Samskriving av NBL- og SNL-artikkel. SKAL GJØRES AV REDAKSJONEN, ikke av fagansvarlige.
er ein norsk sosialantropolog. Ho er professor emerita i sosialantropologi, spesialist på leveviset til kvinner i muslimske land og omstridd bidragsytar i den norske integreringsdebatten.
Bakgrunn
Unni Wikan er fødd på Ibestad i Troms. Ho studerte sosiologi i Oslo, sosialantropologi i Bergen og arabisk i Kairo, og var tilsett ved Universitet i Bergen og Noregs allmennvitskaplege forskingsråd i 1970–1980. I 1980 tok ho doktorgraden ved Universitetet i Oslo og var professor i sosialantropologi same staden frå 1987 til 2014.
Forsking
Wikan har gjort storparten av forskinga si i Midtausten og Asia. Ho har konsentrert seg om kvinner sitt daglegliv og har brukt deltakande observasjon for å bli kjend med dei. Ho er oppteken av at sosialantropologar må gå bak kulturen for å forstå kva som motiverer folk sine handlingar. Ho slår fast at alle inngår i ein kultur, men ingen er identisk med kulturen.
I Kairo fekk Wikan innsyn i korleis fattige kvinner takla kvardagen. Feltarbeidet i Oman, som munna ut i doktoravhandlinga, er ein studie av kjønnsroller. På Bali lærte ho om strategiar for å leve opp til kravet om kulturell harmoni.
Samfunssdebattant
I fleire tiår har Wikan hatt tydelege meiningar om norsk integreringspolitikk. Ho har forsvart minoritetsungdomar sin rett til å velje ektefelle og livsstil, og har kritisert politikarar og ekspertar for å skugge unna undertrykkjande tradisjonar i innvandrarmiljø. I bøker og andre medium har ho drøfta det kollektive æresomgrepet som legitimerer vald mot kvinner, og ho seier at storsamfunnet sviktar kvinnene dersom vi ikkje tek æresvald på alvor.
Utgivingar
- Fattigfolk i Cairo (1976)
- Behind the Veil in Arabia. Women in Oman (1980), doktorgradsavhandlinga
- I morgen, hvis Gud vil… Kvinneliv i Cairos bakgater (1983)
- Managing Turbulent Hearts (1990)
- Mot en ny underklasse (1995)
- Generous Betrayal. Politics of Culture in the New Europe (2002)
- For ærens skyld. Fadime til ettertanke (2003)
- Medmennesker. 35 år i Kairos bakgater (2004)
- Om ære (2008)
Prisar
I 2004 fekk ho Fritt Ords Pris for å løfte fram verdikonfliktar i det fleirkulturelle Noreg.
Les meir i Store norske leksikon
TEKST FRA NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON (skrevet av Jan Brøgger)
er en sjelden og fargerik forskerpersonlighet med ukuelig selvstendighet og enorm arbeidskraft. Hun har også markert seg som en uredd, innsiktsfull og kontroversiell deltager i samfunnsdebatten, ikke minst i spørsmål omkring innvandring og problematiske kulturforskjeller.
Wikan tok examen artium 1964, studerte sosiologi, sosialantropologi og arabisk og ble dr.philos. 1980. Hun var vit. ass. ved Universitetet i Bergen 1970–72, under NAVF 1973–76, forskningsstipendiat NAVF 1977–80 og konservator ved Universitetets Etnografiske Museum i Oslo 1981–87. Fra 1987 er hun professor ved Universitetet i Oslo.
Wikan har gjennomført en rekke sosialantropologiske feltarbeider: Kairo 1969–76, Oman 1974–76, Jemen 1980, Papua Ny-Guinea 1981, Bali 1984–89, Bhutan 1989–94. På grunnlag av disse feltstudiene har hun utgitt flere bøker. Den første, Fattigfolk i Cairo, ble utgitt på både norsk og engelsk og vakte internasjonal oppsikt. Wikan utviklet sin særskilte forskningsmetode, der hun under feltarbeid ikke legger skjul på sin egen personlige og kulturelle identitet og – i strid med vanlig feltteknikk – heller ikke på sine meninger. Dette gjorde det mulig for henne å utvikle dypt fortrolige relasjoner til en gruppe kvinner i Kairos fattigste slum. Slik fikk hun et grep på mennesket bak det personlige rollespill.
