Lennart Meri

Lennart Meri
Født		Lennart-Georg Meri 29. mars 1929[1][2][3][4] Tallinn
Død		14. mars 2006[1][2][3][4] (76 år) Tallinn
Beskjeftigelse		Filmregissør, diplomat, manusforfatter, oversetter, skribent, politiker, filolog
Utdannet ved		Universitetet i Tartu Lycée Janson-de-Sailly
Ektefelle		Helle Meri
Far		Georg Meri
Søsken		Hindrek Meri (bror)
Barn		Mart Meri
Parti		partiløs
Nasjonalitet		Estland Sovjetunionen
Gravlagt		Metsakalmistu
Medlem av		6 oppføringer Det estiske vitenskapsakademiet Den estiske forfatterforeningen Kalevalaselskapet Det finske litteraturselskapet Det estiske kulturarvselskapet Club de Madrid
Utmerkelser		24 oppføringer Storkors av Æreslegionen (2001) Den hvite ørns orden (1998) Four Freedoms Award - Freedom of Speech Storkors av Den islandske falkeorden (1998) 1. klasse av Trestjerneordenen (1996) Kjede av Riksvåpenets orden (2008) Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2000) Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1997) Storkors av St. Olavs Orden (1998)[5] Terra Mariana-korsets ordenskjede Storkors av Frelserens orden (1999) Storkorset av Infante Dom Henriks orden[6] Storkorset av Vytautas den stores orden (1997) Golden Plate Award Republikken Slovenias frihetsorden (1997) Ridder av Serafimerordenen (1995) Ridder av Elefantordenen (1994) 1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden Tallinns byvåpens medalje (2006) Æret forfatter i estisk SSR 1. klasse av Riksvåpenets orden (2006) Den aztekiske ørns orden (1995) Den nasjonale fortjenstorden (2001) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1995)[7]
Estlands president
6. oktober 1992–8. oktober 2001
Forgjenger		Konstantin Päts (siste president før Sovjetunionens anneksjon) Heinrich Mark (siste statsoverhode i eksil) Arnold Rüütel (siste formann i presidiet i Det øverste sovjet)
Etterfølger		Arnold Rüütel
Estlands utenriksminister
11. mars 1990–24. mars 1992
Regjering		Edgar Savisaar og Tiit Vähi I
Forgjenger		Olev Olesk (siste utenriksminister i eksilregjeringen) Arnold Green (siste utenriksminister i estiske SSR)
Etterfølger		Jaan Manitski
Lennart Meri på Commons

Lennart-Georg Meri (1929–2006) var en estisk statsmann og kulturpersonlighet. Han var Estlands president fra 1992 til 2001, den første folkevalgte etter oppløsningen av Sovjetunionen. Meri var en av flere intellektuelle som ble presidenter i de tidligere østblokklandene.

Meri bidrog sterkt til å bygge opp Estlands utenrikstjeneste, til tilbaketrekningen av russiske styrker fra Estland, og berede grunnen for medlemskap i NATO og EU i 2004.

Meri var aldri medlem av noe politisk parti, men ble støttet av det konservative valgforbundet «Isamaa».

Han ble født i Tallinn. Foreldrene var Georg Meri, estisk diplomat og senere oversetter av Shakespeare, og Alice-Brigitta, født Engmann, som tilhørte den estlandssvenske minoriteten. Han hadde en lillebror, Hindrek, som senere ble riksrevisor i Estland.^[8][9][10]

Han bodde som diplomatbarn i Berlin og Paris i årene før den andre verdenskrig. Senere mintes han skoledagene ved Lycée Janson-de-Sailly med stor glede.^[10] I tillegg til morsmålet estisk behersket han flytende finsk, fransk, tysk, engelsk og russisk.^[8][9]

Familien bodde i Tallinn da Sovjetunionen invaderte Estland i 1940. Faren ble arrestert og sendt i Gulag-leir, mens resten av familien ble deportert til Sibir i 1941. Alle fire i familien overlevde og fikk vende tilbake til det okkuperte Estland i 1946.^[9][10][11]

Lennart Meri studerte filologi ved Statsuniversitetet i Tartu og ble uteksaminert med beste karakter i 1953. Han arbeidet noen år ved Vanemuineteateret i Tartu. Fra 1955 til 1961 produserte han radioteater for statsradioen i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Deretter arbeidet som manusforfatter og produsent ved det statskontrollerte filmstudioet Tallinnfilm.^[8][9][10]

Etter en reise til fjellkjeden Tian Shan i 1958 gav han ut en reiseskildring som ble godt mottatt. Meri deltok i flere ekspedisjoner, blant annet til Kamtsjatka og Jakutia tidlig i 1960-årene, skrev reiseskildringer og laget filmer.^[9][10][12]

