Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Skottland

Versj. 20
Denne versjonen ble publisert av Mari Paus 6. september 2021. Artikkelen endret 11 tegn fra forrige versjon.

Skottland er den nordlige delen av Storbritannia, samt øyene i vest og nord, blant annet Hebridene (engelsk The Hebrides), Orknøyene (engelsk Orkney Islands) og Shetlandsøyene (engelsk Shetland Islands). Landet har 5 404 700 innbyggere i 2017 og et areal på 78 282 kvadratkilometer. Hovedstad er Edinburgh. Grensen mot England går fra bunnen av Solway Firth i Irskesjøen mot nordøst over Cheviot Hills til nordsjøkysten nord for Berwick-upon-Tweed. Skottland har kyst mot Irskesjøen i sør, Nordsjøen i øst og Atlanterhavet i vest og nord. I sørvest er det skilt fra Nord-Irland ved sundet North Channel.

Natur

Skottland kan naturmessig deles i tre hovedområder: høylandet (the Highlands) i nord, åslandet (Southern Uplands) i sør, og det sentrale lavlandsområdet (Lowlands) mellom disse. I nord er høylandet North West Highlands og Grampian Highlands skilt fra hverandre av forsenkningen Glen Mor. Her finnes flere langstrakte innsjøer, blant annet den kjente Loch Ness. Landets høyeste fjell Ben Nevis er 1343 meter høyt og ligger i de vestlige delene av Grampian Highlands. Landets lengste elv, Tay River er 193 kilometer lang og har sitt utspring i de sørlige områdene av Grampians. Lenger sør, mellom Firth of Clyde og Firth of Forth, ligger det sentrale skotske lavlandet; et småkupert, fruktbart og tett befolket landskap. Lengst mot sør strekker Southern Uplands seg til grensetraktene mot England, et åslandskap (600–800 meter over havet) oppsplittet av fruktbare daler.

Vestkysten er dypt innskåret av fjorder og øyer, østkysten derimot er forholdsvis rett, mindre bratt og uten skjærgård. Utenfor nordkysten ligger Orknøyene, skilt fra fastlandet ved det 15 kilometer brede Pentland Firth. 150 kilometer lenger nordøst ligger Shetlandsøyene.

Skottlands berggrunn består hovedsakelig av harde bergarter fra jordens oldtid, lavlandsområdene har betydelige glasiale avsetninger fra siste istid. Det finnes lite skog, men mye einer og lyng. I fjellene vokser mange av de fjellplantene som finnes i Norge. I kyststrøkene i sørvest kan derimot lite frosttålende planter som palmer og magnolia overvintre i hager og parker. Skottland har et maritimt klima, med milde vintrer og relativt kjølige somrer. Edinburgh har middelverdiene 3,5 grader celsius (°C) i januar, 14,5 °C i juli, og 708 millimeter årsnedbør.

Befolkning

Folketallet sank, særlig på grunn av stor utflytting fra 1970-årene og frem til 2001. Siden har folketallet igjen vist oppgang. Veksten skyldes både høyere fødselstall, lavere dødstall og økt innflytting. Befolkningen er hovedsakelig av angelsaksisk, normannisk eller keltisk opprinnelse. På 1800-tallet var det også stor irsk innvandring til Skottland. Landets befolkningstyngdepunkt er det sentrale lavlandsområdet mellom Glasgow og Edinburgh, hvor nesten to tredjedeler av befolkningen er bosatt. De øvrige områdene er tynt befolket, særlig mot nord og vest. De største byene i 2017 er Glasgow med 598 830 innbyggere, Edinburgh med 495 360 innbyggere, Aberdeen med 197 000 innbyggere og Dundee med 150 000 innbyggere.

Næringsliv

Skottland var tidligere dominert av tungindustri som verft, gruvevirksomhet og stålverk, men disse virksomhetene er i senere år betraktelig redusert. Kullgruvedriften står imidlertid for en fjerdedel av kullforbruket i Storbritannia.

