Tove Jansson
Tove Jansson var en finlandssvensk maler og forfatter som ble verdenskjent for historiene om Mummitrollet.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Sampos försvarare

Kalevala er Finlands nasjonalepos, og dets innflytelse på den senere kulturen er omfattende.

Sampos försvarare
Av /Åbo museum.

Finlands litteratur skrives og utgis på finsk, svensk og samisk. Den skrevne litteraturens historie i Finland begynner med reformasjonen på 1500-tallet. Den muntlige folkediktningen hadde allerede da en lang historie bak seg; diktning på såkalt kalevalameter skriver seg fra over 2000 år tilbake.

Innsamlingen og nedtegnelsen av folkediktning har vært grundig i Finland. Arbeidet kulminerte i 1849 med ferdigstillelsen av eposet Kalevala, som var satt sammen av Elias Lönnrot (1802–1884). Kalevalas og folkediktningens innflytelse på den nasjonale identiteten, litteraturen og kulturen generelt har vært meget stor.

Utviklingen av finsk litteratur er nært knyttet til de tre hovedperiodene i Finlands historie:

  • Svensketiden fra 1100-tallet frem til 1809
  • Tiden under russisk herredømme eller autonomi-tiden 1809–1917
  • Selvstendighetstiden fra 1917

Finsk språk har blitt brukt litterært siden 1860-årene, mens litteraturen på samisk vokste fram fra 1970-årene.

Svensketiden

Det finske skriftspråket og reformasjonen

De første finskspråklige bøkene var ABC-kiria (ABC-bok) utgitt cirka 1537–1543, og en finsk oversettelse av Det nye testamentet som kom i 1548. Begge ble utgitt av Michael Agricola (ca. 1510–1557), prest, reformator og senere biskop i Åbo. Agricola utviklet selv en ortografi for det finske språket, skapte hundrevis av nye ord, og spilte med sine utgivelser en sentral rolle for utviklingen av det finske skriftspråket.

Etter at Åbo Akademi var grunnlagt i 1640, ble dette midtpunktet for landets litterære kultur. Det første finske boktrykkeriet ble grunnlagt i 1642.

Opplysningstid

1700-tallets to betydeligste finske diktere, Jacob Frese (1690–1729) og Gustaf Philip Creutz (1731–1784), virket begge i Sverige. I opplysningstiden begynner naturvitenskapelig tenkesett å gjøre seg gjeldende også i Finland. Presten Anders Chydenius (1729–1803) er karakteristisk for tidens idealer; han var en talsmann for næringsfrihet, religionsfrihet og trykkefrihet. Banebrytende for historisk forskning var filosof, forsker og kritiker Henrik Gabriel Porthan (1739–1804). Den allsidige dikteren Franz Mikael Franzén (1772–1847) var professor i Åbo, men flyttet senere til Sverige.

Russisk styre og nasjonalromantisk vekst

Sven Dufva
Sven Dufva er en av de mest kjente og elskede personer fra diktsyklusen Fänrik Ståls sägner. En enkel, men plikttro menig soldat som alene holder ei bru. «ett dåligt huvud hade han, men hjärtat det var gott», er diktets sluttlinje.
Av .
Runeberg, Johan Ludvig

Johan Ludvig Runeberg var en finlandssvensk forfatter, redaktør og professor som omtales som Finlands nasjonalskald. Han er mest kjent for dikteposet Fänrik Ståls sägner (1848–1860), og for nasjonalsangen Vårt land, vårt land, som står der.

Runeberg, Johan Ludvig
Av /KF Arkiv ※.

Sverige og Russland sto på hver sin side i den pågående Napoleonskrigen. Under Finskekrigen i 1808-1809 tapte Sverige herredømmet over Finland til Russland. Finlands forhold til Sverige ble i tiden framover svakere, samtidig som nasjonalromantikken begynte å dominere i hele Europa. Finske kulturarbeidere satte seg som hovedmål å skape en egen finsk kultur og identitet. I 1820- og 1830-årene oppstod det foreninger og aviser som fremmet finskhets-saken. Det finske litteraturselskapet (Suomalaisen Kirjallisuuden Seura) ble stiftet i 1831. Det er fremdeles en av landets største kulturinstitusjoner.