Slektskapsbåndene mellom de finsk-ugriske esterne og folkeslagene lengre øst var et gjennomgangstema i Meris arbeider. Under et studiebesøk i Finland uttalte han at den sovjetiske litteraturen hadde en gjort det å «skrive mellom linjene» til «en høyt utviklet kunstform».^[12] Flere av Meris filmer ble sensurert av sovjetiske myndigheter, blant dem Linnutee tuuled (oversatt: «Fugleveiens vinder») (1977).^[10][13] Den vant til gjengjeld en sølvmedalje under Filmfestivalen i New York.^[10]

Viktigst i Meris forfatterskap er dobbeltverket Hõbevalge («Sølvhvitt») (1976) og Hõbevalgem («Sølvhvitere») (1984). Det er bygget opp som en reiseskildring, men er egentlig en høytsvevende tolkning av finsk-ugrisk kulturhistorie og verdensbilder.^[10][13] Den estiske litteraten Jaak Jõerüüt har sammenlignet Lennart Meri med Thor Heyerdahl:

«… en lidenskapelig reiser, kompetent historiker, skarpøyd etnograf og en overbevist talsmann for kultur og økologi. Hans fine penn lar disse karaktertrekkene forenes i bøker som representerer dokumentarprosaen […]. Lennart Meris dokumentarisme er sterkt nyskapende. Essayistiske og belletristiske elementer smelter sammen med reisedagboken til en organisk helhet.»^[14]

Meri oversatte også verker av Erich Maria Remarque, Graham Greene, Jean Bruller, Pierre Boulle og Aleksandr Solzjenitsyn til estisk.^[8][10]

Meri måtte søke mange ganger før han fikk utreisevisum fra Sovjetunionen. Det var fremfor alt i Finland at han fikk anledning til å møte politikere, journalister og estlendere som levde i eksil.^[10] Han måtte rapportere fra utenlandsreisene til KGB, men angav ingen enkeltpersoner.^[11]

Han var internasjonal sekretær for den estiske forfatterforeningen fra 1985 til 1987 og tillot seg i glasnosttiden å drive mer politisk aktivisme. På et stort kulturmøte i Tallinn i 1988 var han blant de forfatterne og kunstnerne som fremsatte krass regimekritikk. Møtet oppfattes i ettertid som viktig i den tidlige fasen av «den syngende revolusjonen».^[10]

Meri var den første til å protestere i utlandet mot Sovjetunionens planer om fosfatutvinning i Estland sist i 1980-årene. Estlenderne så for seg naturødeleggelser og stor tilflytting av russere. Miljøvernbevegelsen ble på denne måten også en nasjonal mobilisering. Meri sluttet seg på samme tid også til den estiske kulturvernbevegelsen.^[10][11]

I 1988/1989 etablerte han Det estiske institutt, som fremmet kulturutveksling og studieopphold i Vesten, men som i realiteten fungerte som en utenrikstjeneste utenfor sovjetstatens kontroll. Utlandskontorene dannet senere grunnlaget for ambassader og konsulater.^[9][10][11]

Meri ble våren 1990 valgt inn i «grasrotparlamentet» Den estiske kongressen, som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene. Kongressen mente at Estland var ulovlig okkupert av Sovjetunionen og skulle gjenopprettes etter et prinsipp om rettslig kontinuitet. Han kunne derfor også fremholde overfor sine internasjonale kontakter at Estland ikke behøvde noen ny anerkjennelse som uavhengig stat.^[11][15]

Folkefronten fikk også flertall i Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, som vedtok en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Meri ble utnevnt til utenriksminister i Edgar Savisaars overgangsregjering. Regjeringen var preget av maktkamper og ulike syn på Estlands fremtid. Meris gamle venn Endel Lippmaa hadde, som minister for østpolitikken, ansvaret forholdet til Moskva, men ikke sjelden trådte de inn på hverandres enemerker. Forholdet til Edgar Savisaar, som var utpreget østvendt, var vanskelig.^[11]

Historikerne Kaarel Piirimäe og Pertti Grönholm skriver:

«Lennart Meri så ut til å legemliggjøre de restene av europeiskhet som fortsatt fantes i Estland etter femti år med påtvunget sovjetstyre, med sin kunnskap om språk og vestlige kulturelle troper. Ideen om at Estland aldri hadde skilt lag med Europa, men at Europa hadde forlatt Estland, ble senere et gjennomgangstema i Meris taler og diplomati.»^[11]

Estlands utenriksministerium måtte bygges opp nærmest fra grunnen, og Meri ansatte mange unge reformatorer uten koblinger til det gamle regimet og eksilestlendere med språk- og kulturkunnskap, men også gamle kommunister.^[11] I april 1992 ble Meri, som den første etter at Estland på nytt ble uavhengig, utnevnt til ambassadør i Finland.^[15][16]