Av industriell utvikling satses det nå mer på høyteknologibasert industri, som per 2017 utgjør den største grenen i skotsk næringsliv. Den senere tids olje- og gassfunn i Nordsjøen har gitt økte inntekter og positive ringvirkninger for næringsliv og sysselsetting.

Skottlands industri er hovedsakelig lokalisert til de sentrale delene av landet, mellom Firth of Forth og Firth of Clyde, med Glasgow og Edinburgh som de viktigste industrisentrene. Skottland har en del tradisjonell, eksportorientert industri, som tekstilindustri (strikketøy, tweed), næringsmiddelindustri (syltetøy, kaker) og produksjon av whisky.

Fiske er en viktig næring for kystområdene i nord, og skotske havner mottar om lag to tredjedeler av Storbritannias totale fangstmengde. Det finnes flere store fiskeforedlingsanlegg og anlegg for oppdrett av laks og ørret, og Skottland er en av de største fiskerinasjonene i Europa. I landbruket dyrkes bygg, havre, hvete, poteter og sukkerbeter. I høylandet i nord drives et utstrakt sauehold, i lavlandet i større grad storfeoppdrett med kjøtt- og melkeproduksjon.

Turisme har i senere år fått økt betydning og er i dag en av de viktigste næringene. I 2015 var mer enn 217 000 mennesker eller 8,5 prosent av arbeidsstyrken ansatt i turistnæringen. Turismen genererte inntekter på tolv milliarder pund og bidro til fem prosent av Skottlands bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2015.

Skottland forbruker om lag ni prosent av all energi i Storbritannia, og om lag 20 prosent av all produsert energi blir eksportert. Skottland har flere kjernekraftverk, og selv om kjernekraft ikke lenger er ønsket, vil den fortsette å spille en rolle i energiforsyningen. Det finnes også en rekke større vannkraftverk i og North West Highlands i de sentrale nordområdene samt vindkraftproduksjon. Fornybar energi er et viktig satsingsområde.

Språk

I Skottland snakkes det keltiske språket skotsk-gælisk og dialekter av engelsk.

Skotsk-gælisk snakkes av om lag 70 000, hovedsakelig på Hebridene og langs vest- og nordkysten av det skotske høylandet. De fleste gæliskspråklige er tospråklige, med engelsk som første- eller andrespråk.

Lavskotsk (engelsk Lowland Scots) kalles folkemålsdialektene i lavlandene i sør og øst. Lavskotsk kan føres tilbake til de nordengelske dialektene i gammelengelsk tid. Anglerne i Northumbria underla seg landet opp til Firth of Forth alt på 600-tallet, og større områder fikk en engelsktalende befolkning fra 1100- og 1200-tallet av. Henimot år 1400 begynte språket i de skotske lavlandene (først benevnt Inglis, senere Scottis(h) eller Scots) å skille seg ut fra nordengelsk. Skottlands politiske uavhengighet førte til at det utviklet seg et eget skotsk litteratur- og høyere talespråk, som var i bruk frem til omkring 1600, da standardengelsk ble tatt i bruk. Lavskotske dialekter har senere vært brukt i diktningen på 1700-tallet (Robert Burns og andre), og igjen på 1900-tallet (se lallans). I vår tid er dialektene i ferd med å tape sine opprinnelige særtrekk, særlig i byene og under påvirkning av skotsk-engelsk.

Skotsk-engelsk (engelsk Scottish English) har sitt opphav i standardengelsk, som fra 1600 ble tatt i bruk som skriftspråk og noe senere som talespråk i de høyere lag i samfunnet. Det viser tydelig påvirkning fra den lavskotske bakgrunnen både i ordforråd og i uttale. Denne språktypen bredte seg over større områder og til sosiale lag hvor det før taltes lavskotske dialekter, og det er oppstått en rekke regionale og sosiale varianter med mer utpregede innslag fra dialektene.

Høylands-engelsk (engelsk Highland English) er en annen, sterkt gælisk påvirket variant av standardengelsk, oppstått i høylandene, hvor den lokale språklige bakgrunnen ikke var lavskotsk, men gælisk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker