strait. Mount Foster på 2 105 moh er det høyeste fjellet på øya og i Sør-Shetlandsøyene, og ble først besteget av Greg Landreth og hans mannskap 29. januar 1996 ^[4]. Øya har sitt navn etter William Smith, som gjorde en kartlegging av øya ved Cape Smith i oktober 1819. I 1820 ble øya ytterligere kartlagt av amerikanske selfangere og James Weddell i 1820, som gikk i land nær Cape James. ^[5]

Snow Island er omtrent 16 km lang og 8 km bred, med et flateinnhold 120,4 km². Øya er adskilt fra Livingston Island i nordøst av Morton Strait og fra Smith Island i sørvest av Boyd Strait. Øya ble observert av Smith 19. februar 1819 og kartlagt av selfangere fra 1820. ^[6]

Øygruppen ligger like langt fra ekvator som Færøyene, men nærheten til Antarktika medfører at den har et mye kaldere klima. Gjennomsnittstemperaturen er 1,5°C om sommeren og –5°C om vinteren. Den moderate forskjellen skyldes den lave sjøvannstemperaturen. Farvannet rundt øyene er dekket av sjøis fra tidlig i april til tidlig i desember.

Klimaet er skyet og fuktig hele året, og det blåser kraftige vinder fra vest til alle årstider. De mest solrike dagene forekommer senvinters og tidlig vår med kaldt vær fra sør.

Arctowski er en polsk forskningsstasjon beliggende i Admiralty Bay på King George Island. Stasjonen ble etablert i 1977 etter at den første polske marine forskningsekspedisjonen til Antarktis hadde kartlagt krill- og fiskeressursene i farvannet rundt Sør-Shetlandsøyene med fartøyene «Profesor Siedlecki» og «Tazar» et år tidligere. Stasjonen opereres av det polske vitenskapsakademiet (Polska Akademia Nauk). Forskningen omfatter feltene marinbiologi, oseanografi, geologi, geomorfologi, glasiologi, meteorologi, klimatologi, magnetisme og økologi. Stasjonen er oppkalt etter den polske meteorologen Henryk Arctowski (1871–1958) som deltok på Belgica-ekspedisjonen 1897–1899.

Artigas er en uruguayansk forskningsstasjon beliggende på King George Island. Den åpnet 22. desember 1984, og Uruguay ble året etter konsultativ medlem under Antarktistraktaten. Artigas ligger på Fildeshalvøya i nærheten av den russiske forskningsstasjonen Bellingshausen. Stasjonen er helårsbemannet med en kapasitet på 60 personer om sommeren og en vinterbemanning på om lag 10 personer. Forskningsaktivitetene omfatter blant annet miljøovervåkning, glasiologi, ionosfæriske og meteorologiske målinger og humanbiologi. Stasjonen er oppkalt etter Uruguays nasjonalhelt José Gervasio Artigas (1764–1850) som avskaffet slaveriet og omfordelte land.

Arturo Prat er en chilensk forskningsstasjon på Greenwich Island. Den åpnet 6. februar 1947 under navnet Soberania og er Chiles eldste forskningsstasjon i Antarktis. Inntil 1. mars 2006 stod den chilenske marine som operatør av stasjonen, da den ble overført til de lokale styresmaktene i regionen Magallanes y de la Antártica Chilena. Stasjonen var helårsbemannet frem til 2004, men har deretter kun blitt benyttet om sommeren. Den benyttes til studier innen ionosfærisk og meteorologisk forskning og har en kapasitet på 15 personer. Stasjonen er oppkalt etter den chilenske marineoffiseren Arturo Prat (1848–1879). Ved stasjonen finnes fire kulturminner som er oppført på Antarktistraktatens liste over historiske steder og kulturminner i Antarktis, inkludert en byste av Arturo Prat.

Bellingshausen er en russisk (tidligere sovjetisk) forskningsstasjon beliggende på King George Island. Dette var en av de første stasjonene som ble etablert av den sovjetiske antarktisekspedisjonen i 1968. Stasjonen forsynte tidligere sovjets fiskeflåte i Antarktis med drivstoff. Den er utstyrt for helårsdrift og har en kapasitet på 50 personer, men normal bemanning er 25.^[7] Stasjonen har veiforbindelse til de nærliggende stasjonene Eduardo Frei, Great Wall og Artigas.^[8] Ved stasjonen ligger den eneste permanent bemannede ortodokse kirke i Antarktis som ble innviet i 2004 ^[7]. Stasjonen er oppkalt etter den russiske sjøfareren Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som i 1819–1821 seilte rundt Antarktis og kan ha vært den første som observerte det antarktiske kontinent.