Johan Ludvig Runeberg (1804–1877) begynte sin romantiske folkeskildring på 1830-tallet. Runebergs hovedverk, det episke diktverket om Finskekrigen og dets fargerike persongalleri Fänrik Ståls sägner (1–2, 1848 og 1860), gav ham posisjon som nasjonalskald. Runeberg var den første svenskspråklige dikteren som i finske oversettelser nådde et stort publikum i hele landet. Han skrev rendyrket nasjonalromantisk med idylliske folke- og naturskildringer, og hans melodiske og vakkert klingende diktform har tiltalt lesere i flere generasjoner.

En annen svenskspråklig forfatter, som det finske folket har lest og elsket i flere generasjoner, er Zacharias Topelius (1818–1898). Hans overstrømmende produktivitet utfoldet seg i alle diktekunstens sjangre, men ettertiden kjenner ham best for hans historiske romaner og som en pioner innen barnelitteratur. Hans fortellinger for barn har blitt trykket i en lang rekke utgivelser og samlinger helt til i dag. Topelius' fortellinger inneholder ofte moralsk lærdom og fokuserer på kampen mellom det gode og det onde.

Andre kjente navn i denne perioden er den allsidige kulturpersonligheten Fredrik Cygnæus (1807–1881), med sine lyriske og dramatiske diktverk og skuespill, og Julius J. Wecksell (1838–1907), som er kjent for sitt klassiske drama Daniel Hjort.

Fremveksten av finskspråklig litteratur

Den finske nasjonalromantikkens viktigste filosof var Johan Vilhelm Snellman (1806–1881), en innflytelsesrik skribent, som utviklet den tyske filosofen Herders tanker om en språklig og kulturelt enhetlig nasjon. Interessen for folketradisjoner økte med nasjonalromantikken, som hyllet folkelig kultur som ren og autentisk. I Finland var innsamling av folkediktning særdeles effektiv, noe som blant annet resulterte i en bokserie, Suomen kansan vanhat runot («Finske folkets gamle dikt», 1908–1948), på 34 deler og med over 89 000 dikt. Det finske arkivet for folkediktning er det største i sitt slag på verdensbasis.

Filologen og legen Elias Lönnrot samlet dikt på 11 lange reiser til ulike regioner i 1828–1845, og han brukte det innsamlede materialet til å sette sammen det veldige dikteposet Kalevala (norsk oversettelse i 1967 og 2017), som kom ut i 1849. Kalevala passet utmerket i nasjonalromantikkens idealer og fikk enorm oppmerksomhet både i hjemlandet og i utlandet. Boken økte finnenes nasjonale og kulturelle selvfølelse, og har siden da vært en viktig inspirasjonskilde for finsk billedkunst, musikk, litteratur og arkitektur.

En sensurforskrift forbød frem til 1860 utgivelse av annen litteratur på finsk enn litteratur av religiøs eller økonomisk karakter. En viktig milestein var året 1863, da finsk ble offisielt språk på linje med svensk. Den første finskspråklige romanen Seitsemän veljestä (Sju brødre) av Aleksis Kivi (1834–1872) kom ut i 1870. Boken regnes fremdeles blant Finlands største klassikere. Kivi forteller på en fargerik og humoristisk måte om sju brødre som flytter som nybyggere ut i ødemarken. Boken har mange ganger blitt filmatisert, og den spilles på teaterscenen også i dag. Kivi skrev også skuespill og dikt.

Litteraturens nye oppdrag

Minna Canth
Minna Canth var Finlands første betydelige kvinnelige forfatter.

Industrialisering, urbanisering og nye samfunnsideer, som arbeiderbevegelsen, krav om likestilling og kvinnesaken, stilte nye krav til litteraturen i hele Europa. Realismen brøt gjennom med aktuell og samfunnskritisk prosa også i Finland. Minna Canth (1844–1897) skrev noveller og skuespill om kvinnenes svake stilling og forskjellen mellom de fattige og de rike.

