Holocaust monumentet i Berlin i Tyskland er designet av arkitekten Peter Eisenman.
Holocaust-monumentet i Berlin er et monument til minne om de rundt seks millioner europeiske jødene som ble drept under det tyske naziregimet. Minnesmerket ble åpnet i 2005. Det er tegnet av den amerikanske arkitekten Peter Eisenman og er tenkt som et «stillhetens sted», et sted til ettertanke.
Minnesmerket ble bygget mellom 2003 og 2005 og hadde offisiell åpning 10. mai 2005. Det ligger midt i Berlin, like ved Brandenburger Tor, og består av 2711 store rektangulære grå betongblokker plassert i et strengt rutenett. Minnesmerket dekker over et 19 000 kvadratmeter stort område. Betongblokkene varierer i høyde, fra 0 til 4,7 meter, slik at det fra avstand gir et bølgende inntrykk. Alle blokker har samme grunnflate på 2,83 × 0,95 meter. I gjennomsnitt veier hver blokk cirka åtte tonn. Monumentet er laget slik at man kan gå gjennom det i alle retninger. Det er gratis og åpen inngang til området hele døgnet.
I tillegg til det enorme feltet med alle blokkene, som på tysk kalles «Stelenfeld», er det bygget et informasjonssenter under bakken. Her vises både permanente og omskiftende utstillinger som dokumenterer jødeforfølgelsene og -utryddelsene under det tyske nazi-regimet og andre verdenskrig.
Holocaust-monumentet ble reist som et resultat av en årelang prosess. Allerede på slutten av 1980-tallet startet journalisten Lea Rosh og historikeren Eberhard Jäckel et initiativ om å få oppført et monument i Berlin for å hedre og minnes jødene som ble myrdet av nazistene under andre verdenskrig. Initiativet fikk raskt oppslutning blant Berlins borgere, og det ble opprettet en interessegruppe som blant annet fikk støtte av Willy Brandt og Günter Grass. Etter murens fall i 1989 ble det foreslått å bygge det der muren hadde stått, nord for det gamle rikskanselliet der Adolf Hitlers bunker hadde vært. I 1992 besluttet daværende forbundskansler Helmut Kohl seg for å støtte disse planene, og regjeringen avsatte en plass til minnesmerket i Ministergärten.
I 1995 ble det avholdt en offentlig, åpen designkonkurranse, og 528 forslag kom inn. En jury utpekte mulige vinnere, men det oppsto uenigheter, blant annet da forbundskansler Helmut Kohl motsatte seg det ene vinnerforslaget. Etter flere lange diskusjoner der også internasjonale fageksperter deltok, ble det bestemt at det skulle avholdes en ny og lukket designkonkurranse i 1997. Denne gang ble 25 arkitekter og skulptører invitert til å levere bidrag.
Prosessen rundt hvordan minnesmerket skulle se ut, og hvor det skulle plasseres, førte til enormt engasjement i Tyskland, både blant politikere, fagfolk, jødiske ledere og vanlige borgere. Noen mente at monumentet burde reises enda nærmere Riksdagsbygningen, for å sikre en daglig påminnelse om forbrytelsene til sittende regjering. Andre mente det burde opprettes et museum. Det ble også diskutert om det var rett å lage minnesmerke kun over jødene, ettersom andre ofre etter nazi-regimet også fortjente å bli hedret: homoseksuelle, romer samt mennesker med fysiske og intellektuelle funksjonshemninger ble myrdet og forfulgt under andre verdenskrig. Disse gruppene har i senere år, etter oppføringen av Holocaust-monumentet, fått egne minnesmerker i Berlin.
Den lukkede designkonkurransen resulterte i at et samarbeidsutkast av arkitekten Peter Eisenman og skulptøren Richard Serra, begge fra New York, ble stående igjen som favoritt. De ble bedt om å lage et nytt revidert forslag.
