Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Equinor

Versj. 55
Denne versjonen ble sendt inn av Svein Askheim 2. november 2020. Innsenders kommentar til endringsforslaget: «Anders Opedal ny konsernsjef.». Den ble godkjent av Erik Bolstad 3. november 2020. Artikkelen endret 162 tegn fra forrige versjon.

Equinor, tidligere Statoil, er et norsk energiselskap. Selskapet er den største operatøren på den norske kontinentalsokkelen, og har siden opprettelsen i 1972 spilt en avgjørende rolle i satsingen på å bygge opp norsk nasjonal oljeindustri og for å sikre at en størst mulig andel av inntektene fra oljevirksomheten tilfaller det norske samfunnet. Equinor har også en betydelig internasjonal virksomhet, og er en sentral aktør i flere av verdens viktigste olje- og gassprovinser. De senere årene har selskapet bygget opp virksomhet innen fornybare energikilder.

Equinor er et av Nordens største konsern med over 20 500 ansatte (2018). Av de arbeider i underkant av 18 000 i Norge. Equinors samlede egenproduksjon av råolje og naturgass var 2,080 millioner fat oljeekvivalenter per dag i 2017. Driftsresultatet var 13,771 milliarder dollar (cirka 113 milliarder norske kroner) i 2017, noe som var det beste resultatet siden 2014. Dette gjør, i følge Forbes, Equinor til verdens 11. største oljeselskap målt i omsetning (2018). Selskapets hovedkvarter er i Stavanger, aktiviteten utenlands styres fra Oslo. Konsernsjefen i perioden 2014-2020 var Eldar Sætre og deretter Anders Opedal, styreleder siden 2017 er Jon Erik Reinhardsen.

Equinor er en av verdens største oljeselgere og en betydelig leverandør av naturgass. Selskapet er nest største gassleverandør til Europa med en markedsandel på rundt 14 prosent. Equinor markedsfører den norske statens gass (SDØE) sammen med sin egen gass, og har i sum ansvaret for å markedsføre rundt 75 prosent av den norske gasseksporten.

Selskapet står for den tekniske driften av storparten av de norske landanleggene og rørledninger på norsk sokkel hvor gassen prosesseres og transporteres til markedene. Equinor har teknisk driftsansvar for over 8000 kilometer med rørledninger fra norsk sokkel til Europa.

Navneendringer

Selskapet etablert som Den norske stats oljeselskap i 1972. Fra 1973 var selskapet kjent som Statoil. I 2007 fusjonerte Statoil med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon i det nye selskapet StatoilHydro, men skiftet navn til Statoil ASA i 2009.

I løpet av Statoils generalforsamling 15. mai 2018 besluttet aksjonærene å endre selskapets navn til Equinor. Navneskiftet markerte selskapets strategiske dreining fra olje og gass mot utvikling og utvinning av flere energikilder.

Staten eide 100 prosent av aksjene i daværende Statoil fram til 2001, da selskapet ble delprivatisert. Etter dette har staten hatt som målsetting å eie rundt 2/3 av aksjene.

Virksomhet i Norge

Equinor er operatør for om lag 70 prosent av den norske olje- og gassproduksjonen på kontinentalsokkelen. På land i Norge omfatter Equinors anlegg blant annet virksomheter innen gassbehandling, råoljemottak, raffinering og metanolproduksjon.

Virksomheten knyttet til undersøkelser og produksjon i Norge er delt i fem driftsområder: Drift Nordsjøen øst og Drift Nordsjøen vest i Bergen, Drift sør i Stavanger, Drift midt i Stjørdal og Drift nord i Harstad. Driftsområdet i Harstad ble opprettet i 2013 for å sikre tilstedeværelse i Nord-Norge knyttet til forventninger om økt aktivitet i Nordområdene. Drift nord har blant annet ansvar for Norne- og Snøhvit-feltene.

Selskapets viktigste produksjonsfelt i Norge inkluderer blant annet Aasta Hansteen, Gullfaks-området Oseberg-området, Sleipner-området, Snorre, Snøhvit, Statfjord-området, Troll, Visund, Åsgard.

Equinor er operatør for Johan Sverdrup-feltet (cirka 40 prosent), med produksjonsstart i oktober 2019. Dette er regnet som et av de største funnene på norsk sokkel siden midten av 1980-tallet.

I 2018 overtok Equinor også den forsinkede Martin Linge-utbyggingen fra Total E&P. Produksjon er planlagt til å starte mot slutten av 2020.

I 2022 forventes Johan Castberg-feltet i Barentshavet å komme i produksjon. Feltet har en utbyggingskostnad på vel 49 milliarder kroner, og oljeproduksjonen skal skje fra et 200 meter langt produksjonsskip.