Karl August Tavaststjerna (1860–1898) var den første representanten for realismen i finlandssvensk litteratur. I sine romaner, noveller og dikt beskrev han på en kritisk måte landets åndelige atmosfære og de rikes hjerteløse gjerrighet. Juhani Aho (1861–1921) skildret menneskene på landsbygda med varme og humor, men kritiserte makthaverne. Aho skildret også den dannede klassen og livet til borgerskapets kvinner.

Teuvo Pakkala (1862–1925) beskrev det tunge og utsatte livet til fattige kvinner og barn i en liten by i nord. Arvid Järnefelt (1861–1932) skildret tidens ideer og åndelige konflikter.

Den nasjonale nyromantikken

Mot slutten av 1890-årene begynte romantikken, ved siden av realismen, igjen å få fotfeste i litteraturen. Dette gjaldt særlig den såkalte karelianismen, en idealistisk interesse rettet mot Karelen og inspirert av Kalevala. Eino Leinos (1878–1926) uttrykksfulle, melodiske og rytmiske diktning tar opp sterke klassiske temaer: kjærlighet, død, glede og trøst man finner i naturen. Leino skrev også romaner og kåserier, men er først og fremst kjent for å ha skrevet flere av Finlands mest leste og elskede dikt gjennom tidene.

Johannes Linnankoskis (1869–1913) Sangen om den ildrøde blomsten (Laulu tulipunaisesta kukasta, 1905), var den første finske bestselgeren. Romanen forteller på romantisk og dramatisk vis om en ung manns kjærlighetseventyr og den idealistiske kjærlighetens seier.

Aino Kallas (1878–1956) giftet seg med en estisk diplomat og flyttet som ung til Estland. Hun begynte sin forfatterkarriere med realistiske noveller om undertrykte estiske livegne, men gikk siden over til å skrive bøker med symbolistiske, mytiske og romantiske elementer og stiltrekk.

Folkelivsskildringens nye trender

Ilmari Kianto
Kianto skildret den fattige landsbygda og middelklassen.
Ilmari Kianto
Av /Posti- ja telelaitos 𝒲.

De tidlige realistene beskrev urett og samfunnsmessige problemer polemisk og tydelig. Etter århundreskiftet begynte samfunnskritiske forfattere å lete etter mer varierte uttrykksformer. Utviklingen kulminerte i Ilmari Kiantos (1874–1970) forfatterskap. Kianto skildret både den fattige landsbygda og middelklassen. Realisme og humor forenes også i Joel Lehtonens (1881–1934) Putkinotko (1919–1920). Maiju Lassilas (Algoth Untola, 1868–1918) prosa er preget av folkelig situasjonskomikk.

Volter Kilpi (1874–1939) er kjent for sitt hovedverk Alastalon salissa (1933), en omfattende roman der handlingen foregår på én dag, og som preges av en ytterst detaljert miljøbeskrivelse. Maria Jotuni (1880–1943) var en særpreget impresjonist, en mesternovellist, som med sin knappe stil skildret kvinnenes livsvilkår. Jotuni skrev også romaner og er en populær skuespillforfatter.

Borgerkrig og selvstendighet

Etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 erklærte Finland seg selvstendig 6. desember 1917. Etter en blodig borgerkrig, der en «rød» revolusjon i 1918 ble slått ned av de «hvite» under Mannerheim med tysk hjelp, ble Finland en republikk i 1919.

Borgerkrigen, og de ideologiske brytningene mellom fascister og kommunister som kom til overflaten under og etter krigen, satte spor i det finske samfunnet i og litteraturen.

Frans Eemil Sillanpääs (1888–1964) prosa beskrev biologiens store betydning for livet og det kompliserte forholdet mellom mennesket og naturen. Han var den første forfatteren som beskrev den traumatiske finske borgerkrigen i 1918 med fokus på de mange urettferdighetene som var årsaker til krigen. Romanen Hurskas kurjuus (1919, svensk oversettelse Det fromma eländet) kom ut året etter krigen. Sillanpää fikk Nobelprisen i litteratur i 1939.

