Amin Maalouf

Maalouf arbeidet først som journalist i Libanon, men flyttet til Frankrike i 1976 på grunn av borgerkrigen i hjemlandet. Han er en allsidig forfatter som har oppnådd stor anerkjennelse både for romaner og for essays om politiske og kulturelle emner. I 2011 ble han, som den første forfatteren fra Midtøsten, valgt inn i Det franske Akademi.

Selv om Maalouf legger vekt på sin egen arabiske bakgrunn, understreker han også staten Israels rettigheter. For dette har han fått mye kritikk, spesielt fra en del forfattere og aviser i Frankrike og i den arabiske verden. Særlig i 2016 var det i franske medier en intens diskusjon omkring Maaloufs syn på motsetningene i Midtøsten. Under denne diskusjonen hevdet han blant annet at holdningene til en del arabiske intellektuelle vitner om et manglende humanistisk menneskesyn. Troen på de humanistiske idealene som særlig utviklet seg i Europa i opplysningstiden, er viktig for Maalouf, og han arbeider for at disse idealene også skal få gjennomslag i den arabiske verden.

Derfor er Maalouf opptatt av møter og konflikter mellom kulturer, og forfatterskapet hans er en oppfordring til toleranse og dialog, både i Midtøsten og i verden for øvrig. I en bok som Les Croisades vues par les arabes kritiserer han ulike former for ekstremisme ved å vise hvordan korstogene ødela kulturene i middelalderen. I Les Identités meurtrières gir han uttrykk for at patriotiske og nasjonalistiske holdninger skaper ubalanse i et samfunn. Derfor mener han det er sunt at mennesker med ulik etnisk og kulturell bakgrunn er nødt til å leve i det samme fellesskapet. I Le Déréglement du monde er hovedtanken at europeisk kultur vil kunne gå til grunne hvis Europa ikke holder fast ved prinsippene om demokrati og menneskeverd.

Maaloufs romaner representerer en retning i dagens litteratur som gjerne blir kalt «faction» fordi de forener faktastoff med fiksjon. I de fleste av dem er hovedpersonene skikkelser som er kjent fra historien, men forfatteren dikter videre på det som historien forteller om dem. Et flertall av romanene hans, men ikke alle, foregår i brytningen mellom middelalderen og nyere tid. Et av unntakene er Le Rocher de Tanios, der handlingen går for seg på 1800–tallet. Med denne boken vant Maalouf den prestisjefylte franske Goncourt-prisen. Han er en av få vinnere av denne prisen som ikke kommer fra Frankrike.

Mange av Maaloufs romaner skildrer mennesker som er på reise, og ofte dreier det seg om reiser mellom den arabiske verden og det sørlige Europa. Personene som legger ut på reise, vokser i innsikt og modenhet under sin ferd. Et annet trekk ved Maaloufs romaner er den sentrale plassen kvinnene har i dem. Riktig nok er er hovedpersonene gjennomgående menn. Men i mange av bøkene fremhever forfatteren kvinnens betydning for utviklingen mot et samfunn preget av humanistiske verdier. Derfor regnes Maalouf som en kritiker av den mannsdominansen som setter preg på deler av arabisk kultur.

Etter årtusenskiftet har Maalouf bare utgitt én roman: Les désorientés.´Den skiller seg fra de tidligere romanene hans fordi den behandler emner fra samtiden og har mange selvbiografiske trekk: Man blir for eksempel vitne til at hovedpersonen kommer hjem til sitt fedreland etter lang tids fravær og treffer igjen gamle venner som nå er blitt fremmede for ham.

Maaloufs siste bøker er ikke oversatt til norsk, og særlig en av dem har et annet preg enn bøkene han tidligere har utgitt: I Un fauteuil sur la Seine (2016, En lenestol mot Seinen), skildrer Maalouf de atten forfatterne som før ham har sittet på stol nummer 29 i Det franske Akademi, den som skulle bli Maaloufs stol. Men dermed gir han også et overblikk over deler av fransk intellektuell historie fra og med tiden rundt 1635, da Akademiet ble opprettet, og til vår egen tid. En av hensiktene med boken er å vise hvor viktig det er å ta vare på humanismens historie, men også at noen av de skikkelsene gjennom århundrene som skulle tatt vare på den, snarere satte den i fare.