Internasjonal virksomhet

Fra 1990, da Statoil inngikk en strategisk allianse med petroleumsselskapet BP, har selskapet hatt ambisjoner om å etablere seg innen leting og produksjon internasjonalt.

Totalt har Equinor virksomhet i over 30 land over hele verden, og i flere av verdens viktigste olje- og gassprovinser. Den internasjonale virksomheten sto for 36 prosent av selskapets produksjon i 2017.

Statoil hadde i 2018 produksjon i 12 land:

Samme år hadde hadde selskapet letelisenser i 21 land:

Equinor er også til stede med kontor eller virksomhet i:

I 2017 var Angola og USA landene med mest inntektsbringende produksjon utenfor Norge. I Angola var inntektene på 3,4 milliarder dollar, mens de i USA var på 2,788 milliarder dollar. I Angola var det i 2017 bare 15 Equinor-ansatte, mens det i USA var 1038 ansatte. USA er dermed det landet utenom Norge hvor det i 2017 var flest Equinor-ansatte. I Angola har Equinor ingen operatørskap, men har eierandeler i inntektsbringende lisenser som er operert av andre.

Internasjonalt pekte Equinor i 2018 seg ut Brasil som det mest lovende oljelandet internasjonalt for leting og produksjon i årene framover. Selskapet hadde i 2018 rundt 350 ansatte i Brasil og skal vokse til over 500, noe som vil gjøre Brasil til det landet hvor Equinor har størst operativ aktivitet utenfor Norge.

I 2013 gjorde Statoil et svært stort gassfunn utenfor kysten av Tanzania. Equinor arbeider fortsatt for å få på plass en avtale med myndighetene som gjør at gassfunnet kan bygges ut. En utbygging er forventet å koste mellom 130 og 170 milliarder kroner, og driftsperioden vil være mellom 30 og 40 år.

Equinor har også betydelig aktivitet i Storbritannia (476 ansatte i 2017). Dette er i stor grad en konsekvens av at Storbritannia, og spesielt London, ofte ble brukt som lokalitet når det ble avholdt lisensmøter med andre oljeselskap i tilknytning til aktiviteter i land i sør. Storbritannia er videre størst innen Equinors satsing på fornybare energikilder. Det er blant annet de gunstige subsidieordningene for vindkraft i Storbritannia som har banet vei for Equinors satsing på havvind.

I 2007 kjøpte Equinor (da Statoil) seg inn i North American Oil Sands Corp, og ble dermed aktør i den omfattende og kontroversielle utvinningen av olje fra oljesand i Canada. I 2017 solgte Statoil seg ut av oljesandvirksomheten, delvis som et resultat av at selskapet i flere år hadde vært under sterkt press, blant annet fra urbefolkningsgrupper i Alberta. Prosjektet Kai Kos Dshseh ble solgt til Saudi-Arabiske Athabasca Oil Corporation (AOC). Som en del av transaksjonen eier Equinor i underkant av 20 prosent av aksjene i AOC som blir håndtert som en ren finansiell investering.

Også i forbindelse med letevirksomhet i New Zealand har det vært protester fra lokalbefolkning og urbefolkningsgrupper. Selskapet kom inn i New Zealand og fikk tildelt sine første letelisenser i Reinga-bassenget utenfor kysten av New Zealand i 2013. Totalt har 80 newzealandske urfolksgrupper protestert mot seismikkskytingen som Equinor og Chevron har utført. Selv har Equinor anslått muligheten for at det blir gjort drivverdige funn i leteområdene til et sted mellom 10 og 15 prosent.

Transport og foredling

Equinor er teknisk driftsansvarlig for over 8000 kilometer rør fra norsk sokkel til Europa, blant annet Statpipe, Europipe og Franpipe. Fra 2003 er de fleste av disse samlet i selskapet Gassled, hvor Equinor har en eierandel.

Equinor er driftsansvarlig og eier 79 prosent av oljeraffineriet og mottaksanlegget for råolje på Mongstad, samt for metanolfabrikk, gassmottak, luftgassfabrikk og LNG-fabrikk på Tjeldbergodden i Møre og Romsdal.

Selskapet er også driftsansvarlig for gassmottakene/prosessanleggene på Kårstø i Rogaland og Kollsnes i Hordaland, som eies gjennom Gassled.

Equinor markedsfører flytende naturgass (LNG) fra Snøhvitfeltet i Barentshavet. Gassen fraktes i spesialskip (LNG-skip) til kunder over hele verden.

Fornybare energikilder

Etter at Eldar Sætre overtok som konserndirektør i 2014, har Equinor styrket satsingen på fornybar energi. Dette er likevel fortsatt bare en liten del av aktiviteten. Mellom 2012 og 2016 gikk vel 3,6 prosent av selskapets totale investeringer til fornybarprosjekter. I 2015 opprettet Sætre et eget forretningsområde for fornybar energi i selskapet, og i 2016 lanserte selskapet fornybarfondet Statoil Energy Ventures. I 2018 opplyste Equinor at selskapet skulle investere 100 milliarder kroner i fornybar energi fram mot 2030. Dette er mellom 15 og 20 prosent av selskapets totale investeringer i denne perioden.