Modernismen i lyrikken

Edith Södergran med fuglehatt
Edith Södergran, ca. 1920

Behovet for en fornyelse av innholdet og uttrykksformen i lyrikken førte fra 1920-årene av til en brytning i både den finskspråklige og den svenskspråklige diktningen. Fri rytme og fritt versemål, rikelig bruk av metaforer og talespråkets inntog i diktningen begynte med den svenskspråklige Edith Södergrans (1892–1923) litterære produksjon. Andra kjente navn i grupperingen er Elmer Diktonius (1896–1961), Rabbe Enckell (1903–1974) og Hagar Olsson (1893–1978).

Fra finskspråklig hold ytret forfattergruppen Fakkelbærerne seg med sitt slagord «Vinduene åpne mot Europa» for et urbant, internasjonalt og fritt livssyn. Noen av de mest kjente dikterne var Uuno Kailas (1901–1933), Katri Vala (1901–1944), Elina Vaara (1903–1980), Kaarlo Sarkia (1902–1945) og Lauri Viljanen (1900–1984). Andre betydningsfulle diktere fra denne tiden, men med mer tradisjonelt innhold og uttrykk, var Aaro Hellaakoski (1896–1952) og P. Mustapää eller Martti Haavio (1899–1973).

Litteraturen i debatt med samtiden

Rinne, Waltari og Kassila
Mika Waltari (1908–1979) er en av de mest kjente finsk forfattere internasjonalt, takket være romanen Egypteren Sinuhe (1946). Her sitter han mellom hovedrolleinnehaveren Joel Rinne og filmregissøren Matti Kassila i 1962, i forbindelse med den tredje av filmene om kriminalkommissær Palmu.
Väinö Linna fra tiden rundt debuten i 1947.
Vaino Linnan seura | Vaino Linna-selskapet.

På 1930-tallet var den politiske situasjonen i Europa urovekkende, med nazismens framvekst og andre trusler mot demokratiet. Finsk samfunnsorientert prosa fokuserte på maktmisbruk og høyreekstremismen i landet. Sentrale temaer hos Pentti Haanpää (1905–1955) og Toivo Pekkanen (1902–1957) er et rettferdig samfunn. Haanpää var ironiker og en slagferdig språkets mester. Pekkanen skildret industriarbeidernes harde livsvilkår, og er en klassiker innen tradisjonell arbeiderlitteratur. Iris Uurto (1905–1994) og Helvi Hämäläinen (1907–1998) brukte et psykologisk fortellergrep og beriket tidens prosa med nyansert kvinnesynvinkel. Skuespillforfatteren Hella Wuolijokis (1886–1954) Niskavuori-serie (1936–1953) om en velstående bondeslekt oppnådde stor popularitet, noe som har fortsatt i teatre og på kinoer helt frem til i dag.

Mika Waltari (1908–1979) er en av de mest kjente finske forfatterne internasjonalt. Hans spennende, men også filosofiske roman Egypteren Sinuhe (1945), med handling fra antikkens verden, ble oversatt til 30 språk og oppnådde verdensberømmelse. Eila Pennanens (1916–1994) lange forfatterkarriere var spesielt konsentrert om skildringen av kvinnenes hverdagsliv. Lauri Viita (1916–1965) var en språkvirtuos som fornyet slektsromantradisjonen med sin roman Moreeni (1950). Marja-Liisa Vartio (1924–1966) utviklet uttrykksmåten på prosa i impresjonistisk retning og skildret den store betydningen følelsene har i hverdagslivet. Veikko Huovinen (1927–2009) var en rendyrket humorist og satiriker.