Maaloufs nyeste bøker, som for eksempel Le naufrage des civilisations (2019, Sivilisasjonenes skibbrudd) er mer pessimistiske enn bøkene hans fra 1990-tallet. Her gir han uttrykk for at verdens kulturer i dag er truet, og han prøver å finne årsakene til dette: USA og Vest–Europa skulle være garantistene for humanisme og demokrati, men mange tendenser i samtidens politiske liv gjør at disse verdiene ikke står like sterkt som før. Ikke minst er han bekymret for den høyreorienterte populismen som har utviklet seg i mange europeiske land. Likeledes ser man at mens de gamle demokratiene er i ferd med å miste mye av sin betydning, tar nye land og nye kulturer føringen. Men disse landene er ofte alt for opptatt av ekspansjon og profitt til å ville sikre de humanistiske verdiene.

Den siste boken Maalouf har utgitt, er Le Labyrinthe des égarés. L'Occident et ses adversaires (2023, De forvilledes labyrint. Den vestlige verden og dens motstandere). Her hevder forfatteren at særlig fire nasjoner har fått en uforholdsmessig stor innflytelse på den moderne europeiske sivilisasjon, og disse landene har, etter tur, lokket mange europeere til å forkaste de humanistiske og demokratiske idealene. Disse nasjonene er først Japan, som hadde en sterk innflytelse i Europa på slutten av 1800-tallet. Deretter kom Sovjetsamveldet, som mange europeiske intellektuelle beundret ukritisk i mellomkrigstiden. I tiden like etter andre verdenskrig fikk det maoistiske Kina en tilsvarende betydning for europeiske intellektuelle. Og i vår egen tid, hevder Maalouf, har USA fått en tilsvarende viktig plass som verdens eneste gjenværende stormakt.

Maaloufs siste bok er blitt mottatt med stor begeistring. Det skyldes ikke minst at forfatteren uttrykker sine tanker enkelt, presist og elegant. Men det har også kommet en del kritikk av de oppfatningene Maalouf hevder i denne boken. Denne kritikken går særlig på at fremstillingen hans blir for generell. For eksempel hevder han at europeerne i vår tid har hatt en tendens til å beundre de materialistiske idealene som er typiske for dagens USA. Men her må man kunne spørre om ikke et flertall av europeiske intellektuelle tvert om har blitt mer kritiske overfor USA fra slutten av 2010-tallet.

I de nyeste bøkene sine legger Maalouf også vekt på de utfordringene som er skapt av dagens miljøkriser. Dette aspektet har en langt viktigere plass her enn det hadde i hans tidligere bøker.

Amin Maalouf har skrevet libretto til fem musikkverk for scenen laget av den finske komponisten Kaija Saariaho. Hun ble regnet som en av vår tids mest markante komponister. Det første samarbeidsprosjektet mellom Saariaho og Maalouf var operaen L'Amour de loin (Avstandskjærlighet). Her er teksten basert på et diktverk av den franske trubaduren Jaufré Rudel (cirka år 1100–cirka år 1147).

Et av de mest kjente verkene Maalouf skapte i samarbeid med Saariaho var oratoriet La passion de Simone (2006, «Pasjonsspillet om Simone»), som blant annet ble oppført under Festspillene i Bergen i 2017. Dette verket handler om den franske kvinnelige filosofen Simone Weil som døde under annen verdenskrig. Simone Weil var i utgangspunktet sterkt venstreorientert, men gav mot slutten av sitt liv uttrykk for en religiøs og nærmest mystisk virkelighetsoppfatning.

Et annet resultat av samarbeidet mellom Saariaho og Maalouf er operaen Emilie (2010) som handler om Markise Emilie du Châtelet, en viktig vitenskapskvinne fra den franske opplysningstiden. Hun oversatte blant annet Isaac Newtons hovedverk til fransk, og i skriftene sine foregrep hun ideer som senere ble videreutviklet av banebrytende forskere som for eksempel Albert Einstein.

