tillit
Norsk
[rediger]Substantiv
[rediger]tillit m og f (bokmål), m og f (nynorsk), c (riksmål)
- Det å lite på noko(n).
Etymologi
[rediger]Frå norrønt tillit: omsyn, vørdnad. Av til og hlit («det som held, det som er tilstrekkeleg»), av hlîtô frå indogermansk clîd («lene seg på, støtte seg til»).
Uttale
[rediger]Synonymer
[rediger]Relaterte termer
[rediger]Relaterte termer
[rediger]Grammatikk
[rediger]| Bøyning (substantiv ho- og hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei tillit | tillita | tilliter | tillitene | (bokmål/nynorsk) |
| (ei) tillit | tillita | Telles ikke | (bokmål/nynorsk) | |
| en tillit | tilliten | tilliter | tillitene | (bokmål/riksmål) |
| ein tillit | tilliten | tillitar | tillitane | (nynorsk) |
| (ein/en) tillit | tilliten | Telles ikke | (bokmål/riksmål/nynorsk) | |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Omsetjingar
[rediger]tillit
|
Referanser
[rediger]- «tillit» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «tillit» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
Svensk
[rediger]Substantiv
[rediger]tillit c