Väinö Linna (1920–1992) kalles ofte den mest fremstående forfatteren i finsk litteratur. Romanen Ukjent soldat (Tuntematon sotilas, 1954) er en realistisk og gripende skildring om et maskingeværkompani under Finlands siste krig (1941–1944) mot Sovjetunionen. Linna beskriver både soldatenes mot og frykt, og deres befriende humor under krigens enorme belastning. Trilogien Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk (Täällä Pohjantähden alla 1–3, 1959–1962) skildrer landets historie fra 1880-tallet til 1950-tallet gjennom familien Koskelas liv.

Veijo Meri (1928–2015) fornyet romansjangeren mot modernismen og skrev blant annet om krigens meningsløshet og om de absurde vendinger livet kan ta. Paavo Rintala (1930–1999) var realist og etiker, og han brukte ofte dokumentarisk materiale i sine romaner, som beskriver historiens vendepunkter.

Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001) debuterte på finsk med pamfletten Terveisiä Lapista (1971, Hälsningar från Lappland). På 1980-talet gikk Valkeapää over til å dikte på sitt morsmål samisk, og han har blitt svært kjent i hele Norden for sine dikt og joiker.

Radikalt, tradisjonelt og nostalgisk

Anni Blomqvist
Av /Finska Museiverket 𝒲.
Lisens: CC BY 4.0
Märta Tikkanen
Av /NTB scanpix.
Ulla-Lena Lundberg, 2012
Ulla-Lena Lundberg, 2012
Av /𝒲.
Lisens: CC BY 3.0

1960-tallet var også i Finland preget av opprør mot autoriteter, venstreradikalisme, kvinnefrigjøring og økende internasjonalisering. En toneangivende person for perioden var Pentti Saarikoski (1937–1983), en allsidig dikter som fornyet lyrikkens innhold og form i modernistisk retning, og var en polemiker og skandaleomsust kjendis. Andre framstående diktere i denne perioden var Matti Rossi (1934–2017), Aulikki Oksanen (født 1944) og Pentti Saaritsa (født 1941), som alle skrev samfunnskritisk lyrikk og populære visetekster.

Hannu Salama (født 1936) med sin omfattende romanproduksjon fortsatte den sterke arbeiderlitteraturtradisjonen. Andre tunge navn innen arbeiderlitteraturen i perioden var Alpo Ruuth (1943–2002) og Lassi Sinkkonen (1937–1976), som begge to beskrev livet og forholdene på arbeidsplasser som verksteder og fabrikker.

Eeva Joenpeltos (1921–2004) populære romaner skildrer historiske hendelser fra lokalsamfunnets synsvinkel. Eeva Kilpis (født 1928) romaner og noveller beskriver kvinnenes hverdagsliv og mennesker som ble evakuert fra Karelen etter krigen. Timo K. Mukka (1944–1973) skildret livet i en avsidesliggende bygd i nord preget av fattigdom og sekteristisk religion. Mukkas skildring beveger seg mellom naturalistisk og mytisk-symbolistisk.

Også verk av finlandssvenske forfattere i perioden behandlet ofte slektshistorie og samfunnets strukturforandring. Anni Blomqvists (1909–1990) populære romanserie (1968–1973) om fiskerhustruen Stormskärs-Maja beskriver det harde og fattige livet på Åland på 1800-tallet. Ulla-Lena Lundberg (født 1947) har også skildret det harde livet på Åland på 1800-tallet i sine romaner.

Märta Tikkanen (født 1935) er en av Nordens mest fremstående feministiske forfattere. Hun bruker ofte privatlivet sitt som materiale for skjønnlitteraturen. Christer Kihlmans (1930–2021) romaner gjennomskuer den finlandssvenske elitens liv og skriver om psykisk og moralsk problematikk. Liknende temaer finnes også hos Henrik Tikkanen (1924–1984), som skrev halvdokumentariske slektsromaner om sin egen bakgrunn i den finlandssvenske overklassen. Bo Carpelans (1926–2011) omfattende produksjon består av dikt, romaner og barnebøker. Hans eksperimentelle stil og kultiverte temavalg har tiltalt kritikerne mer enn den lesende allmenheten. Carpelan fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1977.