Amin Maalouf er i dag en av de mest kjente franskspråklige forfatterne fra den arabiske verden. Han har mottatt en rekke viktige priser og er flere ganger blitt foreslått for Nobelprisen i litteratur. Mange av Maaloufs bøker finnes i norsk oversettelse. Dette gjelder særlig romanene og essayene hans fra tiden før og like etter tusenårsskiftet. Oversikten som følger viser bøkene som foreligger på norsk-

• Léon l'Africain (1986) – om Leo Africanus, en spansk–arabisk oppdagelsesreisende fra første del av 1500–tallet. Beretningene hans, som ikke alltid var like pålitelige, oppnådde stor popularitet i Europa. – På norsk som Leo afrikaneren ( 1988).
• Samarcande (1988) – om Omar Khayyam, en persisk dikter fra 1300–tallet og om manuskriptet til hans berømte diktsamling Rubayyat (1988). – På norsk som Samarkand, 1993.
• Les jardins de lumière (1991) – om religionsstifteren Mani som på 200–tallet etter Kristus grunnla manikeismen. – På norsk som Lysets hager, 1994.
• Le premier siècle après Béatrice (1992). Dette er en slags science–fictionroman som forteller om en fremtid der man i ulike land bruker vitenskapelige teknikker til å sørge for at det fødes langt flere guttebarn enn pikebarn. En slik inngripen i de naturlige fødselstallene truer til slutt mennesket som art. – På norsk som Første århundre etter Beatrice, 1997
• Le rocher de Tanios (1993). – En libaneser begår et drap på en gresk patriark og flykter deretter til Kypros med sin sønn. Drapet fant virkelig sted på 1800–tallet, men resten av historien er oppdiktet. På norsk som Tanios-klippen, 1995.
• Les échelles du Levant (1996). – En eldre mann forteller om sitt liv; om oppveksten i Libanons overklasse, om møtet med Europa, studiene og kjærligheten, og også om verdenskrigene. På norsk som Havnene i Levanten, 1998)
• Le périple de Baldassare (2000). – Baldassare Embriaco, forretningsmann fra Genova, reiser ut på en ekspedisjon som har som endelig mål å finne boken som rommer svaret på livets gåte. –På norsk som Baldassares rundreise, 2001.
• Les désorientés (2012, ). – Selv om Libanon ikke direkte nevnes i boken, har mange lest den som en skildring av den tragiske utviklingen landet gjennomgikk på 1970–tallet. Fra å være et land der ulike religioner og kulturer kunne eksistere sammen i fred, ble Libanon et sted for konfrontasjon mellom ytterliggående grupper.- På norsk som De forvillede, 2014.

• Les croisades vues par les Arabes (1983). – På norsk som Korstogene sett fra arabernes side, 1996
• Les identités meurtrières (1998). – På norsk som Identitet som dreper, 1999
• Bidrag i: Til Rushdie: arabiske og muslimske intellektuelle for ytringsfrihet. 1994
• Origines (2004). – På norsk som Opphav, 2006.
• Le dérèglement du monde: (2009). – På norsk som Verden i ubalanse: Når våre sivilisasjoner brytes ned, 2010.

• Libanons litteratur

• Amadou, Christine: «Vi er ikke dømt til å slåss: intervju med Amin Maalouf», i Kontrast, nr 1, 1987
• Abdelmalik Atamine: Autobiographie et idéal de l'homme dans l'écriture romanesque d'Amin Maalouf, Multilinguales, 2015, bind 5, s. 259-274.
• Latifa Saari: Amin Maalouf. La Méditerrané aux rivages, visages et paysages. Babel (Mont de Marsan) 2014, Bind 30, s. 177-194.
• Mélanie Bucharit: Amin Maalouf, un écrivain médiateur. Ethos discursif et argumentation dans Les identités meurtrières, i Synergies, pays riverains de la Baltique, oktober 2020, side 46 – 122.
• Ferma Lekesizalin: Cosmopolitan discourse in Amin Maalouf: Les Échelles de l'Orient. Mediterrean studies 2023, Bind 31, s. 204 – 229.
• Amin Maalouf: Love from Afar: A libretto. The Massachusetts Review 2014, bind 55, s. 562 – 571.