Høsten 1992 skulle Estland avholde både president- og parlamentsvalg. I juli 1992 ble Meri nominert som presidentkandidat av de fem høyrepartiene i valgforbundet «Isamaa» («Fedreland»).^[17][18] Sosialdemokratene stilte også seg bak Meri.^[19]

Meris hovedmotstander var Arnold Rüütel, tidligere formann i presidiet i Det øverste sovjet, som var fungerende president i overgangsperioden. Rüütels maktbase var den gamle nomenklaturaen. Både Rüütel og Meri ble anklaget for å ha hatt forbindelser til KGB, men en uavhengig granskning fant ikke beviser mot noen av dem.^[19][20] Meri hadde en intellektuell stil som ikke appellerte til alle, og han var ubekvem i møte med velgerne. Rüütel fikk flest stemmer i første valgomgang, men fordi det var en tredje kandidat, Rein Taagepera, fikk ikke Rüütel flertall. Taagepera unngikk å drive valgkamp mot Meri.^[21]

Den andre valgomgangen ble holdt i det nyvalgte parlamentet, Riigikogu, der de som ønsket et oppgjør med sovjettiden var i klart overtall. Lennart Meri vant med to tredjedeler av stemmene, og høyrepartiene og sosialdemokratene dannet regjering med Mart Laar som statsminister.^[22]

Estlands grunnlov av 1992 foreskrev en svak presidentmakt. Lennart Meri viste tidlig en vilje til å påvirke den nasjonale politikken. Han nektet å sanksjonere mange parlamentsvedtak som han mente var grunnlovsstridige, og Riigikogu måtte velge mellom å avvente domstolsprøving eller endre lovene i tråd med presidentens ønsker. Ved ett tilfelle prøvde han også å blande seg inn i statsministerens rett til å sammensette sin egen regjering.^[23][24][25]

Ved sin egenmektighet og påståtte arroganse støtte Meri en del parlamentarikere fra seg. De partiene som stod bak ham, mistet flertallet ved parlamentsvalget i 1995. Da presidentvalget i 1996 skulle holdes i Riigikogu, var utfallet uvisst.^[26] Hverken Meri eller utfordreren Arnold Rüütel klarte å få de påkrevde to tredjedeler av stemmene i Riigikogu, så valget gikk videre til et større valgmannskollegium, hvor det var tilstrekkelig med et simpelt flertall. Meri ble gjenvalgt til «svak og høflig applaus».^[27] Han ble langt mer populær i sin siste presidentperiode.^[28]

Lennart Meri regnes ofte som Estlands mest populære president gjennom tidene.^[28][29][30] Den allmenne tilliten til presidentembedet økte sterkt mens han var president. Grunnloven tillot ham ikke å stille til gjenvalg i 2001. På sin siste dag som president brukte Meri sin rett til å legge frem grunnlovsforslag for Riigikogu. Han foreslo direkte presidentvalg, men fikk ikke se det gjennomført.^[23]

I 2002 etablerte Meri en stiftelse i sitt eget navn, som skal gjøre Estland kjent for resten av verden. Stiftelsen arrangerer, sammen med en tankesmie, den årlige Lennart Meri-konferansen om utenriks- og sikkerhetspolitikk.^[31]

Meri fikk i 2005 påvist en kreftsvulst i hjernen, men til tross for en vellykket operasjon, var han fortsatt alvorlig syk og mange ganger innlagt på sykehus. Han døde av hjerneødem i mars 2006.^[32]

Lennart Meri fikk en statsbegravelse med flere utenlandske statsoverhoder til stede. Det ble holdt en økumenisk seremoni i Karlskirken i Tallinn, og han ble så begravet på skogskirkegården i Kloostrimetsa.^[33][34]

I 2009 ble Estlands hovedflyplass, Lennart Meri Tallinn lufthavn, oppkalt etter den bereiste presidenten.^[35]

Lennart Meri var gift to ganger og fikk tre barn. Hans eldste sønn, Mart Meri, har sittet flere perioder i Riigikogu for sosialdemokratene, også mens faren var president.^[10]

Meri ble tildelt kjede (særklasse, tilsvarende storkors) av Riksvåpenets orden og Terra Mariana-korsets orden. Han ble tildelt en mengde utenlandske ordener mens han var president, deriblant storkorset av den norske St. Olavs Orden.^[8]

• Liivak, Krõõt og Heinapuu, Andres (1991). Lennart Meri: personaalnimestik (estisk). Tallinn: Estlands nasjonalbibliotek. ISBN 978-9949-797-27-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Bibliografi over Lennart Meris forfatterskap.
• Meri, Mart og Lucas, Edward (2009). Lennart Meri: a European mind: selected speeches (engelsk). Forord av Edward Lucas. Tallinn: Lennart Meri European Foundation. ISBN 978-9949-18-381-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• Digital utstilling om Lennart Meri (på estisk). Estlands nasjonalbibliotek.