Oppgjør med fortiden

Slektshistorier samt skildringer av regioner og historiens traumatiske hendelser beholder sin posisjon når man kommer til 1980-tallet. Antti Tuuri (født 1944) er kjent for sine romaner som beskriver regionen Österbotten. Fra 1990-tallet har Tuuri utvidet sitt repertoar med beskrivelse av historiens smertepunkter, blant annet krig og de emigrerte finnenes harde liv både i Amerika og i Sovjetunionen under Stalins terror. Også Orvokki Autios (født 1941) romaner er lagt til Österbotten. Hun er dialogens virtuos, og beskriver sosiale normer, familien og kvinnenes realiteter med humor og skarpsynthet.

Heikki Turunen (født 1945) skildrer den vemodige atmosfæren i Nord-Karelen, som holder på bli avfolket. Anu Kaipainen (1933–2009) beskriver moderne kvinner i en krevende hverdag, men skrev også romaner med folkediktning og myter fra 1800-tallet som inspirasjonskilde. Innenfor lyrikken utmerket Gösta Ågren (1936–2020) seg med sin finlandssvenske bevissthet og frodige språkbruk.

Kalle Päätalos (1919–2000) romanserie på hele 31 deler skildrer skogsarbeidermiljøet i Kainuu og arbeidermiljøet i Tammerfors fra 1940-tallet til 1990-tallet. Päätalos romaner med nærmest dokumentariske beskrivelser ble en salgssuksess. En leserfavoritt er også Laila Hirvisaari (til 2004 Laila Hietamies, født 1938) med sine romantiske og spennende historiske romaner.

Leena Lander (født 1955) slo gjennom med romanen Svarte sommerfugler (Tummien perhosten koti, 1991). Hun begynte sin karriere på 1980-tallet med tradisjonelle historiske romaner, men gikk senere over til samfunnskritiske temaer.

Humor, kvinnesynsvinkel og samfunnskritikk

Sofi Oksanen
Av /forfatterens hjemmeside.
Arto Paasilinna
Arto Paasilinna
Av /Aschehoug.

Arto Paasilinnas (1942–2018) humoristiske og hendelsesrike romaner havnet på toppen av salgsstatistikkene allerede på 1970-tallet. Hans folkelige livssyn og frodige språk har fascinert lesere både i hjemlandet og som oversettelser på 35 språk. Atten av Paasilinnas romaner er blitt oversatt til norsk. Den mest kjente i Norge er Kollektivt selvmord (1990), som ironiserer over finnenes melankolske mentalitet, men som også skildrer den menneskelige varme som forhindrer et tragisk utfall på historien.

Den eldre broren hans, Erno Paasilinna (1935–2000), var en aktiv polemiker, som spesialiserte seg på satirisk kortprosa. Olli Jalonen (født 1954) drøfter i sine romaner etiske spørsmål, familierelasjoner og menneskenes ansvar for miljøet. Joni Skiftesvik (født 1948) har skrevet romaner, noveller, skuespill og hørespill. Miljøet i hans bøker er en liten havnebygd ved Bottenviken som rammes av ulike konflikter og tragedier.

Merete Mazzarella (født 1945) er en finlandssvensk essayist og biograf med kultivert og humoristisk fortellerstil. Pirkko Lindberg (født 1942) skriver blant annet om det å være økologisk bevisst og om sosialt rettferdig.

Rosa Liksom (født 1958) debuterte med korte noveller med dialekt og slang, og har et anstrøk av absurd humor. Hun har også skrevet romaner, som har tilknytning til virkelige hendelser og personer. Annika Idström (1947–2011) biter seg fast i maktforholdene innen familien. Kontrasten mellom det ytre glansbildet og vold og misbruk bak kulissene er tilbakevendende tematikk i hennes romaner. Anja Snellmann (født 1954) debuterte med å skildre en opprørsk, seksuelt frigjort ung kvinne. I sin senere prosa har Snellman behandlet menneskerelasjoner og kvinnrelatert samfunnsproblematikk.