Det nye forslaget var et gigantisk abstrakt labyrintisk monument bestående av 4000 betongblokker. Forslaget ble godkjent, men mottok en del kritikk. Mye gikk på at utkastet framsto mer konseptuelt og filosofisk enn flere på forhånd hadde sett for seg at minnesmerket burde være. Noen mente det var upersonlig og vanskelig å tolke når det ikke inkluderte navn og opplysninger om ofrene på blokkene, og ikke inneholdt noe historisk informasjon.
Underveis i revideringsprosessen valgte Serra å trekke seg fra prosjektet. Eisenman sto dermed alene for det oppdaterte forslaget til monument. Etter mange høringer og gjennomganger bestemte Forbundsdagen den 25. juni 1999 at Eisenmans design skulle oppføres. I tillegg skulle det bygges et underjordisk informasjonssenter. Slik kunne det abstrakte verket komplementeres med informasjon om jødeutryddelsen og historier om enkeltskjebner.
I 2000 ble det opprettet en stiftelse som skulle ha ansvar for gjennomføring og realisering av prosjektet, Stiftung Denkmal für die ermordeten Juden Europas.
Byggeprosessen startet i 2003, men stoppet midlertidig opp samme år. Det kom fram at en av leverandørenes datterselskap under andre verdenskrig hadde levert giftgass brukt til å myrde jøder i nazistenes konsentrasjonsleirer. Leverandøren det gjaldt, Degussa, skulle levere impregnering til betongblokkene, for å sikre resistens mot grafitti. Dette skapte mye diskusjon i mediene. Etter en detaljert granskning av selskapet bestemte stiftelsen seg for å gå videre, både med leverandøren og arbeidet.
Minnesmerket ble offisielt innviet 10. mai 2005. Siden minnesmerket hadde vært mye diskutert og omstridt allerede før det sto ferdig, ble det iverksatt strenge sikkerhetstiltak under åpningen. Innvielsen fikk også stor internasjonal mediedekning. Tysklands daværende forbundspresident Horst Köhler, tidligere formann for stiftelsen og daværende president i Forbundsdagen Wolfgang Thierse og daværende forbundskansler Gerhard Schröder deltok i åpningsseremonien. 1200 inviterte gjester fra inn- og utland var invitert.
Wolfgang Thierse sa i sin åpningstale at monumentet er ment å være et sted til ettertanke, og at det symboliserer en forbrytelse så enorm at den fremstår uforståelig. President for de tyske jødenes sentralråd Paul Spiegel påpekte i sin tale at han syntes minnesmerket var for abstrakt og unnvikende i relasjon til skyldspørsmålet. Lederen for de tyske katolske biskoper, kardinal Karl Lehmann, uttalte i en pressemelding at han berømmet det sosiale engasjementet som førte til byggingen av monumentet. Han mente det var et godt tegn for Tyskland at initiativet til minnesmerket kom fra folket og ikke bare fra staten.
Holocaust-minnesmerket har fått en viktig og naturlig plass i Berlin. Informasjonssenteret har opptil en halv million gjester hvert år, og monument-feltet fungerer som et åpent byrom til kontemplasjon. Det er ordensregler for området, blant annet er det ikke lov til å hoppe fra blokk til blokk, lage høye lyder, røyke eller ha med seg sykler eller husdyr. Selv om dette stort sett blir respektert, har minnesmerket innimellom vært utsatt for hærverk, som hatefull grafitti, og respektløs adferd, som for eksempel oppskyting av fyrverkeri, rusbruk eller utførelse av treningsaktiviteter.
Peter Eisenman (født 1932 i New Jersey) er arkitekt, professor og forfatter. Han ble utdannet i New York og Cambridge. Han er kjent for sine utradisjonelle og konseptuelle design innen dekonstruktivistisk arkitektur og har også skrevet flere arkitektoniske fagbøker. Han har undervist ved flere kjente universiteter i USA og startet sin profesjonelle praksis i 1980 i New York City.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.