Nord-Irland

Fjellgrunnen i Nord-Irland er en fortsettelse av den kaledonske foldesonen i Skottland og Skandinavia, og består hovedsakelig av omdannede skifere og eruptiver. I sørøst når Mourne Mountains 850 meter over havet. Antrimsenkningen vest for Mountains of Antrim i nordøst er dekket av basaltlag fra tertiær, som med sin pilarstruktur danner eiendommelige terrengformer, for eksempel Giant's Causeway. Lengst sør i denne senkningen ligger Nord-Irlands største innsjø, Lough Neagh, med et areal på 396 kvadratkilometer.

• Les mer om øya Irlands geografi

Nord-Irland er folkerettslig anerkjent som en del av Storbritannia. Fristaten og den senere republikkens grunnlov definerte likevel hele øya Irland som landets nasjonale territorium, men unntok likevel Nord-Irland fra gyldighetsområdet for landets lovgivning i påvente av gjenforening mellom republikken Irland og Nord-Irland. Nesten alle betydelige partier i Nord-Irland, Det forente kongeriket og Irland var avtaleparter i langfredagsavtalen (1998), som egentlig både var en avtale mellom partiene og en avtale mellom de to statene. I etterkant av denne avtalen ble det irske grunnlovskravet på Nord-Irland fjernet. Dette betyr likevel ikke at ønsket om at Nord-Irland skal gå ut av Det forente kongeriket og forenes med resten av Irland er forlatt. Dette gjelder både for et stort mindretall av befolkningen i Nord-Irland og de nasjonalistiske partiene der og for det store flertallet av befolkningen i republikken Irland og de politiske partiene der.

Siden Nord-Irland-loven i 1998 har det indre selvstyret i Nord-Irland vært gjeninnført gjennom et ettkammersystem i den nyskapte nordirske forsamlingen (Northern Ireland Assembly) med spesielle mindretallsrettigheter, slik at både den unionistiske (pro-britiske) og den irsk-nasjonalistiske folkegruppen må dele på den makten Westminsterparlamentet i London har delegert til Nord-Irland. Blant annet skal førsteministeren og viseførsteministeren alltid tilhøre hver sin politiske tradisjon. Selvstyret har flere ganger, i kortere og lengre perioder, vært suspendert som følge av at ulike vilkår som ble satt i langfredagsavtalen ikke ble fulgt. Den hittil siste perioden selvstyret var suspendert var fra 2022 til 2024.

Ved de første valgene til provinsparlamentet i 1998, var Ulster Unionist Party (på unionistisk side) og Social Democratic Labour Party (SDLP, på irsk-nasjonalistisk side) de dominerende partiene. Disse partiene hadde vært de ledende innenfor hver sin politiske tradisjon i over 20 år. Ved det neste valget i 2003, og enda mer tydelig ved valget i 2007, er disse partiene forbigått i stemmetall og mandattall av de mer ytterliggående Democratic Unionist Party og Sinn Féin.

Folketellingen i Nord-Irland i 2021 viste for første gang i Nord-Irlands historie at det var flere innbyggere med katolsk enn med protestantisk bakgrunn. I 2022 ble Sinn Féin valgvinneren og for første gang ble et parti som ønsker et forent Irland det største i nasjonalforsamlingen. Sinn Féin fikk 29 prosent, mens Democratic Unionist Party gikk ned fra 27,9 til 21,3 prosent. Året etter ble Sinn Féin også største parti ved lokalvalgene i Nord-Irland. Meningsmålinger om irsk samling viser likevel at et flertall av velgerne ønsker fortsettelse av unionen med Storbritannia, men spørsmålet om irsk samling har fått en tydelig forsterket aktualitet.

Northern Ireland Assembly har 90 medlemmer. Forsamlingen møtes på Stormont ved Belfasts østre bygrense; samme sted som det nordirske parlamentet møttes i perioden 1921–1972. Nord-Irland velger dessuten 18 representanter til det britiske parlamentet (Underhuset).

Partisystemet i Nord-Irland er fullstendig annerledes enn i England, Skottland og Wales. Det konservative partiet i Storbritannia har ved noen anledninger stilt kandidater til valg i Nord-Irland, men oppslutningen har vært minimal. Ulster Unionist Party har tradisjonelt hatt bånd til det konservative partiet. Disse har hatt klart fallende betydning i tiårene etter innføringen av britisk direktestyre i 1972 og etter at Ulster Unionist Party har fått sterkt redusert velgeroppslutning. Partiet SDLP har hatt et like løst forhold til det britiske Labour Party.

Administrativt ble Nord-Irland i en forvaltningsreform i 1973 inndelt i 26 kommuner og i 2015 ble disse 26 konsolidert til 11 kommuner. De nye kommunegrensene er ikke sammenfallende med de seks historiske grevskapene i provinsen, som ikke lenger har noen administrativ funksjon.

De kulturelle forskjellene som ligger til grunn for Nord-Irlands moderne sosiale problemer har en lang og urolig bakgrunn. Regionen har tradisjonelt hatt forbindelser med deler av det vestlige Skottland, og etter koloniseringen på 1600-tallet der engelske og skotske innbyggere flyttet inn, bidro den protestantiske religionen til å differensiere nybyggerne fra de innfødte irene. Nybyggerne dominerte County Antrim og nordlige Down, kontrollerte Lagan-korridoren mot Armagh, og dannet mektige minoriteter andre steder. Situasjonen bidro til tilbakegang av irsk språk og at det dannet seg to tydelige grupperinger; den opprinnelige befolkningen med romersk-katolske irer og protestantiske engelske og skotske innvandrere.