Kari Hotakainens (født 1957) fengslende historiefortelling ga ham Nordisk Råds litteraturpris i 2004 for romanen På hjemmefronten (Juoksuhaudantie, 2002). Hotakainen skriver humoristisk og tilspisser handlingen ofte farseaktig, men bak komikken finner leseren alvorlige tema. Jari Tervo (født 1959) fortsetter i Arto Paasilinnas fotspor med fabulerende humor og fartsfylt handling. Hans romaner beskriver ofte mennesker i samfunnets randsoner. Pirjo Hassinen (født 1957) beskriver følelsenes usynlige, men viktige innflytelse i hverdagen. Hennes romaner beskriver ofte fortidens store betydning i nåtiden.

Monika Fagerholm (født 1961) fikk sitt gjennombrudd med romanen Underbara kvinnor vid vatten (1994) og har senere befestet sin posisjon som en intens og fantasifull skildrer av de siste tiårene. Kjell Westö (født 1961) slo gjennom med skildringer av sin egen generasjon, men har senere skrevet flere suksessromaner om traumatiske perioder i Finlands historie på 1900-talet. Westö fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2014 for Hägring 38 (2013), som beskriver høyreekstremismen og politisk forfølgelse i Finland på 1930-talet.

Sofi Oksanen (født 1977) behandler ømtålige emner i sine romaner, blant annet spiseforstyrrelser, kjønnsroller, menneskehandel, seksuell vold, sovjetokkupasjonen (1940–1990) av Estland og den postsovjetiske tidens problemer. Romanene har fått enorm suksess i Finland, og har blitt oversatt til rundt 40 språk. Bestselgeren Utrenskningen (Puhdistus, 2008) er både spenningsroman, kjærlighetsroman og samfunnskritisk beskrivelse av Sovjetunionen og det post-sovjetiske Estland. Oksanen fikk Nordisk råds litteraturpris i 2010, og var til da den yngste forfatteren som hadde fått denne prisen.

Kriminalromaner

Leena Lehtolainen, 2010
Leena Lehtolainen, 2010
Av /𝒲.
Lisens: CC BY SA 3.0

Kriminalromanen har fra 1980-talet blitt både populær og verdsatt i Finland, og har etablert seg som en sjanger som kan behandle seriøse temaer. Pentti Kirstilä (født 1948) og Matti Yrjänä Joensuu (1948–2011) er moderne klassikere innenfor sjangeren. Begge debuterte på 1970-tallet og har skrevet populære realistiske kriminalromaner i serieform. Kirstiläs Hanhivaara-serie og Joensuus Harjunpää-serie har begge en politietterforsker som hovedperson.

De produktive bestselgende forfatterne Ilkka Remes (Petri Pykälä, født 1962), Outi Pakkanen (født 1946) og Leena Lehtolainen (født 1964) er de mest framstående representantene for sjangeren i Finland. Remes' romaner har internasjonal kriminalitet, spionasje, stormaktspolitikk og miljøkriminalitet som bakgrunn, og forbrytelser løses ofte ved hjelp av høyteknologi. Leena Lehtolainen har skrevet rundt 30 kriminalromaner, og bøkene hennes er oversatt til rundt 30 språk. Forbrytelsene i hennes bøker preges ofte av kjønnsrelatert vold, for eksempel prostitusjon og familievold. Outi Pakkanen (født 1946) skriver mordmysterier i tradisjonen fra Agatha Christie, med en amatørdetektiv som avslører mordere i et middelklassemiljø i Helsingfors.

Seriøs tematikk har blitt mer og mer vanlig i krimlitteratur på 2000-talet. Antti Tuomainen (født 1971) løfter fram aktuelle miljøspørsmål i sin dystopiske roman Helbrederen (Parantaja, 2010). Kati Hiekkapelto (født 1970) behandler blant annet flyktningespørsmål og rasisme i sine bøker, som har en politikvinne med innvandrerbakgrunn som hovedperson.

Barnelitteraturens gamle og nye klassikere

Fra Trollvinter, 1957. Mummitrollet våkner ei vinternatt og kjenner seg ensom.