Denne metoden gav spesiell uttelling under feltarbeidet i Oman, som dannet grunnlag for hennes doktoravhandling, Behind the Veil in Arabia – Women in Oman. Det spesielt interessante var forskjellen mellom manns- og kvinnerollen. I tillegg til de kjønnsroller vi anser som allmennmenneskelige, fant hun en mellomtype, den såkalte xanit. Det var en mann som var kledd halvveis som kvinne og som hadde tilgang til den kvinnesfære som normalt er lukket for andre menn enn nære slektninger. Det psykologisk sett oppsiktsvekkende ved Wikans funn var at det i Oman-kulturen ikke fant sted den essensialisering av kjønnsrollene som er karakteristisk for de vestlige samfunn.
I vår verden er det etablert en homofil og lesbisk identitet som antas å være stabil. I Oman viser Wikan at den er en konstruksjon. Gjennom hennes beskrivelse ser vi en kvinneverden bak sløret som er full av nærhet og gjensidighet. At hun oppdaget at det også fant sted en usynlig prostitusjon, bekrefter graden av fortroliget hun oppnådde. Mannens verden er uten intimitet, spilles ut på den offentlige scene og er dominert av æresforestillinger. Men det står åpen en mulighet til å tre inn i kvinnenes verden som xanit. Som regel skjer dette i ungdomsårene. Men Wikan dokumenterte eksempler på at godt voksne menn velger xanit-rollen. Da hun publiserte sine funn, ble hun erklært persona non grata i Oman.
Wikans metode gav de mest oppsiktsvekkende resultater i hennes feltarbeid på Bali. Balineserne er kjent for sin spesielt elegante og koreograferte atferdsregi, som har slått de fleste antropologiske observatører. Wikan oppdaget en annen virkelighet bak den harmoniske fasaden. Deres daglige rollespill var diktert av det buddhistiske harmoniparadigme. Det ble således oppfattet som farlig å vise sterke følelser, som for eksempel sinne, men også for sterk kjærlighet. Sterke følelser kunne føre til at de vitale krefter kom ut av balanse. Disse funnene la hun frem i boken Managing Turbulent Hearts. Den er ikke bare et bidrag til sosialantropologisk, men også til psykologisk teori og metode. Det er på Bali at folk går amok, en uakseptabel, men utbredt løsning på de indre spenninger.
I tillegg til de rent vitenskapelige arbeidene har hun utgitt innsiktsfulle og omstridte samfunnskritiske bidrag. I Mot en ny underklasse hevdet hun at den offentlige retorikk omkring integrering bare bidrog til å tilsløre innvandrerproblemet. Ved å lukke øynene for de virkelige problemene særlig innvandrerkvinnene står overfor, utsetter vi en konstruktiv løsning av integreringsproblemet. Som en følge av utgivelsen ble Wikan engasjert i et omfattende opplysningsarbeid, både gjennom mediene og gjennom tallrike foredrag landet rundt. I en bearbeidet engelsk utgave, Generous Betrayal, reiser hun problemet for et internasjonalt forum. Endelig må nevnes arbeidet For ærens skyld, som belyser de muslimske æresdrap sett både fra ofrenes side og fra de mennenes side som drives til disse forbrytelsene, ikke fordi de er monstre, men fordi de er mennesker som stilles overfor uløselige personlige verdikonflikter.
I Bhutan har Wikan bidratt med løsninger på rent praktiske medisinske problemer i tilknytning til barnefødsler, som i de lokale forestillinger er så besudlende at mange kvinner føder alene, og jordmoryrket er ikke-eksisterende. Dette fører til stor spedbarndødelighet og personlige lidelser.
2004 ble Unni Wikan tildelt Fritt Ords pris, noe som var en betimelig anerkjennelse av hennes ubestikkelige faglige redelighet og vilje til å kjempe for svake og hjemsøkte mennesker overalt hvor hun møter dem.
Utgivelser
- Fattigfolk i Cairo, 1976
- Behind the Veil in Arabia – Women in Oman, 1982
- I Morgen, hvis Gud vil. Kvinneliv i Cairos bakgater, 1983
- Managing Turbulent Hearts. A Balinese Formula for Living, 1990
- Mot en ny underklasse. Innvandrere, kultur og integrasjon, 1995
- Generous Betrayal. Politics of Culture in the New Europe, 2002
- For ærens skyld. Fadime til ettertanke, 2003
Et utvalg
Kilder og litteratur
- HEH, 1994
- Unni Wikans egne verker