Katolikker utgjør om lag 40 prosent av befolkningen, mens det viktigste protestantiske kirkesamfunnet i Nord-Irland, presbyterianerne, utgjør mer enn 20 prosent av befolkningen. Protestantiske og katolske samfunn er ikke jevnt fordelt. Under den politiske volden på siste tredjedel av 1900-tallet flyttet mange protestanter fra vestlige og grenseområder i Nord-Irland med det resultat at de historiske fylkene Londonderry, Fermanagh og Tyrone nå har katolske majoriteter, mens den tradisjonelle konsentrasjonen av protestanter i øst har økt. Et unntak er Belfast, hvor katolikker har flertall. Nord-Irland er også preget av et tydelig mønster innen boligsegregering; selv når katolikker og protestanter er bosatt i den samme delen av regionen, har de en tendens til å leve atskilt fra hverandre. Den innviklede sekteriske geografien setter ofte begrensninger for mobiliteten til innbyggere og har innvirkning på måten hverdagen organiseres og oppleves på.

Befolkningen i Nord-Irland har økt hvert år siden 1978 og består hovedsakelig av hvite. Nær ni av ti er født i Nord-Irland og rundt to prosent er født utenfor EU. I forhold til resten av Det forente kongeriket er befolkningen i Nord-Irland forholdsvis ung.

Nord-Irlands økonomi er sterkt knyttet til Storbritannia, som står for størstedelen av importen og eksporten. Tradisjonelt har jordbruk og industri (skipsbygging, tekstilindustri) hatt stor betydning, men strukturforandringer, indre uro og den perifere beliggenheten har medført mange nedleggelser. Ulike støtteordninger er etablert for å få større industriell bredde.

Siden 1993 er tollgrensen mellom Nord-Irland og republikken Irland fjernet, som en konsekvens av den europeiske enhetsakten. Dette skapte bedre vilkår for næringslivet på begge sider av grensen.

Etter at folkeavstemningen i 2016 viste flertall for britisk uttreden av EU («Brexit»), har næringslivet i Nord-Irland vært enda mer skadelidende enn på øya Storbritannia. Det er (per mars 2018) usikkert hvordan varetransport over landegrensen mellom Nord-Irland og republikken Irland skal behandles dersom dette blir EUs yttergrense.

Produksjon av maskiner, tekstiler, næringsmidler, elektronikk, papir og møbler har tradisjonelt vært viktige, men har gradvis blitt erstattet av tjenesteytende næringer, først og fremst innen offentlig sektor, og står i dag for 70 prosent av økonomien. Turisme og reiselivsnæringen har blitt et stort vekstområde, og viktige attraksjoner er de historiske byene Derry, Belfast og Armagh samt de mange slottene i Nord-Irland. Innen jordbruket har sammenslåing av gårdsbruk gitt bedre levekår for de gjenværende brukene. Viktigste jordbruksprodukter er kjøtt, melk og egg, som for en stor del går til det engelske og skotske marked, samt lin og maltbygg. Dessuten produseres det øl og whiskey. Innen havfiske er reker, torsk, hvitting og sild de viktigste fangstene, mens lakse- og ålefiske har lange tradisjoner i innlandet.

Hele øya Irland var fra 1801 en politisk og økonomisk integrert del av Storbritannia. Gjennom The Government of Ireland Act i 1920, fikk Nord-Irland en egen nasjonalforsamling (tokammersystem) og en egen regjering, men i motsetning til den irske fristat forble Nord-Irland i militær og økonomisk sammenheng en del av Storbritannia.

De fleste katolikkene i området, som utgjorde flertallet i grevskapene Fermanagh og Tyrone og i flere andre områder, vesentlig sør og vest i Nord-Irland, var politisk orientert mot Dublin og den irske fristaten som ble etablert samtidig. Disse boikottet i stor utstrekning de nordirske statsinstitusjonene, slik at det britisk-vennlige og hovedsakelig protestantiske flertallet i Nord-Irland fikk bygge statsinstitusjonene uten innblanding fra mindretallet.

Partiet Ulster Unionist Party hadde reint flertall i det nordirske parlamentet i over 50 år, inntil de britiske myndighetene i 1972 opphevet det nordirske selvstyret. Unionistpartiet hadde støtte fra rundt to tredeler av befolkningen i provinsen Nord-Irland som helhet. Strategisk inndeling i valgkretser ved lokalvalg gjorde at unionistpartiet også fikk politisk kontroll i en rekke områder med overveiende katolsk og irsk-vennlig befolkning, blant annet Londonderry, som er Nord-Irlands nest største by.

Den årelange politiske, sosiale og økonomiske tilsidesettelsen av det irsk-nasjonalistiske og overveiende katolske mindretallet, skapte fra midten av 1960-årene så store uroligheter i samfunnet at britiske militære styrker ble satt inn. Disse urolighetene var også direkte medvirkende til at det nordirske selvstyret ble suspendert (inndratt) i 1972. Til 1973, og igjen fra 1974 til 1999 ble Nord-Irland styrt direkte fra de britiske regjeringskontorene gjennom et eget Nord-Irland-departement. Konstitusjonelt sett var dette en provisorisk ordning, til tross for at den varte i 25 år.

• Les mer om Nord-Irlands historie

• forholdet mellom Irland og Nord-Irland
• Nord-Irlands historie

• Webkart Nord-Irland