/Bonniers Förlag.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Zacharias Topelius' lærerike fortellinger la allerede på 1840-tallet grunnlaget for barnelitteraturens sterke stilling i Finland. Anni Swan (1875–1958) skrev populære ungdomsbøker og fortellinger i årene 1901–1958.

Tove Janssons (1914–2001) ni bøker om mummitrollene kom ut i 1945–1970 på svensk. De har blitt bestselgere og er oversatt til over 40 språk. Jansson var også billedkunstner, og hun publiserte også mummi-historier som tegneserie. Mummi-historiene forteller om en trygg og smått bohemaktig familie og flere andre sympatiske karakterer, som havner på spennende eventyr. Bøkenes enorme popularitet har blitt fulgt av en kolossal kommersiell virksomhet.

Kirsi Kunnas (1924–2021) debuterte på 1950-talet med dikt for barn. Bøkene har beholdt sin popularitet fram til i dag. Mauri Kunnas (født 1950) spennende og detaljert illustrerte Koiramäki-bøker, hvor alle personene er hunder, har siden 1980-tallet hatt stor popularitet og blitt oversatt til ca. 35 språk.

Sinikka Nopola (født 1953) har skrevet romaner, skuespill og TV- og filmmanuskripter for barn og unge, mange av dem sammen med sin søster Tiina Nopola (født 1955).

Viktige litteraturpriser

  • Finlandiaprisen. Årlig, fra 1984
  • Finlandiaprisen for barne- og ungdomslitteratur. Årlig, fra 1997
  • Runebergprisen, årlig fra 1986
  • Helsingin Sanomats litteraturpris, årlig fra 1995
  • Topelius-prisen for barne- og ungdomslitteratur. Årlig fra 1948
  • Finska Författareföreningens pris. Årlig fra 1949
  • Mikael Agricola-prisen, for en merittert oversetter. Årlig fra 1958
  • Eino Leino-prisen. Årlig fra 1956
  • Tirlittan-prisen, for barnebøker. Årlig fra 1993
  • Vuoden johtolanka-pris, for årets beste kriminalroman. Årlig fra 1985

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Finlands svenska litteraturhistoria, Svenska litteratursällskapet i Finland, 1999-2000, 2 bind
  • Hormia, Osmo: Den finska litteraturens historia fram till 1917, 1982, isbn 91-7410-151-x
  • Jokinen, Maijaliisa. Från fjärran land till staden Tainaron, den finska litteraturen och dess grogrund under självständighetstiden. Gaudeamus forlag, 1993. isbn 951-662-556-8
  • Laitinen, Kai: Finlands litteratur, 1988, isbn 951-52-1159-x
  • Laitinen, Kai: Literature of Finland : in brief, 3rd ed., 2001, isbn 951-1-17302-2
  • A History of Finland's literature. University of Nebraska Press, 1998. Ed by George C. Schoolfield. isbn 0-8032-4189-5
  • Warburton, Thomas: Åttio år finlandssvensk litteratur, Schildts, Helsingfors 1984, isbn 951-50-0288-5
  • Karlsson, Timo. Utsyn over Finlands litteratur. Finnmark Distriktshøgskole, 1993. Finn boken
  • Novelleantologien Finland forteller. Redigert av Eeva-Liisa Jor; utgitt av Bokklubben 1982
  • Finnland i norsk litteratur, en bibliografi. Redigert av Reidar Øksnevad. Oslo, 1950. Finn boken

Kommentarer (2)

skrev Roger Pihl

Jegg foreslår at tittelen endres til «Litteratur i Finland» slik at den stemmer overens med de øvrige spesialartikelene om Finland. Se nederst i artikkelen om Finland.

svarte Morten O. Haugen

Det er to svar på dette. Dels at «Litteratur i Finland» er et annet fag og emne enn «Finlands litteratur»; dels at alle de andre søster-artiklene i SNL har samme navnestruktur: «Sveriges litteratur», «Danmarks litteratur» osv.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.