Høsten 2017 startet Equinor produksjon fra havvindparken Dudgeon og den flytende havvindturbinen Hywind i Storbritannia. Dette var begge to store milepæler for selskapet. Totalt opererer Equinor tre vindparker i Storbritannia. Den første, Sheringham Shoal, åpnet i 2012.

Equinor planlegger også å sette havvindparken Arkona i Tyskland i produksjon i 2019. Denne ligger nordøst for øya Rügen i Østersjøen. Selskapet kjøpte seg inn i Arkona for vel 5,5 milliarder kroner i 2016.

Det foreligger også godkjenning av en storstilt utbygging av Doggerbank i Storbritannia, som skal kunne forsyne opp til 5 millioner britiske husstander med strøm. Utenfor kysten av Long Island i New York i USA, planlegger Equinor en vindpark som kan levere strøm til rundt 1 million husstander.

Høsten 2018 åpnet Equinor kontor i Japan og varslet at samtidig at selskapet skulle inn i India. Formålet begge steder er å sikte seg inn på mulige havvindprosjekter.

I 2019 vedtok selskapet å investere i flytende havindkraftverk for å forsyne plattformene på Gullfaks- og Snorre-feltet med strøm. Prosjektet har navnet Hywind Tampen og består av 11 flytende vindmøller med en kapasitet på 88 Mw og en antatt årsproduksjon på 384 Gwh. Dette vil kunne dekke 35 prosent av det årlige kraftbehovet for de fem plattformene i området. Prosjektet har en prislapp på rundt 5 milliarder kroner, og et utbygging forutsatte støtte fra staten. I 2019 bevilget Enova 2,3 milliarder kroner til prosjektet. Produksjonen skal etter planen komme i gang i 2022.

Dette prosjektet er også en del av Equinors strategi om å redusere CO2-utslippene på norsk sokkel. Tidlig i 2020 lanserte Equinor en klimapan som har ambisjoner om å redusere utslippene fra egenopererte felt og landanlegg med 40 prosent fram mot 2030. Selskapet skal sammen med partnere fram til 2030 bruke 50 milliarder kroner på klimareduserende tiltak, hvor elektrifisering av oljeinstallasjoner er den største driveren. Dette er investeringer som også faller inn under petroleumsskatteregimet slik at Equinor og andre selskap får skrevet av investeringene etter gjeldende regelverk. I praksis gjør dette at staten betaler for størstedelen av investeringskostnadene.

Equinor har også virksomhet innenfor solenergi. I juni 2017 kjøpte Equinor halvparten av solenergiprosjektet Guanizul 2A i Argentina. Den norske solenergiprodusenten Scatec Solar gikk inn og kjøpte den resterende halvdelen. Equinor kjøpte rundt 10 prosent av aksjene i Scatec Solar høsten 2017. I desember 2019 økte Equinor eierandelen til 15,2 prosent.

Konsernsjefer

Periode Konsernsjef
1972–1988 Arve Johnsen
1988–1999 Harald Norvik
1999–2003 Olav Fjell
2003–2004 Inge Ketil Hansen
2004–2014 Helge Lund
2014–2020 Eldar Sætre
2020- Anders Opedal

Styreledere

Periode Styreleder
1972–1974 Jens Christian Hauge
1974–1984 Finn Lied
1984–1987 Inge J. T. Johansen
1987–1992 Jan Erik Langangen
1992–1996 Helge Kvamme
1996–1999 Kjell Olav Kran
1999–2002 Ole Lund
2002–2003 Leif Terje Løddesøl
2003 Kaci Kullmann Five (konst.)
2003–2007 Jannik Lindbæk
2008–2015 Svein Rennemo
2015–2017 Øystein Løseth
2017– Jon Erik Reinhardsen

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Borchgrevink, Aage Storm: Giganten (fra Statoil til Equinor, historien om selskapet som forandret Norge). Kagge forlag 2019.
  • Johnsen, Arve. Utfordringen. Statoil-år, Oslo 1988.
  • Johnsen, Arve. Statoil-år, Gjennombrudd og vekst, Oslo 1990.
  • Hanisch, Tore Jørgen og Gunnar Nerheim, Fra vantro til overmot, Norsk Oljehistorie, Bind 1. Oslo 1992.
  • Olsen, Odd Einar og Francis Sejersted (red.), Oljevirksomheten som teknologiutviklingsprosjekt. Oslo 1997.
  • Nerheim, Gunnar. En gassnasjon blir til. Norsk Oljehistorie, Bind 2. Oslo 1996.