sosiologi

Sosiologene fra 1900-tallet og frem til samtiden har alle vektlagt ulike teorier og perspektiver i sin sosiologiske forskning. Noen har fremhevet ulike gruppers og institusjoners gjensidige og harmoniske utfylling av hverandre, mens andre har konsentrert seg om konfliktene og motsetningene i samfunnet.

Det har også vært forskjeller i studieobjektenes størrelser og omfang. Noen sosiologer har for det meste studert smågrupper og brukt begreper som samhandling, normer, interaksjon og sosiale roller. Andre har arbeidet mer med makrostørrelser og brukt begreper knyttet til organisasjoner, klasser, patriarkat og institusjoner.

Metodisk har sosiologifaget basert seg på en rekke ulike forskningsmetodikker. Sosiologi bruker blant annet kvantitative data og statistiske analyser for studier av sammenhenger mellom ulike faktorer (variabler). Kvalitative analyser er også utbredt. Her vektlegges tolkninger av folks motiver og meningsdannelse, særlig ved bruk av intervjuer.

Observasjonsstudier blir benyttet for å forstå samhandling mellom folk og sosiale situasjoner i mer detalj. Andre metoder er ulike former for dokumentstudier, diskursanalyse og narrativ og visuell analyse. I moderne sosiologi er det en generell enighet om at ulike metodiske retninger har sine styrker og svakheter, og at de kan berike hverandre.

I den vestlige kulturkrets har det vært skrevet om samfunnet i mange hundre år. Den greske filosofen Platon blir tidvis vektlagt som sentral for dannelsen av samfunnsvitenskapelige teorier, men Auguste Comtes arbeider i 1830-årene regnes som utgangspunktet for moderne sosiologi. Bidragene fra Herbert Spencer og Karl Marx ble viktige for det som etter hvert har utviklet seg til faglige tradisjoner for generelle samfunnsanalyser.

Den tidlige sosiologien handlet hovedsakelig om dynamikken og strukturen i de nye storby- og industrisamfunnene i Europa og Amerika. Dette ble studert i kontrast til de sosiale relasjonene i tradisjonelle, lokalorienterte samfunn. Ferdinand Tönnies' beskrivelse av forskjellene mellom Gemeinschaft (fellesskap) og Gesellschaft (selskap) har sånn sett vært grunnleggende. Omkring 1900 var Max Weber og Émile Durkheim sentrale navn innen sosiologien. Max Weber er kjent for sine studier av byråkrati og av vilkårene for politisk styring. I tillegg skrev han viktige bøker om sammenhengene mellom religion og økonomisk endring.

Émile Durkheim er mest kjent for sine studier av arbeidsdelingens virkning for forskjellige solidaritetsformer og av religionens sosiale funksjon. Durkheim er i tillegg kjent for funnene han gjorde om selvmord. Basert på statistikk mente han at land og regioner med relativt høy grad av familieoppløsning også hadde høyere selvmordsrater.

Begreper som sosial integrasjon og anomi inngår også i sosiologiens felles fortolkningsrammer. Georg Simmel er i tillegg til sin metodelære kjent for teoriene om urbant liv, fremmedhet, sammenhengen mellom sted og interaksjon, moter og pengeøkonomi.

Britiske Harriet Martineau (1802–1876) har blitt omtalt som verdens første kvinnelige sosiolog, men er et ukjent navn for mange. Hun introduserte feministiske perspektiver på samfunnets politiske, religiøse og sosiale institusjoner. I tillegg vektla Martineau betydningen av å undersøke temaer som ekteskap, barn, hjemmeliv og relasjoner mellom ulike folkeslag. Martineau oversatte flere av verkene til August Comte.

Sosiologene Pierre Bourdieu, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, Anthony Giddens, Erving Goffman, Michel Foucault, Dorothy Edith Smith og Arlie Russell Hochschild er blant dem som blir omtalt som moderne klassikere innen faget. Sentrale temaer er aktør-struktur-tematikk, kapitalismens utvikling, makt, sosial samhandling og identitet, kjønn, klasse, etnisitet og ulikhet, migrasjon og globalisering.

• samfunnsvitenskap