Carlini er en argentinsk permanent forskningstasjon beliggende på King George Island. Nær stasjonen er det en koloni på mer enn 16 000 pingviner og 650 sjøløver. Stasjonen kan maksimalt huse 60 personer og om vinteren er befolkningen på ca 20 personer. Basen har 15 bygninger, to laboratorier og en kino.

[[|thumb|Comandante Ferraz i brann 25. februar 2012, hvor omlag 70% av stasjonen ble ødelagt.^[9]]] Comandante Ferraz er en brasiliansk forskningsstasjon beliggende i Admiralty Bay på King George Island. Stasjonen ble etablert av brasilianerne i 1984, på det sted der den nedlagte britiske Base G hadde ligget. Den 25. februar 2012 brøt det ut en eksplosjonsartet brann i et maskinrom som helt ødela forskningsstasjonen. Nesten 60 personer befant seg da på basen, og to omkom ^[9].

Base Decepción er en argentinsk sessongbasert forskningsstasjon beliggende på Deceptionøya. Stasjonen åpnet 25. januar 1948 og ble benyttet på helårsbasis frem til desember 1967, da vulkanutbrudd førte til evakuering av basen. Siden har den bare vært benyttet som sommerbase. I 1950 fikk stasjonen installert en seismograf, og året etter utstyr for ionosfæriske målinger. I 1993 åpnet et vulkanobservatorium.

Base Presidente Eduardo Frei Montalva er Chiles hovedbase i Antarktis og ligger på King George Island. Stasjonen ble operativ i 1969. På slutten av 1970-tallet bygde Chile basen Teniente Rodolfo Marsh Martin med en flystripe noen hundre meter unna. På 1990-tallet ble alle installasjonene samlet under Frei, men flystripen opprettholdt navnet Teniente Rodolfo Marsh Martin. Den 1300 meter lang flystripen betjener forskningsstasjonene i området og har rundt 50 interkontinentale og 150 intrakontinenetale flygninger per sesong.

Base Profesor Julio Escudero er en helårsbemannet, chilensk forskningsstasjon beliggende på King George Island. Den ligger på Fildeshalvøya, én kilometer sørvest for Chiles hovedbase i Antarktis, Eduardo Frei. Det utføres forskning på kosmisk stråling (siden 1989), miljøovervåking (siden 1997), geodesi og kartografi (siden 1993), humanbiologi (siden 1997), ionosfæren og sørlys (siden 1978), limnologi (siden 1985), meteorologi (siden 1969), seismologi (siden 1994) og paleobotanikk.

Gabriel de Castilla er en spanske sessongbasert forskningsstasjon beliggende på Deceptionøya. Basen ble etablert i sesongen 1989–90 og forvaltes av det spanske forsvaret, men driver vitenskapelig forskning i regi av den spanske polarkomiteen. Basen er i drift i sommerhalvåret og kan innkvartere opp til 14 personer. Basen gjennomfører vitenskapelige aktiviteter innen meteorologi, miljøovervåking, kartografi, jordmagnetisme, biologi, geologi, geofysikk og seismikk. Basen er oppkalt etter den spanske oppdageren og navigatøren Gabriel de Castilla, som i 1603 ledet en ekspedisjon gjennom Drakestredet.

Great Wall-stasjonen er en kinesisk forskningsstasjon beliggende på King George Island. Stasjonen er etablert 10 meter over havet på isfritt fjell. De ti bygningene har et samlet areal på 2 643 kvadratmeter. Overnattingskapasiteten er 40 personer om sommeren og 14 om vinteren.

King Sejong er en sørkoreansk helårlig forskningsstasjon beliggende på King George Island

St. Kliment Ohridski er en bulgarsk sessongbasert forskningsstasjon beliggende på sørsiden av Livingston Island. Etter et mislykket ilandstigningsforsøk på Cape Vostok på Alexander Island, ble to prefabrikkerte hytter satt opp på Livingston Island mellom 26. og 29. april 1988 av en bulgarsk firemannsgruppe med støtte fra det sovjetrussiske forskningsskipet «Mikhail Somov». Bygningene ble senere pusset opp og innviet som permanent base 11. desember 1993. Basen benyttes av vitenskapsmenn fra Bulgaria og andre nasjoner for forskning innen geologi, biologi, glasiologi, topografi og geografiske informasjonssystemer. Basen er kalt opp etter den lærde Klement av Ohrid (840–916), Bulgarias første erkebiskop.

• R.J. Campbell (red.), The Discovery of the South Shetland Islands: The Voyage of the Brig Williams, 1819-1820 and the Journal of Midshipman C.W. Poynter, The Hakluyt Society, London, 2000

• L.L. Ivanov. Antarctica: Livingston Island and Greenwich, Robert, Snow and Smith Islands. Scale 1:120000 topographic map. Troyan: Manfred Wörner Foundation, 2009. ISBN 978-954-92032-6-4