Gamle Aker kirke

Kirken har et basilikalt skip, det vil si at skipet har et midtskip som hever seg over de smalere og lavere sideskipene, og midtskipsveggene har vinduer øverst som slipper lyset direkte inn i midtskipet.

Koret er derimot enskipet med en apsis mot øst. På nordsiden av koret ligger et lite kapell eller sakristi som også har en liten apsis. Utvendig er kirken helt kledd med fint hugde kalksteinskvadere, bortsett fra øverste del av midtskipsveggene. Steinen er lokal orthocerkalksteinen, som blant annet finnes på Ekeberg og på Økern.

Sammen med blant andre Nikolaikirken på Gran og Ringsaker kirke tilhører Gamle Aker en liten gruppe basilikaer på Østlandet. Forbildet for dem er Hallvardskatedralen i Oslo og Hamar domkirke. Skipet i Gamle Aker er nesten like langt som skipet i Hallvardskatedralen (27 mot 28 meter), noe som viser at det til visse tider skulle gi plass til mange mennesker.

Arkitekturen er preget av enkle stramme linjer og førsteklasses steinhuggerhåndverk. Den eneste steinskulpturen som finnes på kirken, er et lite ormehode på sakristiets sokkel.

Skipet har sør- og vest portal, som begge er enkelt utformet. De har ikke søyler, bare en inntrapping (recess) og en enkel profil ved overgangen til buen.

Midtskipsveggen blir båret av tre par runde pilarer, og tårnet av to vinkelformete pilarer. Disse siste danner to små tverrskip som bare er synlige innvendig. Det søndre av dem har en alternisje i østveggen, mens det nordre har en dør inn til sakristiet/kapellet. Pilarene har terningkapiteler.

Etter den siste restaureringen har kirken fått et svært nøkternt interiør, med nakne vegger og enkeltstoler i steder for faste benker. Hensikten er at murene skal fortelle om kirkens alder og historie, selv om den aldri så sånn ut i middelalderen. Da var veggene innvendig uten tvil kalkpusset og malt.

Bare litt av inventaret har overlevd branner og restaurering, og ingenting er fra middelalderen.

Av altertavlen fra 1700-årene er bare hovedmaleriet med nattverden som motiv bevart.

Prekestolen og døpefonten ble begge skåret i 1715 av den kjente kunstneren Thomas Blix. Den første er helt dekket akantusdekor og er inspirert av prekestolen i Oslo domkirke fra 1700. Foten og himlingen er nye. Døpefonten er av en type som var populær tidlig på 1700-tallet, og formet som et barn som bærer en skål på hodet, dekorert med frukter og bånd.

Aker kirke er omtalt som fylkeskirke i den middelalderske Borgartingloven, men det er usikkert hvor stort område den var kirkelig sentrum for. Kirken er 40 meter lang, noe som viser at den skulle romme mange mennesker. Den er en av de største kirkene i landet utenom domkirkene.

Gamle Aker kirke ble i 1186 overført til Nonneseter kloster. Overføringen til klosteret ble gjort av biskopen i Oslo, som mente kirken med sin omliggende gård og tilhørende gårdsdrift ville gi klosteret bedre økonomisk grunnlag. Den ble gjeninnført i Akershus Slottsmenighet i 1587, men i 1723 ble kirken solgt til private.

Kirken var i ulike private eierskap fram til 1849, da Aker kommune kjøpte kirken tilbake. Den var da i så dårlig teknisk stand at kommunen i møte 3. april 1852 vedtok å rive den, og at siste gudstjeneste skulle gjennomføres bare tre uker senere. Det ble en heftig strid om kirken skulle rives eller bevares. På samme tid var det planer om en stor byutvidelse i Christiania, og striden endte med at Christiania (Oslo) kommune kjøpte kirken og områdene rundt av Aker kommune i 1852, og kommunen restaurerte kirken i 1858–1861. Fra 1859 av lå kirken innenfor Christianias bygrense.

Med innlemmelse i Christiania økte områdets innbyggertall vesentlig, og prestegjeldet ble delt i tre. Ved Ullevål kom Vestre Aker kirke i 1855, og på Ulven gård ble Østre Aker kirke bygget i 1860. Som følge av dette ble hovedkirkens navn endret fra Aker kirke til Gamle Aker kirke. Senere er flere kirker kommet i samme område, blant annet Sagene kirke (1891) og Fagerborg kirke (1903).

Ved den tyske invasjonen av Norge i 1940 ble dronning Mauds kiste flyttet fra Akershus festning til Gamle Aker kirke. Der ble den oppbevart i kjelleren under kirken, inntil den i 1948 ble flyttet tilbake til Akershus, og til det kongelige mausoleum.

Det har flere ganger oppstått skader på kirken. I 1532 plyndret lensherre Mogens Gyldenstjerne kirken, som en hevnaksjon etter beleiringen av Akershus festning samme år. Seksti år senere, i 1592, brøt det ut brann i kirken, noe som gjorde at en del av bygningsverket i kalkstein sprakk. Dette er fremdeles synlig på kirken.

I 1703 ble kirken igjen herjet av brann, som følge av lynnedslag. Tårnet, kirkeklokkene og inventaret gikk med i brannen, men et drøyt år senere var den igjen tilstrekkelig restaurert så den kunne tas i bruk.

I perioden 1856–1861 ble kirken restaurert av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno og fikk da sitt karakteristiske firkantete midttårn.

Restaureringen av kirken var egentlig en modernisering, selv om målet var å bringe kirken tilbake til sitt opprinnelige utseende. Kalkpussen ble fjernet fra murene utvendig, og mange nye og større vinduer ble satt inn. Den viktigste endringen var byggingen av midttårnet. De kraftige pilarene under tårnet viser at dette var planlagt bygget sammen med resten av kirken, men av ukjente årsaker ble det aldri reist.

Kirken ble restaurert på nytt i 1950–1955 av Peter Daniel Hofflund. Ved den siste restaureringen ble mange av de ødelagte detaljene reparert med kunststein for å gjøre arkitekturen så komplett som mulig. Kirken ble gitt et mer «middelaldersk» utseende, blant annet ble sementpussen på veggene innvendig fjernet og de nye vinduene på nordsiden murt igjen, der det ikke var lysåpninger i middelalderen. Hele inventaret fra 1850-årene ble skiftet ut.