Lin

Lin
	Nomenklatur
	Linum usitatissimum; L.
	Klassifikasjon
Rike	Planter
Divisjon	Dekkfrøete planter
Klasse	Tofrøbladete planter
Orden	Vierordenen
Familie	Linfamilien
Slekt	Linslekta
	Økologi
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	sørvest i Asia og sørøst i Europa

Dyrket lin (Linum usitatissimum) eller også bare kjent som «lin» er en art i slekten lin (Linum). Lin er en ettårig plante og en av våre eldste kulturplanter. På 10 000 år gamle boplasser i Syria ble det funnet smalbladet lin, sannsynligvis fordi frøoljen har medisinsk effekt. Ulike sorter av arten har blitt foredlet frem til fremstilling av olje («oljelin») og til fibre («fiberlin», «spinnelin») til bruk i tau, stry og tekstiler. Linfrø er også kjent som et fordøyelsesregulerende kosttilskudd.

Fiberlin har lange stengler med få sideskudd og kan spinnes til tråd. Oljelinet er kortere (40-70 cm) med mange sideskudd og flere kapsler, og har flere frø enn fiberlin. Dyrking av oljelin tiltar, og det dyrkes omtrent fire ganger så mye oljelin som fiberlin i verden.^[1] Linfrø har uvanlig høye omega-3-verdier, og er derfor et utmerket vegansk alternativ til fisk/kjøtt i et moderne vestlig kosthold hvor de fleste får for mye omega-6.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Lin er en spinkel ettårig plante. Stenglene er tynne og elastiske. Bladene er spredte, helrandede og elliptiske. Over- og undersidene er ensartet grågrønne. Blomstene er regelmessige og med en klar blåfarge. De sitter øverst på stenglen. Fruktene er kapsler med fem blanke frø. Frøene spirer lett på egnede steder.

Ikke-synlige trekk[rediger | rediger kilde]

Rotnettet er veldig fint forgrenet og går dypt. Planten er rik på lange fibre, og frøene har et lag av slimstoff som gjør dem egnet som et mildt avføringsmiddel. Planten forårsaker jordtretthet allerede etter ett år. Ved dyrking av lin i stor stil får man ofte problemer med snylteplanten linsnyltetråd (Cuscuta epilinum), som utkonkurrerer og skygger for store arealer med lin.

Størrelse[rediger | rediger kilde]

0,60 x 0,05 m (60 x 5 cm/år).

Bruk[rediger | rediger kilde]

som oljeplante, det vil si til fremstilling av linolje fra frøene.
som fiberplante, det vil si til fremstilling av linstoff fra selve planten.
som kosttilskudd, det vil si ved utnyttelse av frøets slimkappe som avføringsmiddel.

Hjemsted[rediger | rediger kilde]

Av de ville linartene finnes det flere arter på et område som strekker seg fra Kanariøyene og til Norge. I Norge finnes kun en art, Linum usitatissimum.

Plantens presise hjemsted kjennes ikke, da den ble tatt inn til dyrking allerede av de første landbrukskulturene i «den fruktbare halvmåne» i Midtøsten for over 10 000 år siden. Alminnelig lin stammer opprinnelig fra toårig lin (Linum bienne), som vokste i det nåværende Kurdistans fjellskoger, hvor forskjellige arter av eik var dominerende, og hvor forfedrene til hvete, bygg, erter, linse og kikert vokste i skogbunnen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Lin lar seg sjelden finne i arkeologiske utgravninger, ettersom fibrene består av nesten ren cellulose og raskt går i oppløsning. Funn i Sveits er fra et område med svært kalkholdig jordsmonn som er velegnet til bevaring av celluloseholdig materiale.^[2] I Norge ble lin dyrket fra yngre bronsealder, men var vanligere ut over i eldre jernalder. Etter at treskemaskinen for bomull ble oppfunnet i 1792, døde interessen for lindyrking ut i Norge og i Europa, og amerikansk bomull ble enerådende.

I det gamle Egypt var klær for det meste fremstilt av lin, vanligvis hvit fordi lin var vanskelig å farge.^[3] Også i Tutankhamons gravkammer ble det funnet lin.^[4] Linet var iblant plissert, som i en tunika fra rundt 2000 f.Kr.^[5] Egyptiske kvinner gikk med en kjole kalt kalasiris, og velstående kvinner fikk den sydd av lin så finvevd at det var bortimot gjennomsiktig.^[6] På malerier og statuer holdes kjolen oppe av to stropper, svært tettsittende og følger kroppens linjer, som om stoffet var elastisk. Det lar seg ikke gjøre med lin, som helst henger løst. Kjoler som er funnet i egyptiske graver, er sydd sammen i ene siden og holdes ikke oppe av stropper, men av et livstykke med ermer. I kontrast til de kjolene som avbildes i egyptisk kunst, er de bevarte linkjolene løsthengende og skjuler kroppens linjer mer enn de fremhever dem.^[7]

I Skandinavia var lin trolig først brukt som matplante, for det er funnet i mageinnholdet på danske myrlik.^[8] I Norge er lin omtalt i Edda og tillagt sakral betydning tilbake til urgamle indoeuropeiske offerskikker. I Flateyjarbók besøker Olav Haraldsson med sitt følge en gård. Et hestelem kalt Volse ble sendt rundt mellom kvinnene som en del av et seksualisert ritual. Lemmet var preparert med løk og linfrø. Uttrykket lin ok lauk, «lin og løk», er gammelt. I 1964 ble det funnet en liten beinkniv i en kvinnegrav fra 300-tallet^[9] i Fløksand i Meland med inskripsjonen linalaukaR.^[10] Både lin og løk ble oppfattet som sterke fruktbarhetssymboler, kalt for kvinnens sæd. «Å gå under linet» betød å gifte seg. Frøya, fruktbarhetens gudinne, hadde tilnavnet Horn (Hørn), linhøstens gudinne. (Hør er det danske ordet for lin.^[11])

På 1820-tallet begynte bomull å fortrenge lin i Norge. På tross av mange forsøk på å fortsette lindyrkingen, var den nesten opphørt på 1880-tallet.^[12]